Sigrid Sollund

Hersketeknikker

Nyttige og nådeløse

Kagge Forlag, 2017

 

Journalist Sigrid Sollund vil fornye vår kunnskap om hersketeknikker. Men boken hadde tjent på mer analyse og flere eksempler utenfor NRK-studioet.

Karakteren «Lisbeth» i NRK-serien Side om side sliter på jobben. På et tidspunkt har ledelsen innført «clean desk» og plassert eiendelene hennes i en brun kartong med navnet hennes påskrevet. Men så tar Lisbeth siste stikk og forlater arbeidsplassen for evig og alltid. Før dette har hun i scene etter scene fått demonstrert at ydmykelse fortsatt er et effektivt virkemiddel for å trykke noen nedover i hierarkiet. I samme episode kommer hun med gode ideer på et møte. Innspillene blir fullstendig ignorert før neste kvinne ut sier det samme, bare i andre ordelag. Kvinnesakskvinnen og sosialpsykologen Berit Ås har neppe hatt en finger med i manus til den norske situasjonskomedien, men ville nok ropt «usynliggjøring» om hun så hvordan Lisbeth ble systematisk oversett på møter. Den ivrige tv-seer ville nok også funnet eksempler på latterliggjøring, tilbakeholdelse av informasjon, dobbelstraffing og påføring av skyld og skam fra Lisbeths etter hvert uutholdelige byråkratiske jobbhverdag.

FEMINISTISK

Si begrepet «hersketeknikk», og mange vil umiddelbart tenke nettopp på opphavskvinnen Berit Ås, som i 1972 definerte fem ulike former for hersketeknikk i boken Kvinner i alle land … Håndbok i kvinnefrigjøring. Den gang var formålet tydelig feministisk: «Å identifisere hersketeknikkene, deres opphav og intensjon er en del av kvinnenes frigjøringskamp», skriver Ås i boken. Førtifem år seinere er journalisten og programlederen Sigrid Sollund aktuell med sin oppdaterte versjon av fenomenet i håndboken Hersketeknikker – nyttige og nådeløse. Men la det være sagt at det ikke har vært stille om hersketeknikker mellom pioneren Ås og dagens utgivelse fra Sollund.

Flere titler kan nevnes, den mest kjente er Hilde Sandvik og Jon Risdals utgivelse fra 2007, Hersketeknikk. Sandvik og Risdal påpeker tidlig at det også finnes feminine hersketeknikker etter hvert som kvinnelige ledere har erobret maktposisjoner. Likestillingen er heldigvis kommet lenger – selv om eksemplene fra Sollunds bok tydelig demonstrerer at det fortsatt er markante kjønnsforskjeller i spill rundt debattbordet. En kvinne i offentligheten møtes fremdeles på en annen måte. En annen tydelig samfunnsutvikling er medieteknologien, som naturligvis har gjort kvantesprang siden 70-tallet. Med sosiale medier kan hersketeknikk både utføres og spres på større flater. Sollund har selv et eksempel på dette: skipsreder Herbjørn Hansson som serverte den klassiske replikken «Og du var ikke født engang. Jeg har holdt på med dette siden 1974» til Ap-politikeren Truls Wickholm. 180 000 nettbrukere fikk med seg demonstrasjonen av klassisk hersketeknikk da den ble lagt ut på sosiale medier.

MYE KARTLEGGING

Den 247 sider lange boken er delt i to hoveddeler. Først får vi en beskrivende del, etterfulgt av «praksiskapittelet» «der hersketeknikker brukes». Strukturen i boken kjennetegnes av at den består av mange små historier om hersketeknikk, sortert under ulike kategorier og med oppsummerende konkrete råd for leseren mot slutten. Innledningsvis skiller Sollund mellom fysiske og språklige hersketeknikker og mellom følelsesmessig utpressing og «hersketeknikker på bakgrunn av kjønn». Et typisk underkapittel består av at Sollund har intervjuet en kjent politiker, gjerne gjest i Dagsnytt 18, som reflekterer over hyppig brukte hersketeknikker. Et eksempel er Kristin Clemet, leder av Civita og tidligere Høyre-politiker, som blant annet forteller hva hun selv gjør for å parkere meningsmotstandere som bedriver hersketeknikk. Clemet mener for øvrig at «den politiske debatten har blitt så preget av duell og hersketeknikker at det sjelden oppstår reell meningsutveksling».

