Et herlig oppkok av gammel og ny forskning, presseklipp, innfall, sitater, utfall og virale virus.

 

Bår Stenvik: Bløff. Hvordan juks og selvbedrag gjør oss til ekte mennesker (Cappelen Damm 2014)
Bår Stenvik: Bløff. Hvordan juks og selvbedrag gjør oss til ekte mennesker (Cappelen Damm 2014)

 

“Sannheten er ikke alltid det som er mest ekte for oss mennesker.” Slik lyder siste setning av dette underfundige paradoksenes evangelium. Men innen leseren kommer dit har hun frydet, irritert, nikket, hoderystet, humret, smågooglet og tidvis frustrert seg gjennom 350 sider.

Forfatteren nekter seg ikke noe når han sammenstiller sin enorme research i jakten på vår tids allmenngyldige selvmotsigelser. Underholdningssjangerens ypperste virkemidler er tatt i bruk. Språket er lødig og slentrende, metaforene nærmer seg elger i soloppgang som bedriver barfotdans omkring gullkalven av akademia: pertentlige kildehenvisninger og referanser.

 

UIMOTSTÅELIG PROSJEKT

Det er denne kombinasjonen av etterrettelighet og sjarm som gjør Bår Stenviks prosjekt så uimotståelig. Han leker med stoffet sitt. Han sjonglerer tung vitenskapelig tradisjon med samme letthet som når han nærmer seg myter om løgndetektorer, norsk strafferettspraksis og sosialmedia-sannheter. Mye handler uansett om metodene som gjør oss i stand til å imitere, og dermed lyve, om klasse, kulturell og seksuell kapital – jamfør den gode, gamle og omdiskuterte sosiologen Pierre Bourdieu. For også i 2014 elsker folk flest nymoralistiske amerikanske TV-serier, som i stor grad handler om kunsten å bløffe seg til verdi.

Men Stenvik løfter også frem mer tankevekkende og eksplisitt norske paradokser: Hvorfor avslo Høyesterett anken fra forsikringsselskapet Skandiafondene om skattefradrag for sponsing av SOS Barnebyer, slik de ville ha fått om de hadde gitt pengene til for eksempel et idrettslag? Paradokset her ligger på ett plan i at konsernet ikke kunne bevise at dette var utgifter til inntekts ervervelse, men også i at de i hele tatt tenkte tanken om skattelette – hvis de faktisk ga pengene av sitt velvillige hjerte. Og hvorfor er Kina verdens største eksportør av merkevarekopier, mens det er tabu for en kinesisk forretningsmann å bære en diamantbesatt Rolex-kopi? Og enda mer interessant – hva sier det om Norge når Jonas Gahr Støre gjør et poeng av sin billige plastklokke, eller når Erling Kagge fester sitt årgangsgullur med en slitt ski-stropp?

 

UÆRLIGE RIKINGER

Autentisitet kontra bløff/juks er et tema med uendelige variasjoner, og denne boken har som ambisjon å integrere litt for mange. Her får man servert sammenhenger om alt fra militær kamuflasje og dyrenes imitasjonsmetoder til hvorfor fronten av en Ferrari er mindre aggressiv i designet enn den adskillig billigere og daffere Toyota Kia. Og hvorfor er rike folk mer uærlige?

Forfatteren dveler uansett mest ved den største bløffen av alle, definert som selvbedraget vi alle bedriver når vi skal prøve å se oss selv med andre menneskers blikk. Her gynger han sine teser elegant i en bred hengekøye spunnet av enkelttråder fra et ekstremt stort kildenett. Særlig får selvhjelpslitteraturen gjennomgå, i en tid der hjernebiologi/kjemi eter seg inn på sosiologiske/psykologiske forklaringsmodeller for vår underlige adferd. New York Times-kritikeren James Atlas’ interessante angrep på det han kaller “can’t help yourself-books”i artikkelen“The amygdala made me do it” siteres også.

