Henrik Svensens forrige bok bar den truende tittelen Enden er nær og tok for seg naturkatastrofenes kulturhistorie. Hans siste bok er en tverrfaglig og personlig alpinekspedisjon, der han må resignere som fjellmann, men likevel briljerer som formidler av geologi og fjellkultur.

Henrik Svensen: "Bergtatt" Aschehoug 2011

Den velvalgte tittelen Bergtatt viser til vertikalitetens forlokkelser. Undertittelen annonserer at det dreier seg om fjellenes historie og fascinasjonen for det opphøyde – intet mindre. I utgangspunktet står forfatteren støtt. Som geolog kan han gi leseren en innføring i fundamentale fakta om fjellene som de fleste bare kjenner overfladisk. Svensen viser en sjelden evne til å bygge bro over det han med en kledelig metafor kaller ”kløften mellom humaniora og naturvitenskap”. Underveis inngår rikholdige beretninger om fjellets symbolikk, dets religiøse betydninger, dets plass i kunst og litteratur – det hele i vekselspill med fjellklatringens historie og geologiens vitenskapshistorie. For å holde alt dette samlet tyr Svensen til en rammefortelling, som rett og slett er hans eget liv som bergtatt mann, og dessuten bokens egen tilblivelse over flere år med skriving og utflukter.

Svensen, som alltid har vært besatt av stein og mineraler, har tidligere betraktet både de høyeste fjelltoppene og fjellfanatikerne på avstand. I og med at han har satt seg fore å skrive en bok om fjell, forsøker han nå også å bli en fjellmann og dyrke fram en lidenskap for tindebestigning. ”Fjellmannen” fremsettes som fortellerens ideal, men blir samtidig omtalt med en ubestemmelig ironi. De fjellgale og deres eventyr blir fremstilt som noe like umenneskelig som de kolossale geologiske prosessene som har skapt fjellene. Slik blir fortellerstemmen en menneskelig formidler av fjellivets umenneskelighet. Spørsmålet blir: Hvordan kan og skal fjellenes fjerne verden gis en menneskelig mening?

Meningen med fjell
Fjellene lar seg lett tillegge symbolsk betydning, men Svensen viser oss at hva de symboliserer, kan endre seg drastisk over tid. Noen av de kosteligste delene av boken er de som gjengir fantasifulle tolkninger av topografien og dens mening. Siden fjellene har overmenneskelige dimensjonerer, gis de vekselvis guddommelige og demoniske attributter. Allerede Petrarca gjør bestigningen av Mont Ventoux til en allegorisk fortelling med religiøse overtoner. Han plages av mistanken om at det er menneskelig overmot og forfengelighet som ligger bak trangen til å skue ut fra fjellets topp, men blir likevel stående som en foregangsmann for alpinismen. På 1700-tallet fremsetter geo-teologen Burnet en teori om at fjellene er et forvirrende kaos som må ha oppstått under syndefloden. Disse tankene finner gjenklang i de bibelske forestillingene om et nytt paradis på jord, der alle fjell skal brytes ned og alle daler heves opp til et fullkomment sletteland. Demoniseringen av fjellene får sitt klareste uttrykk i en folkelig forestilling gjengitt av klatreren Slingsby på besøk i Norge på 1800-tallet, nemlig at Satan selv skapte fjellene.

En kontrast til dette blir østlige religioner, som skatter fjellene som gudenes boliger og som kosmiske kontaktpunkter mellom himmel og jord. Her utviser fjellmytologien en befriende mangel på vitenskapelige pretensjoner, idet fjellenes tilkomst fantastisk nok forklares med at de har kommet flyvende på egne vinger.
I Vesten heves etter hvert fjellenes status med romantikkens svermeri for det ville, det dramatiske og sublime. Som en motreaksjon mot industrialiseringen i byene omfavnes naturen og fjellene, samtidig med at fjellklatrersporten får sitt gjennombrudd gjennom bestigningen av Mont Blanc i 1786. Med Darwin igangsettes en rekke mer empiriske teorier om fjellenes tilkomst, samtidig som fjellene berøves noe av sin magiske aura. Alpepioneren Leslie Stephen blir representanten for koblingen mellom naturvitenskapelig darwinisme og fjellfilosofi, og fremstår som ”Fjellmannen” i sin reneste inkarnasjon. For Stephen er slettelandet sinnbildet på et intetsigende helvete. Først med fjell og daler oppstår forskjeller og variasjon. Vertikaliteten og faremomentet forbindes med karakterstyrke og selvovervinnelse, endog med seleksjon av de sterkeste. I tråd med dette kategoriserer Stephen sine medmennesker etter hvor langt de når opp i høyden, hvilken risiko de tør utsette seg for, og hvor mottagelige de er for fjellenes skjebnesvangre påvirkning. Her er tonen virkelig heroisk: ”Kjemp så godt du kan, og du vil leve. Må du likevel dø, kan du se tilbake på kampen med glede og stolthet.”

