I siste nummer av Prosa avlegger historikeren Per Eivind Hem meg – ved min bok Det norske folkemord – igjen en visitt. Første gang var i bokessayet «En øvelse i ansvarsfraskrivelse?» (Prosa 6/2017), der han – sitat: «viser […] til at diskusjonen om ansvar ruller videre, og at spesielt forfatteren Herman Willis i sin bok tar til motmæle mot å tillegge nordmenn for mye skyld.»

Dette er ikke riktig, og årsaken til feillesingen må antagelig tilskrives min overbevisning om at det ikke fantes stort mer enn to–tre nazister i Norge. Hagelin var nazist, og Jonas Lie ble det nok etter hvert, mens Hans S. Jacobsen, som kunne ligne i frasene, var mer av en völkisch-nasjonal svermer. Quisling – bare så det er sagt – var og ble en opportunist. Punktum.

Nasjonal Samling var da heller ikke noe nasjonalsosialistisk parti, men snarere et oppsamlingsheat av borgerlige krefter som slo sine pjalter sammen for å bekjempe kommunismen. NS hadde ingen ting om jødebekjempelse i sitt program, og de søkte gjennom 1930-årene å nedtone og bortforklare slikt som Nürnberg-lovene og den store novemberpogromen i 1938, Krystallnatten.

At quislingene gikk fiendens ærend, kan man finne ut ved å slå opp i en hvilken som helst ordbok. Men jeg bestrider at forræderiet gjorde dem til nazister, eller at det ga dem noen innsikt i de dypere mytiske «sannheter» som var grunnlaget for holocaust. Helt sentralt i min bok er betoningen av at det ikke er noen sammenheng mellom det å falle sitt land i ryggen og det «å skjønne at det jødiske folk gjennom hele historien har forpestet og utpint alle andre folkeslag. Innse hvordan jødene ved sine ti bud har undergravd de stolte germaneres forståelse av blodets forrang fremfor noen religion, og blodet som etikkens overmann. Det virksomme blod som jødene hater fordi de vet at det er den eneste kraft som kan knuse deres ‘verdensherredømme’».

Troen på dette «virksomme blod» er kortversjonen av nazismens innerste vesen og den direkte årsak til at Hitler iverksatte programmet for å utrydde alle Europas jøder. Og det er ikke noe som tyder på at de norske forræderne, medløperne og folkemorderne skjønte stort av dette, enn si delte «innsikten».

Norge var et okkupert land fra 1940 til 1945. Og når motkreftene lammes, er tanken på egen fordel paret med autoritære vrangforestillinger nok til at folk blir med på omtrent hva det skal være. Som nazistenes plan for å sende de norske jødene i døden.

Å si at noen var medvirkende til folkemord, er en hard dom. At illgjerningen så ikke kan tilskrives noen ideologisk overbevisning, tør heller være en skjerpende enn en formildende omstendighet.

Dette skrev jeg, og det er vel omtrent det motsatte av å ta «til motmæle mot å tillegg nordmenn for mye skyld».

Herman Willis (63) er forfatter.

TIDLIGERE INNLEGG:

Prosa 6/2017

PER EIVIND HEM

«En øvelse i ansvarsfraskrivelse?»

Prosa 1/2018

FRODE SÆLAND

«Ahistorisk, sneversynt og ideologisk»

Prosa 2/2018

PER EIVIND HEM

«Usammenhengende og uforståelig»