Jostein Ryssevik og Mette Haraldsen har tatt for lett på rollen som lærebokforfattere og som forvaltere av vår felles kunnskap.

Forfatterne av Fokus, Jostein Ryssevik og Mette Haraldsen, svarer i siste nummer av Prosa på min kritikk av boken i årets første nummer av tidsskriftet.

De beskylder meg for å være akademisk uredelig. Det faller på sin egen urimelighet.

Det er de selv som opptrer uredelig og forsøker å diskreditere meg og min kritikk av boken deres.

Ungdomspartienes gjennomgang av Fokus og dens konkurrenter i Aftenposten nylig var langt mer kritisk enn mitt opprinnelige essay. Deres lesning skilte seg riktignok fra min på ett punkt, nemlig at de leste bøkene fra perm til perm. Jeg leste derimot pensumområdet Politikk og demokrati, fordi det er mitt fagområde. Premisset for mitt essay var å sjekke hva som står i lærebøkene, lest opp mot læringsmålene for dette pensumområdet, fastsatt i Kunnskapsløftet. Det er ikke det samme som å lese bruddstykker av bøkene, slik Ryssevik og Haraldsen hevder. Det var selve konseptet for essayet.

Videre hevder de at jeg ikke forstår forutsetningen for faget, såkalte faglige og didaktiske hensyn. Det er ikke riktig. Alle lærebøker må etterstrebe presisjon og oppdatert og korrekt gjengivelse av fakta, uavhengig av om faget fyller to eller fem timer i uken. Her svikter Fokus på mange områder. Jeg synes det er underlig at forfatterne ikke har hatt et høyere ambisjonsnivå for boken. De er generelt svært upresise på en rekke punkter. Det mest graverende eksempelet på upresisheter er i mine øyne deres feilaktige utlegning av parlamentarismen:

”Siden 1884 har det norske statsstyret vært basert på parlamentarisk styre. Parlamentarismens hovedprinsipp er at regjeringen må ha stortingsflertallets tillit.”

Det er feil, og jeg er overrasket over at de forsøker å tilbakevise at dette er feil i sitt motsvar. Det viser at de har mangelfulle kunnskaper om norsk politikk. Skal du oppsummere parlamentarismen i en setning må du si følgende: ”Parlamentarismens hovedprinsipp er at regjeringen utgår fra parlamentet.” Hvorfor? Jo, ganske enkelt fordi med Ryssevik og Haraldsens definisjon, kan regjeringen like gjerne være utpekt av kongen, som før 1884.

Det er også merkverdig at Grunnloven ikke er nevnt med ett eneste ord i boken, og det uavhengig av min egen faglige interesse for den. Det hadde holdt med bare et lite avsnitt om hva Grunnloven er, og hvilken funksjon den har i dag. Det må man forvente at alle elever skal kunne. Eller mener kanskje Ryssevik og Haraldsen at å lære om Grunnloven ikke er i tråd med didaktiske prinsipper?

Mitt største ankepunkt mot Fokus er imidlertid den mangelfulle beskrivelsen av forholdet mellom stat og marked, økonomisk politikk og utfordringer for velferdsstaten. Førstnevnte illustreres med en beskrivelse av boligprisutvikling fra 1992. Dette er en svak tekst som verken sier noe fundamentalt om forholdet mellom stat og marked, eller hvorfor boligprisveksten har vært massiv siden 1992 til i dag. Dette forteller meg at forfatterne verken har spesielt god innsikt i markedsmekanismer, økonomi eller boligpolitikk. Det er også dette avsnittet spesielt som får boken til å fremstå som venstrevridd, om jeg skulle karakterisere bokens politiske slagside.

Ellers er det en avgjørende mangel at EØS-avtalen ikke er nevnt med ett ord i avsnittene som skal gjøre greie for de viktigste kjennetegnene ved norsk økonomisk politikk. Det er umulig å kunne si noe om dette uten å nevne EØS-avtalen her. Det holder ikke å nevne avtalen i kapittelet om internasjonal politikk, når forfatterne sier at de skal gi elevene svar på læringsmålet om norsk økonomisk politikk i kapittelet om Politikk og demokrati.

Min overordnet konklusjon står fremdeles: Elevene kan ikke oppnå læringsmålene for politikk og demokrati ved å lese Ryssevik og Haraldsens bok.

Det hviler et stor ansvar på lærebok-forfattere, og kanskje spesielt i samfunnsfag, som bidrar til å forme våre holdninger og verdier. Det ansvaret har ikke Ryssevik og Haraldsen vært seg bevisste nok. Jeg vil fraråde elever og lærere å bruke denne boken.