Når boken for det meste består av slike korte kapitler (eksempelvis er sekvensen om «språklige hersketeknikker» begrenset til seks sider), kan man fort savne at Sollund går dypere inn i materien. Hun lener seg ofte på kildene og deres historier og kunne oftere brukt disse enkelteksemplene til å løfte det spesifikke til et mer allment nivå. Innledende spørsmål som: «hva gjør det med den offentlige diskusjonen og med politikken hvis debattantene tillegger hverandre motiver, følelser og meninger de ikke kan stå inne for?» besvares ikke ordentlig, men illustreres heller av et lappeteppe av ulike eksempler på denne typen hersketeknikk.

RISIKOEN VED Å VARSLE

En styrke ved boken er at Sollund i flere tilfeller beveger seg backstage hersketeknikkene, ved å intervjue de involverte, både de som har vært utsatt for og utøvere av hersketeknikker. Da journalist Mala Wang-Naveen etterlyste flere journalister med flerkulturell kompetanse, ble hun av TV2s Gerhard Helskog konfrontert med spørsmålet: «Du tror ikke at du er litt følsom?» Wang-Naveens refleksjon i dag om at hun kanskje burde reagert annerledes, sier også noe om hvor bardus og overraskende primitive hersketeknikker ofte kan virke på den som blir utsatt for dem. Til tross for at man i ettertid tydelig kan se hvor banalt og gjennomsiktig det virker, er det vanskelig å respondere rolig på en dreven programleder (Gerhard Helskog) som reduserer Naveens systemkritikk til et enkelt spørsmål om følelser. Boken tar dessuten opp temaer som ikke var like omtalte for bare ti år siden. Sollund skriver godt om den personlige risikoen ved varsling. Hvor vanskelige slike saker er, illustreres kanskje best med politietterforskeren og varsleren Robin Schafer som ble truet med oppsigelse da han ba sine ledere i bergenspolitiet gjenoppta Monika-saken. En klassisk manøver for å få varslingen bort fra den kritikkverdige hendelsen er å «vende fokus på varslerens faglige kvalifikasjoner». Her er vi kanskje ved hersketeknikkenes mørkeste sider. Man risikerer som Sollund skildrer, brått å stå uten jobb og nettverk. Dette har alvorlige konsekvenser, og som det fremkommer i boken, er det kun halvparten av dem som oppdager kritikkverdige forhold, som melder fra.

Tidvis får Sollund godt frem hvor subtilt hersketeknikker kan fremtre – selv fra en tydelig aktør som Per Sandberg. Sollund nevner en radiodebatt hvor Per Sandberg utelukkende omtaler motstanderen Michael Tetszchner som «von Tetszchner» – for å markere Høyres samhørighet med «fiff og adelskap», mens «Per fra Levanger» representerer folkelige FrP. Som Sollund skriver: «et lite von var nok til å farge alt som ble sagt.» Sollund viser også hvordan fordommer gjør at vi setter andre mennesker i bås. Her viser hun til en samtale fra egen tabbekvote. Hun ringte den avtroppende lederen i Unge Høyre Paul Joakim Sandøy, og spurte om den nye lederen av ungdomspartiet også var homofil – til tross for at Sandøy ikke var det selv. Men dette hadde Sollund trodd fordi den nåværende lederen var utpreget feminin. Man kan selvsagt få sympati for en forfatter som innrømmer at hun også er utøver av hersketeknikk.

FLUST AV KILDER

Som mangeårig journalist i P2s tv-sendte radioprogram Dagsnytt 18 har Sollund åpenbart tilgang på et stort arsenal av eksempler på hersketeknikker i praksis. Selv oppsummerer hun det slik: «Å overvære norsk offentlig debatt kan være en forutsigbar øvelse. Det er litt som å sitte i et familieselskap der onkel Gunnar alltid sier noe som får bestefar til å reagere, hvorpå kusine Siri skal forsvare bestefar, noe som får mormor til å ta Gunnar i forsvar.» Dette kan tjene som en humoristisk oppsummering, men illustrerer samtidig et problem ved boken. Når eksemplene blir så lokale og er hentet fra kulissene i NRK, fra praten i kantinen i Marienlyst eller fra Sollunds privatsfære, risikerer hun også å innsnevre bokens relevans. Mest påtakelig blir dette når hun bruker sin egen bror som kilde (med fullt etternavn). Da kunne man ønske at hun ikke bare benyttet seg av materiale fra egen arbeidsplass og familie, men utvidet horisonten. Hva med å analysere sine mange funn og beskrive mer overordnet hvordan hersketeknikk ser ut i svensk, dansk eller britisk offentlighet?

