Tenk deg en skole for lenge, lenge siden, i en verden der ingen kjente til PISA-målinger og dagens fraværsregime. En opprørerskole der lærere, skolelys og skulkere sto på likefot. Det er i dobbel forstand en hårete historie som fortelles i Da tenåringene tok makta.

 

Cecilie Winger og May-Irene Aasen

Da tenåringene tok makta

Manifest, 2017

 

Se også for deg en førsteklassing som ble «forelska i lærer´n». Og at eleven og læreren faktisk innledet et forhold, uten videre dikkedarer om mulige grenseoverskridelser.

Jeg begynte på Forsøksgymnaset i Oslo i 1980, det året trøndergruppen The Kids kom med landeplagen av en sang om forelskelse i klasserommet. Som førsteklassing innstilt på et helt nytt og eksperimentelt skoleliv med «fred, frihet og alt gratis» var det med et skuldertrekk jeg skled inn i en utenompedagogisk relasjon til den ungdommelige lærerinnen. Vi trodde at ingen merket noe særlig til det – helt til vi ble kåret til «Årets par» på skoleavslutningen.

 

Den var noe for helt for seg selv, Forsøksgym. Og vi følte oss ganske spesielle, vi som gikk der, også. Fritatt for alt som kunne forbindes med gamle og gåene normer, både når det gjaldt tavlebruk i undervisningen og røyking i klasserommene.

 

ANTIAUTORITÆRT

Forfatter Cecilie Winger og fotograf May-Irene Aasen har laget en bok som speiler ånden i det antiautoritære skoleeksperimentet. Fortellingen om hvordan Forsøksgymnaset startet i en storm av skolepolitisk opprør i 1967 og ebbet ut i en nokså flau bris 37 år senere, er blitt en rikholdig minnebok mer enn et manifest – selv om den altså gis ut på Manifest forlag.

Vi som gikk der, glemmer aldri årene som formet oss: Intens, men også utflytende undervisning. Allmøter som igjen og igjen ble kuppet av grupper som mente det skulle være tillatt å røyke hasj på skolefester. Skoleturer med den transsibirske jernbanen til Kina.

Som type er det faktisk godt mulig å se for seg kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen som elev ved skolen. Det var den lett påståelige, svakt arrogante, men fullt ut velformulerte elevtypen som ble dyrket frem.

Slik forfatteren og fotografen skildrer det, var ikke alle som gikk der, prototypen på det man oppfattet som en forsøksgym-er. Visst hadde svært mange av guttene langt hår, visst gikk mange av jentene i snekkerbukser, men det var også på moten gjennom alle år å være kontrær der og da, være i opposisjon til den vedtatte friheten og frikermentaliteten.

 

CIVITA OG MDG

Mange av mine samtidige har jeg senere sett som medieprofiler, og før årets stortingsvalg like gjerne som talsperson for Civita som for Miljøpartiet de grønne. Lærerne var like ulike i likhetene. Der boken tar for seg at mange av dem ikke ble så lenge i stillingene, er det elevenes beskaffenhet som typisk nok får skylden. Da Aftenposten i 1993 skrev om skolen i forbindelse med 25-årsjubileet for 1968, henvendte journalisten – som var Sindre Hovdenakk, nå redaktør i Prosa, der kan vi se! – seg til forfatteren og NRK-mannen Erling Lægreid. Han hadde i skolens første periode kastet inn håndkleet etter tre år i lærergjerningen, og syntes ikke bare at de på skolen praktiserte «en usedvanlig anstrengende form for demokrati», han mente at elevene var for sossete, for å bruke tidens begrep.

«Det var stort sett barn av radikale akademikerhjem på Oslo vest, gjerne med bakgrunn fra Steinerskolen, som søkte seg til Forsøksgymnaset. Vanlig arbeiderklasseungdom var det dårlig med», sa Lægreid, som vel var mer forankret i den nordiske folkehøyskoletradisjonen.

«Vanlige ungdommer» var vi ikke, men utkledd blod-soss var vi heller ikke. Det fantes som nevnt to typer elever: skolelys og skulkere. For ikke å ødelegge det vakre og respektfulle forholdet mellom lærer og elev måtte alle gå opp til eksamen som privatister. Og av dem jeg kjenner, var det to typer eksamener som ble avlagt: topp karakter i alle fag eller strykkarakter i flere. Svært få lunket seg sånn passe gjennom årene på Forsøksgym.

