Effektiv retorikk krever ofte at ting hevdes med skråsikkerhet, og videre at man hevder at det er full enighet blant fagfolk.

TIDLIGERE INNLEGG: Prosa 2/2015 Bård Larsen: «En historie uten slutt»

For Aristoteles er retorikken kunsten å overtale tilhørere, motsatt logikk som tankenødvendige slutninger som overbeviser. Denne distinksjonen ligger til grunn for mange retorikkdefinisjoner den dag i dag. Et annen begrep som er viktig i denne sammenhengen, er saklighet. Retorikk tatt som ordvalg for å overbevise, kan være saklig og vitenskapelig, ja, vitenskapen må ha en overlapping mot praksis i konkrete situasjoner, forskningens sosiale legitimitet. Vi må da velge ord som er de rette for tilhørerne, andre ord enn de vi bruker i forskningsinterne sammenhenger. Undertiden velger vi ord og vendinger som påvirker, men som ikke uten videre er saklige. I det følgende skal jeg si noe om forholdet mellom retorikk og forskning i en politisert og verdiladet diskurs: striden om folkemordet på armenerne. Deportasjonene og massakrene i Armenia i 1915–16 var sammen med holocaust bakgrunnen for Raphael Lemkins begrep «folkemord», dannet i 1944 og grunnlag for konvensjonen av 1948. Tenkningen omkring den armenske katastrofen er grovt sett preget av tre posisjoner, de to første gamle og etablerte, den siste fersk og i åpenbar vekst. Den første er armenernes egne fortellinger og begrepsfesting sammen med folkemordforskningen. Etter annen verdenskrig ønsket armenerne
begrepet folkemord velkommen med glede, men også med bitterhet: «Det samme skjedde jo oss! Hvorfor er vi glemt»?

UNNSKYLDNING Den andre posisjonen uttrykkes av tyrkisk offisiell forskning sammen med en gruppe på ca. 40 historikere som – uten å støtte den offisielle tyrkiske versjonen i tykt og tynt – «benekter» eller «tviler» på folkemordtesen om 1915. Her finner vi blant andre en av de største midtøstenhistorikerne, Bernard Lewis. Noen av disse, for eksempel Guenter Lewy, Erman Şahin og Maxime Gauin, har vært dyktige til å argumentere mot tesen om at det ble gjennomført en utryddelsesplan i 1915, men blir etter mitt syn problematiske fordi de ikke vurderer hypotesen om at det fantes en utryddelsesplan på lik linje med hypotesen om at det ikke forelå noen slik plan.

Den tredje, temmelig heterogene grupperingen omfatter alle de som opplever at kravene om anerkjennelse av folkemord på armenerne – som et sentralt uttrykk for solidaritet og moral – er i ferd med å bli en utilstrekkelig, kontraproduktiv eller misvisende retorikk, kun et middel til å overbevise tyrkerne. Den viktigste grupperingen her er etter mitt skjønn 20–30 tyrkiske historikere og statsvitere som slåss for menneskerettigheter i Tyrkia. Flere av disse mener at det forelå en utryddelsespolitikk, men bruker likevel ikke ordet «folkemord». En sentral figur her er statsviteren Baskin Oran, arrestert og avsatt fra sitt professorat i Ankara ved militærkuppene i 1971 og 1980, og mer eller mindre kontinuerlig truet på livet siden, men likevel en som alltid er kommet tilbake. I 2008 lanserte han sammen med enkelte andre intellektuelle underskriftskampanjen «Jeg ber om unnskyldning», som samlet mer enn 30 000 underskrifter i Tyrkia uten at ordet «folkemord» ble brukt. Som Oran selv sier det: «I Tyrkia betyr ‘folkemord’ at vi sier til den jevne tyrker at ‘bestefaren din var nazi’. Da kan vi bare gi opp å overbevise dem.» En annen viktig person er den armensk-britiske historikeren og publisisten Ara Sarafian, eieren av forlaget Gomidas. Han bruker også f-ordet, men spesialiserer seg på å utgi alle de armenske memoarene som ikke passer inn i den politiserte

armenske diskursen. Altså tilfeller der armenere ble deportert, men overlevde og ble bosatt utenfor Anatolia. Dette gjelder blant andre 150 000 armenere som i 1915–16 ble bosatt i dagens Libanon, stikk i strid med folkemordtesen.

