Faksimile - myten

I fjorårets siste nummer av Prosa avlegger Håvard Friis Nilsen meg en visitt på slutten av et ”bokessay” om Jan-Erik Ebbestad Hansens bok om Mykle-saken og Helge Volds biografi om Helge Krog, med tittelen ”Myten om kulturradikalismen”. Jeg anmeldte biografien om Krog positivt i Klassekampen (1). Men jeg kritiserte Vold for å avvise betegnelsen ”kulturradikal” som treffende for Krog. Betegnelsen tåkelegger mer enn den klarlegger, den er ”ullen” og bør følgelig ”hives på historiens skraphaug”, hevder Vold (2). Det er som å høre et ekko av Friis Nilsens artikkel i Nytt norsk tidsskrift (3–4/2004) med den misvisende tittelen ”Vi har aldri vært kulturradikale”. Friis Nilsen påpekte helt korrekt at Georg Brandes ikke selv kalte seg kulturradikaler. Dette er ingen nyhet, siden Sigurd Hoel og Elias Bredsdorff først ga begrepet slagkraft i 1955, lenge etter Brandes’ død. Og det kan sikkert være sider ved Brandes som nedtones når man setter etiketten ”kulturradikalisme” på ham. Men er det nok til å hive begrepet ”på skraphaugen”? Hverken Friis Nilsen eller Vold har begrunnet dette. Helge Vold har i en velskrevet og godt dokumentert biografi dessverre latt seg forlede av Friis Nilsens artikkel til å forkaste begrepet ”kulturradikalisme” som sådan.

Etter min anmeldelse av Volds bok i Klassekampen har Nilsen fått ytterligere vann på mølla. Han fortsetter sine avlivningsforsøk av kulturradikalismen i Prosa og i Klassekampen (3). I et intervju med Undheim Larsen hevder han at ”kulturradikalisme” er et ”helt tomt begrep”. Slike begreper kan angivelig ”fylles med hva som helst”. Denne ubestemtheten gjør det mulig å skape et fiendebilde, hevder Friis Nilsen. Jeg foreslo at man heller burde bruke ordet ”kulturmarxisme” om Helge Krog, hvis betegnelsen ”kulturradikalisme” er så vanskelig å svelge. Dette begrepet har blitt aktuelt fordi massemorderen Anders Behring Breivik i sitt manifest erklærer ”cultural marxism” for å være hovedfienden. Friis Nilsen gjør det lettvint for seg ved å hevde at dette ikke er en ”aktualitet vi ønsker oss”. Kunne vi skrudd klokka tilbake, skulle vi selvsagt ønsket at 22. juli aldri hadde skjedd. Men det er forskjell på selve terrorhandlingen og den ideologiske begrunnelsen for den. I det halve året som har gått, har den offentlige debatt ettertrykkelig vist at Breivik ikke står alene med sine synspunkter. Han representerer en ekstrem variant av en type høyreradikalisme som har hatt vind i seilene etter tusenårsskiftet.

Det er rett og slett ikke riktig at begrepet ”kulturradikalisme” kan fylles med hva som helst. Jan-Erik Ebbestad Hansen slår med rette fast at begrepet kulturradikalisme har god hevd innen kulturforskningen, (4) og gir en nyansert redegjørelse for begrepet i sin bok (5). Friis Nilsen er derimot engstelig for at projeksjon av fiendebilder kan være resultatet hvis man opererer med tomme begreper. Her har Friis Nilsen levert en treffende diagnose på sin egen virksomhet. Først tømmer han begrepet fullstendig, og deretter kan han – hokuspokus! – erklære at kulturradikalismen aldri har eksistert.

Det er en ærlig sak å være uenig med kulturradikalismen. Men man trenger ikke å benekte dens eksistens av den grunn. Noen ønsker kanskje i fantasifulle øyeblikk at politiske motstandere og folk med et annet livssyn aldri hadde eksistert. Terrorister kan prøve å gjøre slike drømmer til virkelighet. Faglitterære forfattere burde derimot unngå en slik strategi.

Les også: «Hva er galt med begrepshistorie?» av Håvard Friis Nilsen

Noter:
(1) Eivind Tjønneland. 2011. ”Et uværskart over vår tid”. Klassekampen 15.10.2011
(2) Helge Vold. 2011. Helge Krog 1889–1962. En biografi: 395. Oslo
(3) Dag Eivind Undheim Larsen. 2011. «Begreper som demoniserer” – intervju med Håvard Nilsen. Klassekampen 14.12.2011. Håvard Nilsen. 2011. ”Myten om kulturradikalismen”. Klassekampen 17.12.2011
(4) Jan-Erik Ebbestad Hansen. 2011. ”– Nilsen må skjerpe seg”. Klassekampen. 14.12.2011
(5) Jan-Erik Ebbestad Hansen. 2011. Da Norge mistet dyden. Mykle-saken, ytringsfriheten og kampen om moralen: 201 ff. Oslo