 

BROWN OG BONDEVIK

Før vi forlater navlebeskuingen og retter blikket mot skolepolitikken, er det fornøyelig å lese bokens karakteristikker at de lærerne som faktisk hang lenge med på skoleeksperimentet, og som var særegne nok til virkelig å påvirke oss elever både faglig og menneskelig.

Av Jim Brown, en homofil afroamerikansk estetiker som forvillet seg til Norge gjennom sin interesse for Knut Hamsun, tegnes et artig bilde av en figur som kunne fremstå som så streit at det for de mest frikete nok var skremmende. Michael Krohn, elev og senere frontfigur i bandet Raga Rockers, forteller følgende om læreren få ville ha gjettet at var så sentral på skolen, med sin ulastelige klesstil og tilsynelatende forakt for forvorpne unnasluntrere:

«Men han viste seg å være en frisinnet partyløve da det en gang var fest hjemme hos ham. Der var det ingen restriksjoner. Jeg og en annen tok oss et bad. Jim kom inn med to glass whisky servert på sølvfat.» Denne læreren i litteratur lærte generasjoner å elske både Shakespeare og opera. Han nøt stor, om enn litt hemmelig, respekt hos tidens hippiespirer, senere også hos skolens punkere.

Over til norsk skolepolitikk, som tok en vending i 1967. Dette var året Jens Bjørneboes Uten en tråd ble dømt som et utuktig verk av Høyesterett. Likevel, ungdommene som med bakgrunn fra Oslo Katedralskole kom sammen for å stifte et mer tidsriktig og frihetlig alternativ til våre konservative skoleverk, de så kanskje ikke for seg at daværende kirke- og undervisningsminister Kjell Bondevik skulle spille en dramatisk rolle i spillet.

 

NARKOTIKA

Begynnelsen ble nesten slutten da Bondevik på Stortingets talerstol begrunnet avslaget på søknaden om støtte til det nye Forsøksgymnaset med at han hadde fått «inngåande opplysningar om tilhøva ved dette gymnaset». Trygve Bratteli forfulgte statsrådens innsigelser, og det kom frem at Bondeviks motstand baserte seg på rykter om en liberal holdning til narkotika ved skolen.

Under stor oppmerksomhet i aviser og i NRK ble det etter elleve timers opphetet debatt i stortingssalen så smått klart at Forsøksgymnaset fikk sine bevilgninger – og at skolen selv skulle få administrere pengene etter sine egne retningslinjer for hvordan et skoledemokrati skulle utvikles. (Her hører det kanskje med å minnes at det skjedde at lærere ikke ville undervise i et klasserom fordi elevene som hadde ansvaret for renholdet, hadde skulket unna det også.)

Vi er mange som bærer med oss det vi opplevde i avgjørende ungdomsår på Forsøksgymnaset, enten det var under de strabasiøse førsteårene lokalisert på Hammersborg, under den stabile tiden med oppholdssted i Lakkegata eller utfasingen av hele prosjektet som en liten avdeling på Linderud videregående. Spørsmålet er: Gjorde vi en forskjell?

 

EN SKATT

Det er liten tvil om at Forsøksgymnasets til tider utagerende iverksettelse av skoleelevers selvstendige ansvar for egen utdannelse har påvirket det videregående skolesystemet. Samtidig har det kollektive ansvaret som også var kjerne i skolens allmenne utdanning, avgjort gått fløyten, så det er dessverre ikke sånn at vi elever og lærere kan si at vi har fullført og bestått.

Da tenåringene tok makta er en herlig og betimelig påminnelse om et usedvanlig eksperiment. Winger og Aasen, begge samtidige elever med meg, har drevet grundig graving i anarkistskolens historie, i arkiver og i de deltakende menneskenes persepsjon. Boken er en skatt for dem som gikk der, for dem som ikke fikk lov til å gå der, eller for dem som kjenner noen som gikk der.

Under 50-årsjubileet som ble arrangert nå i august, med boklansering og fest, tok jeg kontakt med min tidligere lærerinne for å holde hånd igjen. Det ble et veldig nært og bare bitte litt sært gjensyn. For 35 år senere var vi fremdeles på likefot og sammen om vår erfaring: Det var lære for livet.

Yngve Ekern (53) er matjournalist, forfatter og blogger.