Velskrevet og utsøkt illustrert bok om de medisinske oppdagelsene som har endret menneskenes liv.

Nils Uddenberg

Medisinens historie. Lidelse og helbredelse

Oversatt av Lars Nygaard

Dreyers forlag, 2018

Godt formidlet vitenskapshistorie blir jeg aldri lei av. Veien fram til dagens kunnskaper om stjerner og planeter, dyr og planter, sykdommer og legemidler har vært lang og kronglete. All vitenskapshistorie er fascinerende, men for mange av oss er den medisinske historien spesielt interessant. Sikkert fordi den handler om noe som vi daglig må forholde oss til. Hvorfor blir vi syke? Hva kan vi gjøre for å lindre og bekjempe ulike sykdommer?

I dag sitter vi på en stor del av fasiten, men ennå er det nok av uløste gåter. Oppfatningene av sykdom, kropp og helse har stadig skiftet, helt siden grekeren Hippokrates – «legekunstens far» – virket på Kos omkring 400 år før vår tidsregning. Sikkert lenge før det også.

SOLID FUNDAMENT

Men først i nyere tid har det blitt mulig å forstå de virkelige årsakene til ulike sykdommer og hvilke tiltak vi kan sette inn. Moderne medisin bygger på et solid fundament av prøving og feiling. Både systematisk forskning og rene slumpetreff har ført medisinen inn på ulike spor. Medisinsk historie er et forskningsfelt som hjelper oss til å forstå denne utviklingen.

Det har ikke akkurat vært overflod av gode bøker om temaet, skrevet på et skandinavisk språk og for en bred allmennhet. For bare et drøyt år siden kom riktignok Aina Schiøtz med en 500 siders bok, Viljen til liv. Medisin- og helsehistorie frå antikken til vår tid, på Samlaget. Schiøtz er professor i medisinsk historie ved Universitetet i Bergen, og boka fikk raskt status som referanseverk og lærebok for studenter. Den er «òg ei bok for alle andre som søkjer kunnskap om medisin- og helsehistoriske spørsmål», som det står på baksiden. Men i form og innhold er den først og fremst en lærebok, med vekt på medisinsk historie som forskningsfelt, sykdomsteorier, framveksten av sykehusvesenet osv.

Det er derfor gledelig at Dreyers forlag i år har sørget for en oversettelse av den populærvitenskapelige boka Lidande och läkedom. Medicinens historia av Nils Uddenberg. Han er lege og psykiater, men først og fremst kjent som forfatter. Noen av bøkene hans er oversatt til mange språk, som bestselgeren Gubbe och katt; en liten, søt bok om hvordan det gikk da en katt flyttet inn uten forvarsel. Uddenberg har også fått høythengende priser, blant annet Augustprisen for biologihistorieverket Idéer om livet.

MAGI OG VITENSKAP

En høstmorgen for mer enn fire år siden våknet jeg og visste at jeg skulle skrive en medisinhistorie. […] Jeg hadde ikke noe annet større skriveprosjekt på gang og innså at jeg hadde tre forutsetninger for å skrive en slik bok.

Slik innleder Uddenberg sitt omfattende verk, og lister opp de tre forutsetningene: Han er medisiner, han hadde allerede lang erfaring med å skrive vitenskapshistorie, og han hadde tilgang til en enestående samling av medisinhistoriske klassikere. Samlingen, inkludert et unikt bildemateriale, befinner seg i Hagströmerbiblioteket ved Karolinska Institutet i Solna. Der fikk han en arbeidsplass i 2011, og etter fire år ble de to bindene av Lidande och läkedom utgitt. Til sammen er de på over 800 sider. Den norske versjonen er sammenslått til en murstein på 750 sider, forbilledlig oversatt av Lars Nygaard.

Første del går fram til 1800 og starter med guder, demoner og heksedoktorer før de første antikke autoritetene får sitt eget kapittel. Her er fyldige omtaler av Hippokrates, Galenos med sin innflytelsesrike sykdomslære og «den første gynekologen» Soranos. Deres teorier og behandlingsmåter blir beskrevet i lys av det vi nå vet. Dette løfter tekstene høyt over det rent leksikalske. Men også mindre kjente leger med høyst ulike teorier om kroppen har fått sin plass.

Både i det antikke Hellas og senere i Roma fantes det mange som drev med legekunst, både ut fra det vi vil kalle et magisk og et mer «vitenskapelig» utgangspunkt. Det var nok mest magi, skriver Uddenberg i innledningen av kapitlet «En magisk vitenskap». Alle kapitlene er forsynt med innledning og oppsummering, som setter de ulike emnene i en sammenheng. I «Epidemiene – verdenshistoriens gratispassasjerer» viser han for eksempel hvordan farsottene ikke bare har påvirket verdenshistorien (tapte kriger, avfolkete byer etc.), de har også fulgt den (økte handelsforbindelser).

