Espen Søbyes gjennomgang av sakprosaåret 2017 i Prosa 1/2018 blir neppe nominert til Pulitzer-prisen.

Søbye etterlyser mer rølp i bøkene og antyder at de blir skrevet av skoleflinke pudler. Vel, det får stå for hans regning, men det ville ikke ha skadet om 2017-oppsummeringen hans var et par hakk mer skoleflink.

Én ting er at selve gjennomgangen halter. Søbye vier Norsk jernbaneforbunds jubileumsbok og boka om arbeiderbevegelsens historie i Norge rikelig med plass – utgivelser som ikke akkurat satte fyr på sakprosaåret 2017 – og nevner kun i en bisetning Nina Brochmanns og Ellen Støkken Dahls storselgende verdensbegivenhet Gleden med skjeden (under oversettelse til 33 språk). Marte Spurklands bok Klassen, nominert både til Brageprisen og Kritikerprisen, er ikke nevnt i det hele tatt, heller ikke Monica Kristensens Bragepris-nominerte bok om Roald Amundsens siste reise. Til gjengjeld er Asbjørn Jaklins kritikerroste Brent jord med i oversikten. Den ble utgitt i 2016.

Verre er det at Søbye analyserer sakprosaåret 2017 på grunnlag av bransjestatistikk fra 2016 (!). Hva i all verden? Hvis du skal si noe fornuftig om fotballsesongen 2017, bruker du ikke eliteserietabellen fra 2016 som faktagrunnlag. Her bommer Søbye på åpent mål.

Søbye skriver at det er tydelig at Aschehoug har trappet ned satsingen på bokgruppe 3.1. Det er sludder, og det ville Søbye ha oppdaget hvis han hadde hatt de rette papirene foran seg. Aschehoug styrket seg betraktelig på feltet i 2017, var høyt opp på bestselgerlistene hele året og doblet sakprosa-omsetningen fra året før.

Jan Swensson (57) er forlagssjef for dokumentar og fakta i Aschehoug.

TIDLIGERE INNLEGG:

Prosa 1/2018

ESPEN SØBYE

«Sakprosaåret 2017. Flinke forfattere – konvensjonelle bøker»