111 mennesker har hittil deltatt på mine skrivekurs i Marrakech. Nær sagt alle har funnet kurset lærerikt og inspirerende.

Det har de uttrykt muntlig i evalueringsrunden som normalt avrunder alle kursene. Gledelig mange har i ettertid også uttrykt det samme skriftlig i sine tilbakemeldinger til arrangøren Thor Arne Hauer eller meg. Det er leit og høyst beklagelig at førsteamanuensis Anne Birgitta Nilsen ikke hadde samme utbytte av kurset som de fleste andre. Noe hun utførlig fant grunn til å informere leserne av Prosa om i forrige utgave.

Nilsen gir inntrykk av å ha deltatt på et kurs i portrettskriving. I virkeligheten heter kurset «Kunsten å skrive». Gjennomgående handler de seks dagene i Marrakech om å levendegjøre fenomener og opplevelser i kraft av skrift. På flere kurs har deltagerne fått som skriveoppgave å levendegjøre sin mor eller far innenfor rammen av et A4-ark. Ideen er ikke som Anne Birgitta Nilsen skriver, at kursdeltageren, gruppen, arrangøren eller kursholderen skal bli bedre kjent med den aktuelle moren eller faren. Ideen er i fellesskap å finne ut hva som funker og ikke funker når man i tekst skal levendegjøre noe man selv har førstehånds kjennskap til, overfor fremmede mennesker uten kunnskap om fenomenet. Mye av utfordringen ved å skrive handler nettopp om å formidle egne erfaringer og opplevelser på en slik måte at teksten får betydning så vel som gyldighet hos ukjente lesere. Erfaringer fra flere kurs har vist at denne oppgaven er svært lærerik.

 

EN PAKT

Selvfølgelig brukes ikke disse tekstene andre steder enn under kurset i Marrakech, slik Nilsen insinuerer. I enkelte tilfeller ber jeg opphavspersonen om tillatelse til å fremføre teksten på nye kurs fordi den i mine øyne inneholder elementer man kan lære eller få inspirasjon av. Deltagerne, arrangøren og kursholderen inngår som regel allerede første kursdag den pakt at det som sies og skrives i Marrakech, forblir i Marrakech. Alle unntatt Nilsen har hittil overholdt denne pakten. Desto mer beklagelig er det at hennes referat i essayform inneholder mange usannheter.

Under skrivekurset bruker jeg en del tid på å forklare at personlige erfaringer og referanser ofte bidrar til å gi tekster liv så vel som gyldighet. Private referanser har en tendens til å virke motsatt. Sladder fraråder jeg på det sterkeste nettopp fordi slike opplysninger hører privatlivet til og i praksis reduserer tekstens mulighet til å få betydning for leseren. Lektyre basert på sladder ender gjerne sitt korte liv i venterommet på tannlegekontorer. Desto mer misvisende er det at essayet til Nilsen blir presentert under tittelen «Skrivekurs med kjendissladder»! Jeg kan forsikre leserne av Prosa om at det under kurset kun formidles faglig relevante faktaopplysninger fra riksdekkende norske dagsaviser. Den lange fengselsstraffen til en biperson i et av intervjuene brukes nettopp for å illustrere en uvedkommende opplysning som hører mer hjemme i et sladreblad enn i et levende portrett.

Det er ikke sant at jeg har avspilt et intervju med en full kunstner. Jeg avspilte en sekvens på noen minutter av en svært interessant og morsom samtale som pågikk i nesten fire timer, med en billedkunstner jeg har den største respekt for, og som jeg er stolt av å ha laget et av mine beste portrettintervjuer med. Umiddelbart etter avspillingen leste jeg opp for kursdeltagerne hvilke deler av sekvensen jeg valgte å omdanne til tekst. Dette gjorde jeg for å tematisere den ofte krevende destilleringen som en intervjuer må gjennomføre når springende tale skal omdannes til meningsfull tekst. Ingen behøver å uroe seg for at kunstneren føler seg fremstilt som «vrøvlete», «rørete» eller «full som en alke» av meg. Kunstneren har tvert om i alle år som er gått siden intervjuet, sendt meg en julehilsen som tegn på sin takknemlighet.

 

HATEFULLT

Nilsen gir inntrykk av at etiske retningslinjer er fraværende på mitt skrivekurs. Tilbakemeldinger fra ni kurs i Marrakech tyder heldigvis på at hun er nokså alene om den opplevelsen. Til forskjell fra andre skrivekursholdere vektlegger jeg vel så mye valget av innhold som valget av form. Jeg tematiserer ikke bare hvordan man skal skrive, men vel så mye hvorfor. Ganske særlig fremhever jeg den journalistiske betydning av å ivareta de avmektiges interesser overfor makthaverne.

