Essay

Hvis jul og nyttår er «en tid for ettertanke og refleksjon», kan det passe å lese to nye bokutgivelser som bidrag til høytiden. Irina Lee vil at vi skal slutte å leve som om hver dag var julaften, mens Erik Bertrand Larssen vil at vi skal leve hver dag som under et evig nyttårsforsett.

Spartacus’ artikkelsamling om dyrs rettigheter er båret frem av berettiget harme over misbruket av våre medskapninger. Men for mange av tekstene rygger inn i problemer som rokker ved selve menneskeverdet, uten å finne veien ut igjen.

Samtidsbyen skal være robust, tilgjengelig og attraktiv, men konflikten mellom hastig utvikling og et komplekst forvaltningsapparat underminerer de gode intensjonene.

Til tross for at Aage Borchgrevinks bok En norsk tragedie var tenkt som et bidrag til diskusjonen om 22. juli, markerte den i realiteten slutten på diskusjonen. Ved å fremsette en ensidig patologisk forklaring på terrorhandlingene har Borchgrevink skapt trangere vilkår for mer overgripende, tverrfaglige forklaringer.

Å skrive er å krige, og dermed må en tekst vurderes etter hvorvidt den klarer å bevege troppene dit de trengs. Men for å bevege tropper må man agere som målrettet hærfører, ikke som forvirret fotsoldat. To nye bøker om olje og klima gjør mer det siste enn det første.

To bøker om frihet overser vesentlige sider ved fenomenet.

Hvorfor føler vi oss ikke frie som fuglen etter 40 år med kvinnefrigjøring? Det er på tide å vende blikket mot hjemmet igjen, mener de nye omsorgsfeministene.

Lesingen av tre toneangivende norske kritikere har brakt meg nærmere et svar på spørsmålet om hvem vi er.