Forbilde er en tidvis god historie om Sophie Elise Isachsens eksistensielle angst, men løfter ikke blikket nok til å engasjere utover hennes allerede eksisterende tilhengerskare.

 

Sophie Elise Isachsen

Forbilde

Cappelen Damm, 2016

 

Ifølge en undersøkelse utført av barnevakten.no utgjør aldersgruppen 9 til 15 år den definitivt største gruppen av blogglesere i Norge. Blant disse oppgir hele 23 prosent – så godt som én av fire – at de leser blogg daglig. Bak dem kommer aldersgruppen 17 til 24 år, der 17 prosent oppgir det samme. Deretter er andelen blogglesere sterkt synkende proporsjonalt med økende alder. Det er også tre ganger så mange jenter som leser blogg enn gutter. Og i 2015 hadde Sophie Elise Isachsen i gjennomsnitt 50 477 lesere per dag.

 

UNGE JENTER

Blant disse drøyt 50 000 daglige leserne er det statistisk sett godt grunnlag for å anta at det som hovedsakelig utgjør Isachsens enorme lesermasse, er unge jenter, jenter i puberteten, som søker identitet, fellesskap, som søker etter noen å se opp til og sammenligne seg med – 50 000 jenter som daglig venter sultent på det Isachsen har å dele.

Og det er ikke lite. I drøye fem år har Isachsen bygget seg gradvis opp som Norges mest leste blogger, en innsats som Medier24 hyllet ved å gi Isachsen tittelen «Norges mektigste kvinne i media» i fjor. Alle vet hvem Sophie Elise Isachsen er – men hvor mye vet folk faktisk om henne? For voksne som kun har fulgt Isachsen gjennom pressens relativt sensasjonelle dekning, kan hun synes å være lite annet enn en gjennomoperert Barbie, en såkalt rosablogger som kun anbefaler klær og sminkeprodukter for å tjene penger på at hennes unge leserskare skal klikke på medfølgende salgslinker. Og delvis er hun det. Men for mange av sine lesere har hun vært mye, mye mer. Et forbilde. På godt og vondt.

 

SELVSKADING

For mens hennes bloggkolleger som oftest velger å unngå å snakke om ting som er vondt og vanskelig, har Isachsen siden første blogginnlegg i 2011 fortalt mer og mer åpent om selvskading, om isolasjon og ensomhet, samt en trang til å operere seg som minner mer om sykelig kroppsdysformi enn om luksusvaner. En anorektiker ser seg i speilet og ser en elefant, noe som resulterer i ekstrem slanking. Isachsen så også en kropp hun ikke likte, og opererte seg i håp om å bli tryggere på seg selv.

Hennes høyst intime utleveringer har skapt svært nære bånd mellom henne og leserne, som har hatt en kanal rett inn alt som er vondt og vanskelig. Og i Isachsens liv har det dessverre vært mye av sånt. Relasjoner, familie, hverdag og psykisk helse har blitt omtalt med Knausgårdsk åpenhet. Så det store spørsmålet er egentlig: Hva trenger Isachsen en bok til …?

«Jeg føler meg langt utenfor komfortsonen når jeg nå, bare 21 år gammel, skriver min egen selvbiografi. Da jeg startet arbeidet med denne boka var jeg 20, og når jeg er ferdig er jeg kanskje 22, eller kanskje til og med 23 – men jeg har ikke levd noe langt liv. […] hva vet vel jeg om livet? Hva vet vel jeg om noe som helst?» undrer hun i innledningen. Hun forteller at hun likevel ville skrive en bok fordi hun «alltid har hatt lyst til å fortelle hele historien, uten hensyn til sponsoravtaler og hva som genererer klikk». Den hele, usminkede historien om en ung jente fra Harstad som gikk gjennom grunnskolen som en outsider, for så nærmest over natten å bli toppblogger som 16-åring. Som gikk fra 0 til 70 000 i netto (!) månedsinntekt på et blunk. Mens blogginnholdet skal ha blitt diktert av hva som genererer klikk og mersalg, ser Isachsen på boken som et friere medium. Men for en kvinne som på alle måter har operert rimelig grenseløst på sin egen blogg, blir dette skillet aldri særlig gjeldende.

 

MOBBEOFFER

Virkelig gode selvbiografier evner å gi selv en snever beretning allmenngyldig innsikt. Eventuelt et skråblikk på egen samtid. Det klarer ikke Forbilde. Boken åpner med en historie om et speil på Sophie Elises soverom, et speil som har sett mer eller mindre hele reisen hun har tatt fra mobbeoffer til toppblogger, der hun lå og blogget fra sengen i jenterommet i Harstad. Og Forbilde fremstår i det hele tatt litt som det speilet; det reflekteres nesten overraskende lite rundt det hun forteller om, om konsekvenser og følelser eller generasjonen hun tilhører. Boken speiler følgelig lite annet enn hennes eget, konkrete livsløp.