FRAM TIL 1950

Del I inneholder også et kapittel om den arabiske, muslimske medisinens innflytelse i middelalderen, og et annet om den revolusjonære Paracelsus, som gikk inn for en blanding av religiøst fritenkeri, okkultisme, astrologi og alkymi. Disse kapitlene er viktige for å forstå hvorfor medisinen ikke er bygget «stein på stein». Lignelsen halter, skriver Uddenberg, for «en murer vet hva slags bygning han er med på å oppføre. Vitenskapshistorien er snarere en labyrint, der forskerne famler seg frem uten å vite hvor de er på vei».

I bokas innledning klargjør forfatteren at han ønsker å dekke hele den vestlige medisinens utvikling, fra de eldste tider og framover til midten av 1900-tallet, men uten en absolutt grense. Jeg kunne selvsagt ønsket meg at den fortsatte i flere tiår etter 1950, men begrunnelsen er overbevisende:

I de siste tiårene har den medisinske forskningen utviklet seg nærmest eksplosivt; en mengde ulike felt, alle med sin egen teknologi og sin egen sjargong, har vokst frem. Det ble snart klart for meg at jeg ikke ville rekke å sette meg inn i alle disse spesialområdene.

Del II tar for seg den raske utviklingen av helsevesenet og av den naturvitenskapelige sykdomslære etter en rekke oppdagelser og oppfinnelser fra midten av 1800-tallet. Stikkord er mikroskop, disseksjoner, mikrobiologi og immunforsvar. Bedøvelse og rusmidler samt psykiatri har også fått sine egne kapitler.

Også i denne delen er teksten preget av forfatterens kreative overskudd og formidlingsglede. Mange av de personene han omtaler, har hatt teorier som har brakt medisinen videre, selv om de har vist seg å være feil. Her er et eksempel:

Cruveilhiers ry som patolog lider under teorien hans om at phlebitis – egentlig «betennelse i venene» – lå bak alle sykdommer. Det var naturligvis feil, men Cruveilhiers feil er forståelig. Alle sykelige prosesser, enten det er kreft eller en betennelse, fører til en inflammatorisk hevelse med oppsvulmede blodårer. Selv om Cruveilhier spente kjerra foran hesten, sto forestillingen om den avgjørende betydningen til «phlebit» tross alt på en empirisk grunn.

STERK FORTELLERGLEDE

De to bindene i den svenske originalen ble utgitt i 2015 og er beregnet på den brede allmennheten. Forfatteren skriver i forordet at han har forsøkt å unngå fagbegreper, og at dette gir en viss mangel på presisjon. Dette problemet kunne vært løst, noe jeg kommer tilbake til.

I innledningen prøver han også å komme en annen type kritikk i forkjøpet, med utgangspunkt i den gamle diskusjonen om hvorvidt bøker om historie bør skrives av historikere.

Jeg nærmer meg medisinhistorien mer som forfatter enn vitenskapshistoriker. Selv om idé- og vitenskapshistorie har vært en av mine fremste interesser i nesten et halvt århundre, har jeg ingen formell utdanning på feltet. […] Ofte har jeg latt fortellergleden ta overhånd.

At forfatteren drives av en sterk fortellerglede, er i utgangspunktet bare positivt. Både den løpende teksten, illustrasjonstekstene og de mange helsides «boksene» bobler over av historier som gir framstillingen liv. Innledningen til kapitlet om anatomiens framvekst – «Kroppens maskineri» – er et typisk eksempel.

En gang på høsten 1650 kom en 20 år gammel student vandrende langs Uppsalas skitne gater. Kanskje var han på vei til en forelesning av Johannes Franck, en av de to professorene i medisin ved verdens nordligste universitet. […] Kanskje passerte han en markedsplass der det var matvarer til salgs. Uansett: Han fikk øye på et par kvinner som holdt på å slakte en kalv. Studenten stanset opp, her kunne han kanskje få se noe interessant.

UTEN NOTER OG REFERANSER

Selv synes jeg ikke det er et minus at forfatteren ikke er historiker. Som fagperson tilfører han medisinhistorien et verdifullt perspektiv fordi han har innsikt i mange av sykdommene han skriver om. Men jeg må gi forfatteren rett i at fortellergleden innimellom tar overhånd. Anekdoter uten relevans for bokas tema burde vært luket ut, som denne slutten på en lang bildetekst:

Golgi skal ha vært ganske forfengelig. Da han vendte tilbake til hjemstedet etter å ha mottatt nobelprisen i medisin i 1906, ble han møtt av musikkorps og jublende folkemengder. Golgi var begeistret, men ble desto mer skuffet da det viste seg at oppstandelsen skyldtes at det lokale fotballaget hadde vunnet en viktig kamp.