Jeg savner også en innledende og enkel definisjon av hva en hersketeknikk er for noe. Hvordan vil hun selv presist definere begrepet? Dersom formålet er å opplyse og ruste unge mennesker som er potensielle fremtidige deltakere i den norske offentlige debatten, ville boken tjent på å bruke flere eksempler fra ungdomsliv og ikke minst fra sosiale medier, som har skapt andre forutsetninger for hersketeknikk og gjør at debattene kan fortsette i ekkokamre og i det hele tatt skaper en helt ny dynamikk. Sollund kunne i større grad reflektert over debattklimaet nå til dags. Hvordan kommer hersketeknikker til uttrykk i et digitalt landskap hvor alle i utgangspunktet kan mene noe? Sosiale medier er noe av det som er nytt siden de tidligere omtalte utgivelsene, men får relativt lite plass (ni sider), selv om et større dypdykk her kunne bidratt til at boken fremsto som mer original og viktig.

 

FOR JOVIAL TONE

En annen svakhet er at språket skygger for budskapet i boken. Sollund har anlagt en gjennomgående jovial tone i teksten. Eksempelvis skriver hun: «Valg av gjester som hersketeknikk, sier du? Hvordan kan det gå for seg?» Eller: «Jeg er altså så heldig å være mor til en rekke barn. Eller, det er fire av dem, men de kan stå på rekke. Hvis jeg hadde bundet dem fast, vel å merke.» Den naive og lettere humoristiske stilen er sannsynligvis et forsøk på å kommunisere bredt. Samtidig bidrar språkvalget til at ambisjonsnivået fremstår som for lavt i denne boken. Den utpreget muntlige stilen oppleves fordummende og litt karikert, som i dette tilfellet under overskriften objektivisering: «Når sjefen bemerker at det er så fint med jenter som pynter opp i lokalene, er det nok godt ment. Men en ansatt skal ikke være dekorasjon. Det har vi malerier og potteplanter til.» Eller denne: «Beklager alle menn, men vi må innom mansplaining.» Konsekvensen av den litt muntlige tonen og humorbruken i beskrivelsen av sexistisk oppførsel er at Sollund av og til undergraver eget budskap.

Mange av kapitlene innledes med avsnitt som fremstår mer som åpenbare selvsagtheter enn opplysende og faglig interessante. Som når Sollund skriver om umyndiggjøring og maktkamp: «Autoritet er avgjørende i mange av situasjonene og rollene vi er i. Uten den kommer vi ingen vei, enten det er som far, arbeidstaker eller en kunde som vil bytte en vare som ikke virker som den skal. Noen ganger forsøker andre å ta fra oss denne autoriteten.» Det oppleves mer som å lese en pensumbok i samfunnsfag niende trinn enn en sakprosautgivelse om et allerede mye omtalt emne som derfor krever mer originalitet i tilnærmingen.

PRIVATSFÆREN

Og kanskje er nettopp problemet at dette er en bok som ikke helt har bestemt seg for hvem den er til for. Sollund byr på mange eksempler fra privatsfæren og fra egne bekjente, men jeg savner at den rutinerte journalisten tar konsekvensen av sine funn og analyserer mer enn hun identifiserer. Programlederen trekker frem en rekke gode eksempler fra studio på Marienlyst og gir noen aha-opplevelser når det gjelder hvordan den politiske debatten fungerer. Men nivået blir litt for enkelt for den som har hørt om begrepet hersketeknikker fra før, og som kjenner til Berit Ås´ klassiske inndeling.

Forfatteren evner sjelden å engasjere tilstrekkelig fordi leseren ikke lærer så mye nytt. Dessuten er jeg uenig i forlagets påstand om at Sollund har en «underholdende og skarp penn». Det enkle språket er snarere med på å gjøre utgivelsen til en unødvendig slapp oppdatering av hersketeknikker i gamle og nye former. Litt for ofte får jeg følelsen av å sitte i NRKs egen rorbu hvor anekdotene om hvordan mennesker med makt opptrer nedrig, fortelles uten en klar og tydelig overbygning.

Silje Stavrum Norevik (36) er litteraturkritiker.