Birgitte Kjos Fonn må gjerne være uenig, men ikke påstå at mine synspunkter er «feil».

Birgitte Kjos Fonn liker ikke min anmeldelse av hennes bok 50 år med journalistutdanning. En historie om akademiseringen av et yrkesfag. Det er greit. Det er derimot ikke greit at hun – i Prosa 3/2016, under tittelen «Tull om journalisthistorie» – stadig vekk påstår at jeg tar feil, at jeg ikke vet hva som står i boka, at jeg ikke er redelig og har mistro til journalistutdanning.

Det som irriterer forfatteren mest, er at jeg mener at boka ikke alltid «oppfyller journalistikkens krav om kritisk granskning, uavhengighet til stoffet og balanse i kildeutvalget».

Uavhengighet betyr at kildene og forfatteren ikke har bindinger til eller egeninteresser i stoffet. Birgitte Kjos Fonn har fått penger av Høgskolen i Oslo og Akershus til å skrive boka om høgskolens journalistutdanning. Det er en binding. Hun er fast ansatt ved høgskolen. Det er en binding. Hun har en referansegruppe av eldre kolleger som har mye å forsvare og åpenbare egeninteresser i saken. Det har forfatteren også, som ansatt ved høgskolen.

 

ML-ERE

Jeg skriver i anmeldelsen at tre av de fire i referansegruppa «er blant grunnene til at skolen ble kalt et sted der ml-ere søkte tilflukt», og kritiserer Kjos Fonn for å behandle dette temaet for overfladisk. Dette mener hun er «fullstendig feil». Min oppfatning, som anmelder, er at boka er ukritisk på dette punktet, og det kan forfatteren alltids være uenig i – men å påstå at jeg tar «feil», er å gi seg selv for stor autoritet til å vurdere sin egen bok.

Kjos Fonn mener det også er «feil» at det blant kildene er «en del påfallende fornøyde studenter», og at boka slutter «i tilfredshet» over at utdanningen er tatt opp i det akademiske selskap. Men dette er nok en gang mine synspunkter, som hun kan være uenig i. Hun skriver videre at jeg «hevder at skolen ikke underviste i undersøkende journalistikk», og at det er «feil». Ja, det er på alle måter feil, for det hevder jeg ikke.

 

LETTLEST

Det jeg derimot skriver, er at da jeg begynte i Dagbladet – for 30 år siden – mente pressefolk flest at «utdanningen var for teoretisk», og at «lærerne var en gjeng ml-ere og akademikere med minimal journalistisk erfaring». Det er ikke feil, og når jeg etterlyser balanse i kildeutvalget, er det blant annet fordi Kjos Fonn i liten grad undersøker dette med uavhengige kilder. Jeg mener at boka hadde blitt bedre om hun selv drev litt undersøkende journalistikk.

Men det gjør hun ikke, og som anmelder må jeg vurdere boka for hva den er. Kjos Fonns intensjon er å skrive en «institusjonshistorie», som hun kaller den, jeg kaller den et «bestillingsverk». Jeg mener uansett at hun oppfyller sin intensjon, og skriver at boka er «lettlest, grundig, engasjerende og på ingen måte høytidelig og patosfylt, som sjangeren inviterer til». Da klager hun på at jeg kaller den «lettlest», fordi den har «komplekse poenger».

Til slutt dette at jeg er preget av «mistro overfor selve temaet journalistutdanning». Hvis det er sant, har jeg tatt et underlig yrkesvalg, siden jeg selv utdanner journalister – blant annet i kildekritikk – ved Institutt for journalistikk.

Trygve Aas Olsen (56) er fagmedarbeider ved Institutt for journalistikk.

 

TIDLIGERE INNLEGG:

Prosa 2/2016

TRYGVE AAS OLSEN:

«Femti år og endelig voksen»

Prosa 3/2016

BIRGITTE KJOS FONN:

«Tull om journalisthistorie»