TYRKISKHETEN Jeg skal la spørsmålet om hva som faktisk skjedde for hundre år siden, ligge i denne sammenheng, men viser til min artikkel i Folkemordenes svarte bok (Universitetsforlaget, 2014). Striden om 1915 har imidlertid gitt seg dramatiske utslag, som når tyrkiske påtalemyndigheter på slutten av 1980-tallet krevde 12 års fengsel for utgiveren av Encyclopedia Americana fordi han av vanvare hadde oversatt artikkelen om Armenia uten å fjerne referansen til folkemordet. I 1990 ble imidlertid den første konferansen arrangert, og Levon Marashlian, en armensk folkemordforsker, deltok til tross for sine kollegers protester. I 1992 publiserte tyrkeren Taner Akçam for første gang i Tyrkia en bok der han forfekter folkemordtesen. Denne har aldri vært forbudt, men når kjente personer som eksempelvis Orhan Pamuk sier det samme som Akçam, reises det tiltale ut fra «fornærmelse mot tyrkiskheten». Pålitelige kilder opplyser imidlertid at praktisk talt ingen rettsforfølges i dag for åhevde at ungtyrkerne begikk folkemord.

Tyrkiske myndigheter har gått langt i å uttrykke medfølelse og unnskylde seg, men nekter altså å godta at det som skjedde var folkemord, og avviser i praksis armenske erstatningskrav. Og fremfor alt tilbakeholder de dokumenter som kunne gjøre det lettere å felle en endelig dom om makthavernes politikk i 1915. Kurderne, som trolig vet hvorvidt deres besteforeldregenerasjon faktisk massakrerte armenere på oppdrag fra ungtyrkerne, støtter folkemordtesen, men gir ingen detaljer om samarbeid.

RELEVANT KOMPETANSE Effektiv retorikk krever ofte at ting hevdes med skråsikkerhet, og videre at man hevder at det er fullenighet blant fagfolk. Et eksempel er den norske historikeren Sigurd Sverre Stangeland, som på Dagsnytt 18 i NRK 24. april i år sa: «Blant oss historikere er det ingen debatt om korleis dette var eit folkemord.» Men utover Bernard Lewis finner vi historikere ved Columbia (Hurewitz), Collège de France (Gilles Veinstein), University of London (M. Yapp), og altså titalls andre. Bård Larsen hevder i Klassekampen 14. april 2015 at de som avviser folkemordtesen, er «et lite batteri historikere – gjernemed tyrkiske forbindelser». Men det faktum at disse akademikerne eventuelt kan sies å være «få» – jeg har altså funnet oppunder 40 av dem – er ikke noe relevant poeng i spørsmålet om hvorvidt det er en reell faglig uenighet blant historikere. Eller hvorvidt de har rett. Men det er naturlig å undersøke om de er historikere med relevant kompetanse, og om de har nådd opp som søkere til akademiske stillinger og har fått publisert fagfellevurderte artikler i relevante tidsskrifter. Dette har de, og insisteringen på at det er enighet blant historikerne, er således tvilsom, men kanskje effektivoverfor et publikum som ikke kjenner litteraturen. Retorisk sett kan det også være effektivt å hevde at «benekterne» har «tyrkiske forbindelser». At benektende historikere som Norman Stone og Caroline Finkel, vel etablert på vestlige universiteter, etter hvert slår seg ned i Tyrkia, er ikke noe argument mot deres standpunkter. Men å angripe folk for deres venner har alltid hatt en retorisk effekt Guenter Lewy gikk for øvrig til rettssak mot en armensk organisasjon som hevdet han hadde tyrkisk støtte, og fikk en klekkelig erstatning.

William Schabas, sentral internasjonal jurist og tidligere president i International Association of Genocide Scholars, kritiserte i en artikkel i 2011 ordskiftet om folkemord for å hindre debatt fordi den er uklar og verdiladet. Selv om han mener at de juridiske kriteriene for folkemord er oppfylt i det armenske tilfellet, vedgår han uenighet. Og fordi det vil være lettere for tyrkerne å godta at det somskjedde, var «forbrytelser mot menneskeheten», enn «å innrømme folkemord», anbefaler han å bruke det første uttrykket. Dette kan ses på som et skritt i riktig retning, men det er mange både på armensk og tyrkisk side som reagerer negativt, og feltet preges stadig av at man aldri har fått til ennøytral forskning der bare hypoteser, data og argumenter spiller en rolle. Spørsmålet om det forelå folkemord, gitt alternative definisjoner og ut fra en systematisk gjennomgang av data og argumenter, har etter mitt syn aldri vært ordentlig besvart, men har vært preget av usaklig retorikk. Et alternativ er å gi forskningsmessig etos en sjanse som en reell strategi for sannhet og forsoning.