Hvem er villest i landet her  - omslag

Inspirert av Gandhi og Arne Næss opplever jeg det som noe underlig å bli assosiert med økofascisme. Markus Lindholm har likevel noen gode poenger.

I Prosa nr. 4/13 har biolog Markus Lindholm et bokessay kalt «Elefantrifle og maurkverk», om boken Hvem er villest i landet her?. Lindholm kommer med flere alvorlige anklager mot meg, bl.a. om økofascisme. Jeg har valgt å kun svare på egne vegne, med tanke på mine to kapitler i boka: «Menneskeveldet» (s. 37-56) og «Hvem er villest i landet her? Et ulveliv» (s. 79-98).

Rokker ved menneskeverdet?
Av alle bokens bidragsytere er det meg Lindholm trekker frem flest ganger. Hans ingress lyder: «Spartacus’ artikkelsamling om dyrs rettigheter er båret frem av berettiget harme over misbruket av våre medskapninger. Men for mange av tekstene rygger inn i problemer som rokker ved selve menneskeverdet, uten å finne veien ut igjen.»

Mens flere av bidragene ifølge Lindholm lykkes i å lande sine budskap trygt «uten å vikle seg inn i uforutsette paradokser», mener han at mine to kapitler rokker ved menneskeverdet. Det skal være fordi jeg etter sigende mener at overgrep mot dyr er knyttet til mennesket per se. Lindholm nevner antropocen, betegnelsen på den geologiske tidsalderen hvor mennesket er en kraft på linje med naturkreftene – hovedtema i mitt kapittel «Menneskeveldet». «Tross all godvilje», skriver Lindholm, «er Homo sapiens i bunn og grunn en skruppelløs arts-rasist som gjennom årtusener har terrorisert sine omgivelser». Dette skal altså være mitt syn. «Og dette perspektivet», fortsetter Lindholm, «legges så til grunn for ideer om storstilt omlegging av menneskelige samfunn i mer økosentrisk retning.» Ønsket om en slik omlegging kan i flere av kapitlene knyttes til Arne Næss sin dypøkologi – som for øvrig også har møtt beskyldninger om økofascisme.

Mot slutten av bokessayet anklager Lindholm meg for å ha tanker som leder i retning av økofascisme og antidemokratiske ideer. I kapitlet der antropocen er et gjennomgangstema, sår jeg ifølge ham tvil om menneskets handlingsfrihet. Slike oppfatninger, mener Lindholm, «fremmer økofascisme og lar antidemokratiske ideer stå igjen som eneste løsning på miljøkrisen. Det er ikke første gang man aner omrisset av autoritære samfunnssyn bak lengselen etter %vill natur&.» Hva Lindholm aner, kan jeg ikke ta fullt og helt ansvar for. Men hva er det så jeg har skrevet, som har ledet hans tanker i denne leien? Jo, jeg skriver at det å bringe samfunnsutviklingen i retning av en avvikling av tidsepoken antropocen krever langsiktig tenkning, men er ikke umulig. «Hva menneskenaturen består i,» fortsetter jeg, «er ikke et rent filosofisk spørsmål, men sett fra et mer vitenskapelig perspektiv et empirisk spørsmål.» Så spør jeg om vi overhodet er i stand til bevisst å få den menneskedominerte tidsepoken til å ta slutt. «Hva mennesket dypest sett er, eller kan være,» bemerker jeg, «det kan bare fremtiden vise.»

Disse filosofiske betraktningene har provosert biologen. Er han uenig? Mener han at menneskets natur er forutbestemt på en slik måte at det må gå bra med oss gjennom miljøkrisen? Jeg kan ikke se hvordan mine tanker på dette punktet eller andre kan tas til inntekt for økofascisme. Om noe kan det sies at jeg ikke er essensialist, men snarere eksistensialist – jeg mener med andre ord at eksistensen går forut for essensen, vi former selv våre liv. I dette ligger nettopp handlingsfrihet.

Hvem er villest i landet her  - omslagDet at bare fremtiden kan vise hva mennesket dypest sett kan være, innebærer i mitt hode nettopp håp og tro på en bedre fremtid. Hvis jeg er ekstrem i noen forstand, må det være ekstremt optimistisk med tanke på menneskets muligheter til å handle og leve godt. Som jeg har skrevet i en annen sammenheng, er jeg tilhenger av en ny sivilisasjon; en politisk revolusjon blir for smått i dette perspektivet. Snarere enn å så tvil om menneskets handlingsfrihet, understreker jeg hvordan miljøkrisen setter mennesket på en verdenshistorisk prøve. Består vi testen, viser vi oss å være nettopp så gode som mange forfekter at vi er. Men det er jo ikke avgjort på forhånd hvordan det går – er det vel?