 

OVER- OG UNDERVURDERING

Bår Stenvik peker så ofte han makter på de velkjente paradoksene i vår moderne www-kultur, og han vil åpne leserens øyne: Revolusjonen innen hjemmefotografi skaper en trend av retro-apper. Visste du at de fleste nye Hollywood-filmer blir pålagt en kunstig linserefleks, en imitasjon av det som en gang var de enklere og billigere nyhetskameraenes svakhet og tegn på autentisitet? Ja, selvsagt gjorde du det – hvis du er interessert i foto og film og bløff og slikt.

Det er akkurat denne kombinasjonen av over- og undervurdering av leserens innsikt som skubber boken mot grensen til damebladlignende lektyre. Særlig svakt blir det når temaene handler om psykologi, oppførsel og generell persepsjon. For vi har lest det før, artikler om hvor ofte menn lyver, om at kvinner tenner på badboys under eggløsning, om hvorfor hipster-generasjonen heller slafser i seg opprevet svinekjøtt mellom skiver av surdeigsbrød i stedet for burgere fra McDonald’s. Det svakeste kapittelet er det om romantisk kjærlighet, som også avslutter boken. Denne finalen kjennes usexy, resirkulert og kjedelig. (Et nevneverdig mikrohøydepunkt er dog forfatterens skildring av egen opplevelse som “forsøksdyr” da en norsk studie skulle teste det såkalte lykke- og forelskelseshormonet oksytocin på frivillige menn og kvinner.)

 

EN SYLTYNN TRÅD

Hele denne boken vipper på grensen til meta-meta-ironi når Stenvik kaller fenomenet kritisk tenkning vår tids “mest sympatiske statussymbol”. Det er for lett å nikke til slike refleksjoner og se paralleller til hvordan ikke-økonomisk klassesymbolikk preger oss i hverdagen. Stenviks prosjekt hadde ikke hatt vondt av litt utbrodering her, litt mer forankring à la den ujålete joviale historiefortolkningen boken ellers byr på. Litt om årsaken til at de gammelrike og noble etter revolusjonsbølgen i Europa måtte innføre koldtbordet, fordi røkla plutselig fikk tilgang til like eksklusive råvarer og like eminente kokker, kanskje? Eller hva er det med Grandiosa-bløffen eller norske rikinger som sluker helikopterbåren ferskvannskreps med gørrstreng og alt? Slik kontekst, med hverdagslige og lokalt begripelige typer av sosial “bløff” og “motbløff”, kunne kanskje vært utdypet fremfor det litt overartige symboltemaet Stenvik presenterer leseren for i bokens innledning og lar bli en syltynn rød tråd gjennom hele verket: Hva syns du om kineseren som vant en rettssak mot sin kone da han etter å ha fått veldig stygge barn skjønte at hun måtte ha tatt kosmetiske operasjoner før de møttes, og dermed hadde bløffet ham? Denne leser orker ikke engang å ta problemstillingen inn over seg.

 

EN FEMMER

Hovedinnvendingen mot boken er uansett selve redigeringen. Det blir for mye og for lite – på samme tid. Paradoksalt nok; for innhold og tekst er glødende, velformulert og solid presentert. Kommentarene i appendikset om kilder og metoder er rett og slett en glitrende essens av hele prosjektet og burde kunne selges som destillert medisin mot så vel kjedsomhet som plagsom kunnskapstørst. Men det kler ikke prosjektet at alvorlige tema som “fake sannhet” bare blir til dropping av navn som Anders Behring Breivik og Thomas Quick. Det er også påfallende at forfatteren har utelatt hyperaktuelle og sensitive tema som ny teknologi innen “bløff” og “fake” av legemsdeler, såkalt biometri.

Hadde jeg levert min vurdering av denne bokopplevelsen til VG, ville jeg ha insistert på at de skulle gi meg en blank terning. På den ville jeg ha tegnet to øyne, og et schempe-mega-digert-antimeta-ironisk-imponert smil.

Det tilsvarer vel en femmer.