Hun har rett i at jeg under kurset forteller anekdoter om enkelte historiske personer. En av dem handler om Picassos tid som billedhugger, da han skal ha fastslått at det er såre enkelt å få frem en løve av en marmorblokk. «Det er bare å fjerne de delene av marmoren som ikke ligner på en løve.» Under gjennomgangen av deltagernes skriveoppgaver forsøker vi i fellesskap å finne ut hva som er løve, og hva som er marmor eller bøss i tekstene. Min kjærlighet til levende anekdoter er i alminnelighet vesentlig større enn min kunnskap om og interesse for kjærlighetslivet til norske redaktører. Forskjellen er himmelvid. Klarer man i sine tekster å adoptere noe av billedbruken og de karakteriserende, poengterte replikkene som kjennetegner gode anekdoter, vil ordene kunne få et liv langt ut over mediet og tidsrammen de oppsto innenfor. Pøser man på med slarv og bøss, slik Nilsen i mine øyne gjør, blir resultatet like betydningsløst og lettglemt som innholdet i Se og Hør.

Jeg ville neppe fått lov til å skrive mer enn 600 portrettintervjuer, utgi 31 bøker eller være foreleser ved Journalisthøyskolen i 18 år hvis jeg led av den form for moralsk skjørbuk Nilsen anklager meg for. Som Nilsen selv påpeker, gjorde hun det samme under kurset ved å skrive og fremføre et uvanlig hatefullt portrett av kursholderen. Nilsen gir i essayet inntrykk av at hun høstet anerkjennelse i gruppen for motet som ble utvist i kraft av denne teksten. De andre deltagerne ble i virkeligheten så rasende under fremførelsen at enkelte fant det nødvendig å forlate lokalet. Flere av de andre deltagerne skjelte i etterkant ut Nilsen for å ha skrevet en usann, sårende og urimelig tekst. Som sistemann til å mene noe om teksten ga jeg uttrykk for at den var modig, full av temperatur og klart innenfor de vide rammer ytringsfriheten etter mitt skjønn bør ha. Jeg anerkjente også berettigelsen av flere kritiske momenter med hensyn til kursets form og innhold. Under vurderingen av de sårende aspekter ved teksten, eller «sparkingen», som Nilsen velger å kalle det, skal det innrømmes at jeg ble oppriktig lei meg.

 

MEDMENNESKE

De andre deltagerne på høstens skrivekurs har i etterkant uttrykt begeistring og takknemlighet. Overraskende nok fikk jeg også en hyggelig tilbakemelding fra Nilsen på e-post tre dager etter at kurset var avsluttet. Her roste hun meg for å være et varmt, raust og inkluderende medmenneske. Deltageren beklaget samtidig det ubehaget hun hadde utsatt meg for, og fastslo at det ikke var hennes hensikt å plage meg. Jeg takket samme dag så mye for unnskyldningen.

Desto mer overraskende er det at Nilsen flere måneder senere velger å gjenta mange av de samme anklagene overfor et vesentlig større publikum i Norges største litterære tidsskrift. Spesielt underlig er det når hun personlig har erfart hvilket stort avvik som forelå mellom hennes opplevelse av kurset og opplevelsen til de andre deltagerne. Litt rart synes jeg også det er at Prosa ukritisk velger å publisere en artikkel som åpenbart vil påføre mitt omdømme skade og redusere min mulighet til å holde flere skrivekurs. Navnet mitt er riktignok ikke nevnt, men referansen til Brundtland-intervjuet vil blant de fleste lesere oppheve ethvert skinn av anonymitet.

Hva det kan komme av at Anne Birgitta Nilsen misliker meg som kursholder, forfatter og skribent, vet jeg ikke. Like lite som jeg vet hvilken glede eller vinning hun har av å fremstille kurset, meddeltagerne og meg i et dårlig lys over fire helsider. Det jeg vet, er at skrivekursene i Marrakech har vært et eventyr av de sjeldne for meg og for de fleste som i årenes løp har deltatt. Derfor håper jeg inderlig ikke at Nilsen lykkes i å ødelegge grunnlaget for fremtidige kurs, slik hensikten dessverre må antas å være.

Niels Christian Geelmuyden (55) er skribent, kursholder og forfatter.

 

Kommentar fra deltakere på det samme skrivekurset som Anne Birgitta Nilsen:

Vi har lest Anne Birgitta Nilsens opplevelse av skrivekurset i Marrakech og meddeler at vi ikke deler hennes oppfatning. Både faglig og sosialt hadde vi godt utbytte av skrivekurset i oktober 2015 og vil, i likhet med mange tidligere kursdeltakere, ikke nøle med å anbefale det til andre. Vi har prøvd å forstå Nilsens poenger, men kjenner oss ikke igjen.

Erik Fosse, Brit Hunstad, Nina Husom, Kari Longem, Dagfinn Nordbø, Silje Polmar, Astrid Simonsen, Ole Petter Solheim, Tessa Tuestad, Anki Chr. Østrem