Scientisme? Naturalisme og misantropi?
Lindholm anklager meg videre for å legge til grunn et naturalistisk univers, og for å være «scientistisk-biologisk» (dvs. biologistisk?). «Naturalisme» kvalifiserer som skjellsord for dem som mener levende vesener er noe mer enn bare materie – noe også jeg, som fenomenolog og biosemiotiker (dvs. en forsker som betrakter levende systemer som tegnsystemer), faktisk mener. Scientisme, på sin side, er kort sagt det å overdrive (natur)vitenskapens rolle.

Ifølge Lindholm kan man ikke være ansvarskjær humanist og samtidig forfekte et arts-egalitært syn. «Enten må man ta det siste alvorlig og la verden gå sin skjeve gang, eller man må erkjenne at ansvaret er det som sprenger ut av den arts-sentriske horisonten og over i et allment etisk rom.» Her er det Lindholm som presenterer et svært forenklet verdensbilde, på moralens område, idet han reduserer etikkens mangslungne fagområde til et enkelt valg mellom humanisme/antroposentrisme på den ene siden og økosentrisme (den holdning at alle arter er like mye verd) på den andre. Men det er heldigvis ikke slik at vi må velge mellom menneskeverd og dyreverd. I likhet med Gandhi mener jeg at et samfunn kun er virkelig moralsk høyverdig om det behandler både mennesker og dyr godt.

Ensidig natursyn? Ensidig syn på biodiversitet?
Lindholm mener at topografien i mitt univers blir for enkel til å behandle de spørsmålene mine tekster virvler opp. Han viser til mitt utsagn om at viltforvaltningens mål på sikt bør være å overflødiggjøre seg selv. Dette tolker han som uttrykk for et naivt villmarksbegrep, at villmarken er et sted uten menneskelig påvirkning,, og et altfor enkelt syn på forholdet mellom kultur og natur.

Han påpeker at «det faktisk ikke lenger finnes noe sted på jorden som er skjermet fra våre aktiviteter» – et sentralt poeng i «Menneskeveldet». Som eksempler på at mennesket ikke er alene om å forandre omgivelsene nevner han beverens levevis og skogsmaursamfunnene. Dette er jeg selvsagt enig i – men motsier det noen av mine påstander? I «Hvem er villest i landet her? Et ulveliv» diskuterer jeg faktisk villmarksbegrepet. Jeg hevder her at verken hvorvidt mennesket er en del av naturen, eller hvorvidt menneskelige gjenstander er det, er ja/nei-spørsmål. I stedet bør vi spørre nøyaktig hva slags relasjoner vi mennesker har til andre levende vesener, og i nøyaktig hvilken utstrekning våre produkter også fremtrer som objekter i livsverdenen til andre dyr. Jeg understreker i denne diskusjonen at kultur og natur nettopp ikke er en enkel motsetning.

Lindholm hevder videre at jeg har et ensidig syn på biologisk mangfold, i og med at jeg vektlegger menneskeskapt tap av biodiversitet. Han påpeker at mennesket og kulturlandskap ofte fører med seg biologisk mangfold knyttet til menneskets tilstedeværelse og aktiviteter. Det har han selvsagt helt rett i, og dette stemmer da også godt overens med et annet hovedtema i mitt kapittel «Menneskeveldet», nemlig mennesket og våre tilknyttede arters rolle som globale arter. Jeg hevder på ingen måte at mennesket bare forårsaker død og lidelse, som en kan få inntrykk av etter å ha lest Lindholms bokessay. Jeg oppfatter forøvrig Lindholms konsekvente avvisning av villmarksbegrepet som i overkant revisjonistisk -ønsker han virkelig å retusjere naturhistorien, både for fortiden og for fremtiden, ved å late som det aldri fantes, og aldri igjen vil finnes, naturområder uten menneskelig påvirkning?

Mine medredaktører Ragnhild Sollund og Guri Larsen er forøvrig ikke veterinærer, som Lindholm skriver, men kriminologer.

Fra å tenke mot til å tenke med: Humanisme og dyrevern
Markus Lindholm og jeg er enige om at samarbeid er vel så utbredt i naturen som konkurranse, og at levende vesener er subjekter som fortolker sine omgivelser. Også i sin bok Evolusjon: Naturens kulturhistorie (Spartacus 2012) skriver Lindholm, som jeg anser som en av Norges skarpeste biologer, om humanismen, som er et av hans hovedanliggender. Til daglig underviser jeg sykepleie- og andre helsefag-studenter i etikk og menneskesyn. De forskjellige humanistiske menneskesyn har det til felles at de innebærer en overbevisning om at mennesket a) er rasjonelt, b) har fri vilje og c) er potensielt godt. Dette har jeg i og for seg ikke store problemer med. Problemet oppstår når man blir overbevist om at bare mennesket har trekk av fornuft, fri vilje og evne til godhet. Det er ikke sant. Uten dette antroposentriske tillegget er imidlertid humanisme et sunt og i mine øyne helt nødvendig grunnsyn – menneskeverdet er og bør være ukrenkelig.