Fjellmannen dør, ekstremsporten oppstår

Omtrent her får Svensen nok og skiller lag med ”Fjellmannen”. Pionertiden i fjellene var over allerede med Leslie Stephens død i 1904. Siden har fjellklatringen fått fjellenes aura av utilgjengelighet til å forvitre. Ekstremsportere boltrer seg i en stadig mer avmystifisert fjellverden med en betenkelig mangel på hemninger. Og når lettsinnet veies mot gravitasjonens ubønnhørlighet, gevinsten mot risikoen, fremstår risikosporten i fjellet som lettere meningsløs for Svensen.

Han gir opp sine spede forsøk på å bli fjellklatrer, slik han også gir opp flere utflukter som blir påbegynt med stort pågangsmot. Det er en gjennomgående resignert tone i de mange selvbiografiske beretningene i boken. Turen ned blir dermed en litt slukøret affære, også på meningsplanet. Betegnende er det når han lakonisk slår fast: ”Melankolien på veien ned stammer fra det uunngåelige faktum at vi bare er besøkende i fjellet. Vi hører ikke hjemme der.” Kanskje vil noen lesere innen bokens målgruppe føle at Svensens alpinistiske resignasjon lar noe av luften gå ut av ballongen, slik at hele bokens prosjekt mister høyde. På den annen side er tvilen, melankolien og følelsen av meningsløshet sprunget ut av oppriktige erfaringer. Det krever som kjent et visst mot også å innrømme motløshet – eller frykt.

Og Svensen har filosofisk sett sitt på det tørre når han hevder at reell risiko, eller utmattelse for den del, kan komme i veien for opplevelsen av det sublime. Fjellenes fryktinngytende aspekt kan kanskje best oppleves fra et trygt ståsted og på avstand. Tilsvarende kan fjellenes geologiske sublimitet, deres ufattelige elde og langsomme liv, kun oppleves gjennom vitenskapens teoretiske overblikk og møysommelige kalkulasjoner.

The rock bottom
Om Svensen ikke helt hører hjemme i fjellsportens verden, fremviser han et smittende og entusiastisk driv når han formidler fjellenes geologi. Her får turen meningen tilbake, fjellet blir igjen en gåte, linjene i fjellet blir til spørsmål, nøkler, bevis, alt ettersom. Gjennom livene til geologiens foregangsmenn gir Svensen oss innsikt i en helt annen, vitenskapelig-lidenskapelig omgang med fjellene. Det som slår meg her, er hvor mange vitenskapelige spørsmål som står åpne hva angår de enkelte fjellkjeder og fenomener. Svensen setter metodestridene, de ubesvarte spørsmålene og uenighetene i sentrum, hvilket gjør dette til viktig og inspirerende vitenskapsformidling.

Som legmann forundres jeg over at platetektonikken som overordnet teori om fjellkjededannelse ikke fant feste, og slett ikke var ferdig utarbeidet før på 1970-tallet. Men trass i en sen etablering virker denne teorien urokkelig. Slik kommer også skillet mellom naturvitenskapen og kulturvitenskapen fram. De kulturelle betydningene som kan tillegges et fjell, er endeløse og kan knapt favnes i én teori eller én historie. Naturhistorien forblir derimot en monumentalfortelling, der forskerne antar at det finnes én sann versjon – alle uenigheter til tross.

Når Svensen med sin overveide realisme til slutt kommer til ”the rock bottom” i sitt forhold til fjellet, får leseren dele med ham noe av den samme øre følelsen man kan sitte igjen med etter en lang topptur: Man har vært i en fremmed og forheksende verden – og er glad for å være nede i god behold.