Trygve Aas Olsen forvrenger historien om journalistutdanningen i Norge.

 

I Prosa nr. 2 2016 anmelder Trygve Aas Olsen boken 50 år med journalistutdanning. En historie om akademiseringen av et yrkesfag, som jeg har vært hovedforfatter for. Anmeldelsen er jovial i tonen og mimrer lett om gamle dager, og boken er ifølge anmelderen både «lettlest, grundig (og) engasjerende». Like fullt inneholder teksten flere påstander som er så feilaktige at det er umulig ikke å reagere.

Sakprosakritikk må være reelt begrunnet, og når feil påpekes, må det være reelle feil. Anmelderen må vite hva som står i boken, og være redelig om hva slags sjanger den er i. Her svikter det på alle punkter. Teksten er så preget av mistro overfor selve temaet journalistutdanning at det fører til en konklusjon om at boken ikke alltid «oppfyller journalistikkens krav om kritisk granskning».

 

FEIL PÅ FEIL

«Beviset» på at jeg ikke følger kildekritiske standarder, er at påstanden om ml-dominans ved journalistutdanningen blir unnagjort på to avsnitt på side 80. Det er fullstendig feil. Det finnes en gammel myte der akademisk fagkritikk, forskjellige varianter av liberal pressekritikk og ml-bevegelsen rotes sammen i samme haug, og den bruker jeg en god del plass på å rydde opp i. Det er ikke avspist med to avsnitt, men er et gjennomløpende tema gjennom en stor del av boken. Her kunne anmelderen ha lært noe nytt hvis han hadde ønsket.

Mistroen utløser også flere andre merkelige påstander. Det klages over at de fleste skriftlige kildene er fra skolens arkiver. Det er i seg selv en underlig innvending overfor en institusjonshistorie hvor arkivkildene selvfølgelig er grunnstammen. Men det ikke dermed sagt at de er «flest». De utgjør en fjerdedel av et noteapparat på ett tusen innførsler, og det hadde det vært mulig å sjekke hvis det skulle gjøres til et poeng. Som det fremgår, viser jeg også systematisk fram de kildene jeg har brukt – en god regel.

Videre heter det at kildene er «en del påfallende fornøyde studenter». Det er feil. Et par av de siterte studentene uttrykker at de lærte mye av skolens reportasjereiser, noen raljerer over den standarden skolen hadde, noen kommenterer helt nøytrale ting. Det hevdes at boken slutter «i tilfredshet» med at utdanningen nå er tatt opp i det gode akademiske selskap. Det er også feil. Boken slutter med en refleksjon – fra utdanningens nåværende ansatte – over hva akademiseringen gjør med den. Bokens siste setning er et sitat fra en lærer som er bekymret for at den praktiske kunnskapen kan forsvinne på lengre sikt.

 

FORVRENGER HISTORIEN

Også selve historien forvrenges. Aas Olsen hevder at lærerne ved utdanningen ville gjøre den til et akademisk fag et sted mellom sosiologi og statsvitenskap. Det er feil, og det går fram av boken. Det var for det første uenighet om hvor akademisk utdanningen skulle være, og hva det i så fall innebar, helt fram til vår tid. Som det går fram av epilogen, diskuteres det fortsatt, og det gjelder dessuten alle såkalte «profesjonsfag». At skolen ble akademisert, var mest et resultat av norsk utdanningspolitikk, men det blir uansett feil å redusere det som i realiteten har vært en internasjonal utvikling, til én faktor. Den faglige påvirkningen spente på sin side fra samfunnsfag via historie og språkfag til juss og etter hvert teknologi – men selvfølgelig var den praktiske journalistikken grunnpilaren, slik det går fram av boken. Aas Olsen hevder videre at skolen ikke underviste i undersøkende journalistikk. Det er feil, og det går fram av boken. Han hevder at journalistikkens frigjøring ikke var noe tema ved utdanningen. Det er feil, og det går fram av boken. I det hele tatt er det for mye tull her til at det er mulig å kommentere alt. Jeg er ikke engang sikker på om det er riktig at boken er «lettlest», i alle fall har mange litt komplekse poenger tydeligvis vært vanskelige å forstå.

 

HALVKVEDEDE VISER

Hvordan kan en anmeldelse skli så til de grader ut som dette? Her er det så fritt fram at anmelderen til og med bestemmer sjangeren selv. Det hevdes at boken er utdanningens «selvbiografi». Det er den ikke. Den er ikke engang et bestillingsverk (men hadde den vært det, kunne den likevel ikke vært skrevet på den måten Aas Olsen tror). Det slenges rundt med omtrentligheter og halvkvedede viser. Helt redelige redegjørelser klippes i stykker og settes insinuerende i anførselstegn. Og midt oppe i denne sausen blir jeg utsatt for en belæring om kildekritikk.

Boken er et grundig arbeid som bygger på et omfattende kildemateriale. Så finns det helt sikkert feil og svakheter i denne som i alle andre. En kompetent lesning kunne kanskje til og med ha påpekt noe som brakte arbeidet videre. Her må det vel sies at anledningen glapp.

Birgitte Kjos Fonn (55) er førsteamanuensis, dr.philos., Høgskolen i Oslo og Akershus.