Og visst er mennesket unikt. Det er bare ikke det eneste vesenet som er unikt. Økosentrisme innebærer likevel ikke etter mitt syn at alle livsformer skal behandles likt – i stedet innebærer det at alle levende veseners behov, om praktisk mulig, skal imøtekommes. Men en maur har selvsagt helt andre behov enn en elefant. Og dermed blir også vår etisk riktige behandling av mauren og elefanten – og mennesket – svært forskjellig. Denne etiske tilnærmingen fører ikke etter det jeg kan se til uløselige floker eller paradokser. Det at mennesket har et globalt etisk ansvar, er noe av det unike ved mennesket. Men det forandrer ikke på hva slags behov vi har, eller hva slags behov andre levende vesen har.

Det er også sant at mennesket er sammenvevd med «naturen» – vi flyter over i hverandre. Helt fra starten av er mennesket innvevd i relasjoner med annet liv – vi er sosiale, og øko-sosiale, fra før fødselen av, og på et vis er vi nettopp det nettverket av relasjoner som vi omgir oss med. Menneskekroppen består av flere bakterier enn celler. Et menneske er med andre ord, ved siden av å være et subjekt, et økosystem. Menneskekroppen er mer-enn-menneskelig – og det rent menneskelige, det er i denne forstand en livsudyktig abstraksjon (tenk bare på hvordan den miste ubalanse i bakteriefloraen fører til sykdom). Uten symbiose hadde vi ikke vært mennesker.

Lindholm skriver i fjorårets bok om hvordan noen av menneskets fysiologiske særtrekk gjør oss til et helt spesielt dyr. Blant annet trekker han frem hånden, som sammenlignet med andre dyrs lignende lemmer ikke har noen klar biologisk funksjon, gitt menneskets oppreiste gange. Dette er noe av det som gir oss en uhørt fleksibilitet. Mennesket er, som biologen Jakob von Uexküll hevdet, et vesen som er like plastisk og ubestemt som amøben med sin spontane organdannelse. Dette innså også filosofen Peter Wessel Zapffe, som kan karakteriseres som Norges første øko-eksistensialist. Han mente likevel, med sitt misantropiske menneskesyn, at mennesket er mentalt overutrustet og derfor dømt til undergang. Hadde Zapffe hatt mer tro på det positive og håpefulle ved det udefinerte ved mennesket, så hadde han kommet til helt andre konklusjoner.

Som biosemiotikeren Marcello Barbieri skriver, skiller mennesket seg fra samtlige andre pattedyr ved at vi fødes uferdige – i en viss forstand er alle menneskelige fødsler premature. Dette skyldes kort sagt misforholdet mellom menneskets store hode og størrelsen på kvinnens bekken. En konsekvens av at vi sammenlignet med andre pattedyr og vår lange levealder tilbringer så kort tid i livmoren, er at koblingene mellom de ulike delene av hjernen i menneskets tilfelle ikke hovedsakelig finner sted i livmoren, men utenfor, der kroppen er eksponert for lyset og lydene og luktene fra et miljø (og en kultur) i stadig endring. Noe av det aller mest unike ved mennesket er med andre ord at vi fysiologisk sett fortsetter å modnes og formes lenge etter fødselen. Det er ikke minst derfor at mennesket er så åpent for verden, så godt i stand til å tilegne seg ulike kulturer og levevis. På toppen av dette kommer at vi er avhengige av omsorg og beskyttelse i lang tid, og dermed må leve som sosiale vesener for overhodet å klare oss.

Jeg ser Lindholms poeng om ikke å dyrke et mørkt og pessimistisk menneskesyn. De dyptgripende samfunnsendringene som mange dyrevernere ønsker, lar seg bare realisere dersom dyrevernere makter å se det gode i mennesket. Menneskedyret, det er jo dyret som ikke vil vedgå at det er et dyr – altså et veldig særpreget dyr, hvor nettopp identitet og selvbevissthet (og til dels fornektelse) spiller en avgjørende rolle for hva slags handlingsliv vi får. Ser vi bare mørkt på mennesket og dets muligheter, blir vårt misantropiske syn en selvoppfyllende profeti.

Morten Tønnessen er leder av Minding Animals Norge, førsteamanuensis i filosofi ved Universitetet i Stavanger, og Co-Editor-in-Chief for Springer-tidsskriftet Biosemiotics.