En viktigere svakhet er at forfatteren har valgt å utelate fotnoter og referanser. Den svenske utgaven har riktignok 17 sider med kilder, som inkluderer anvendt litteratur, sortert kapittelvis. Disse er utelatt av plasshensyn i den norske utgaven. Men fotnoter og konkrete kildehenvisninger er blitt vanlig i populærvitenskapelige bøker i denne sjangeren, og det er ikke uten grunn. Utelatelse av referanser gir problemer for skoleelever og studenter som bruker boka som grunnlag for egne skriftlige arbeider, og for den nysgjerrige leser som ønsker å få vite hvor forfatteren har sine opplysninger fra. Da tenker jeg ikke på det som lett kan sjekkes ut på nettet, men utsagn av typen «det har vært mye diskutert …» (hvor?) eller påstander som bryter med det man finner i leksika og lærebøker: «Flekktyfus […] forårsakes av en organisme som verken er virus eller bakterie, men noe midt imellom. De kalles rickettsia […].» Dette skulle jeg gjerne visst hvor han hadde fra, siden jeg aldri har hørt om organismer som er en mellomting mellom virus og bakterie. En fotnote eller kildehenvisning ville raskt oppklart saken. I tillegg kunne de vanligste fagbegrepene vært nevnt i notene, så det ble lettere å søke opp ordet for de av oss som ønsker å vite mer.

EN VAKKER BOK

Boka har en usedvanlig innbydende design. Minst halvparten av oppslagene er illustrert, blant annet med helsides fargegjengivelser av malerier og tresnitt. Illustrasjonene er forsynt med informative tekster som kan leses uavhengig av den løpende teksten. Av bokas over fire hundre bilder er det riktignok minst hundre portretter av betydningsfulle menn (og noen få kvinner), spesielt i del II. Selv synes jeg det blir litt i overkant mange svart-hvitt-bilder av stolte, slipskledde menn som mottar sin Nobelpris. Men det kan forsvares fordi bildetekstene gir vesentlige opplysninger om de avbildede.

I tillegg kommer en lang rekke helsides «bokser» med biografier og interessante historier om personer som har hatt betydning for utviklingen av medisinen. Og Uddenberg har vært svært bevisst på å ta med det han kaller «medaljens bakside» i vitenskapshistorien:

Newton brukte mer tid på alkymi og religiøse spekulasjoner enn på gravitasjonsloven; Pasteur var en banebrytende biolog, men tok sterk avstand fra evolusjonslæren. Mange av dem som har blitt kjent for å ha tatt feil, som homeopatiens grunnlegger Samuel Hahnemann og frenologen Franz Joseph Gall – eller for den saks skyld fantasten Paracelsus – hadde samtidig noe viktig å si. Den kloke og innsiktsfulle er sjelden bare klok, og den forvirrede er noen ganger inne på noe vesentlig.

Boka bærer preg av at forfatteren er svensk, ved at han legger inn svenske navn der de hører hjemme i beskrivelsene av den internasjonale utviklingen. Den norske utgaven er delvis tilrettelagt på samme måten, men ikke i samme omfang. Flere av de små biografiene om nordmenn har for øvrig kildehenvisninger, det ser litt pussig ut når resten av boka mangler slike.

TRO, HÅP OG KJÆRLIGHET

Jeg er imponert over det store arbeidet Uddenberg har nedlagt i dette omfattende, populærvitenskapelige verket. Mange forlag kvier seg for å få oversatt slike bøker, som kan være kostbare og risikable å utgi. Det er synd, for det finnes lite av denne typen kvalitetsbøker på norsk. All ære til forlaget, som har tatt sjansen på at boka finner veien til mange biblioteker og private hjem. Det fortjener den.

Uddenberg avslutter boka med et kapittel der han oppsummerer sitt syn på «legekunstens vesen». Det er et essay som kan leses helt uavhengig av resten av boka, og som inneholder mange kloke tanker. Her er siste avsnitt:

Så blir de stående, disse tre: tro, håp og kjærlighet, skrev Paulus. Han skrev til menigheten i Korint for to tusen år siden, men hans ord kunne like godt ha handlet om legekunsten, nå og til alle tider. Uten en kjærlig vilje til å hjelpe og lindre, ville vi ikke hatt noe helsevesen. Hvis ikke legene kan formidle håp og vekke tillit, mangler de en eksistensberettigelse. All diagnostikk og all behandling – enten den er magisk eller vitenskapelig, virkningsfull eller virkningsløs – handler til syvende og sist om dette.

Erik Steineger (69) er biolog og lærebokforfatter.