Hovedsakelig består boken av en kronologisk beretning om Isachsens relativt korte liv, ispedd en rekke retoriske spørsmål som oftere blir hengende i luften enn besvart. For trofaste blogglesere vil også mange av historiene som fortelles i Forbilde, være gammelt nytt: Historier om å bli frosset ut av jenter i klassen, om selvskading og om «bloggkrigen» hun iscenesatte med en annen toppblogger fra Nord-Norge, kjent som TCMN, noesom sikret henne en definitiv plass på toppbloggerlisten. Det store antallet såre historier fra barndom og ungdomstid er brutalt å lese, men det dveles imidlertid ikke mye ved dem. Forbilde er på mange måter en bedre historie om vanskelig utenforskap enn om veien til å bli toppblogger og dermed et ambivalent forbilde. Prosjektet løsner derfor aldri helt, da Isachsenhar prøvd å skrive det sistnevnte ved hovedsakelig å fokusere på det første.

 

USUNN ISCENESETTELSE

Rent prosamessig er ikke Forbilde noe stort verk. Det er ikke fargerikt, levende språk her, de innsiktsfulle selvrefleksjonene uteblir, og det tas sjelden noen spenstige dramaturgiske grep. Innimellom beveger Isachsen seg bort fra rett frem-formidlingen og over i mer eller mindre vellykkede metaforer. Men selv om Isachsen ikke er noen stor litterat, så er hun tidvis absolutt en god forteller.

Første del av boken, om en vond ungdomstid i Harstad, vil trolig være bra for en del av hennes lesere å få med seg. Isachsen var flau over foreldrene, som tjente lite penger og bodde i et slitent hus langt utenfor sentrum, som hun ikke ville ta med venner hjem til. Hun opplevde rimelig vanlige ungdomstraumer, som å bli avvist av venner, nektet inngang på fest og kjenne seg usikker på egen kropp. Å normalisere slike ungdomsopplevelser er et fint prosjekt i en tid der ungdom bruker timevis hver eneste dag på å sammenligne seg med glansbildefremstillinger av venner og kjentes tilsynelatende perfekte liv på sosiale medier. Selv Norges mest populære blogger har hatt det ordentlig kjipt. Det som skiller Isachsens vonde ungdomstid fra de fleste andres, er hvor ekstremt ulykkelig disse elementene gjorde henne, hvordan de resulterte i en usikkerhet som drev henne til å ta noen relativt ekstreme grep: Hun kuttet seg for å unnslippe angst og vanskelige følelser, hun utviklet et altoppslukende ønske om å operere seg og klarte etter hvert ikke gå ut av døren uten to sett med kunstige øyevipper, to bh-er og en halv kilo med hair extensions.

Den ekstreme opptattheten av utseende høres kanskje flåsete ut, og media har ofte latterliggjort Isachsen for det. Men i Isachsens beretning kommer det tydelig frem hvor sykelig og vondt dette er. Det er sårt skildret. Hun er ikke først og fremst en selvopptatt jålejente, men heller en jente med en så altomfattende usikkerhet at hun trenger sminke, kunstig hår og etter hvert silikon som rustning for i det hele tatt å tørre å møte verden. Selv om resten av familien fryser ut både henne og foreldrene etter hvert som hun blir en mer og mer kontroversiell mediefigur, er det ingenting som kan stanse henne i hennes søken etter nøkkelen som endelig skal få selvbildet til å falle på plass. Den påfølgende tomheten og sorgen etter operasjonene, som i så måte «ikke funket», er også sterk å lese om.

 

MENINGSLØST

Bokens tittel, hele forbilderollen, dveles det på sin side overraskende lite ved. Det tas konkret opp i ett avsnitt:

 

Da jeg bestilte den samme smoothien femte gang på rad i løpet av en uke på stamstedet i Harstad, var det vanskelig å se for seg at noen kunne se på de uinspirerende bildene og bli helt lamslått av beundring. Men det ble jo jeg, en gang i tiden. Om man bare spolte litt tilbake, ikke så langt engang, så kunne man se at jeg satt der med stjerner i øynene og observerte bloggere som drakk kaffe latte og tenkte HENNE vil jeg være. Og så satt kanskje bloggeren på den andre siden av skjermen og tenkte at livet hennes føltes så latterlig meningsløst.

 

Livet er altså ikke slik det fremstilles på blogg. Og det er det ikke bare lesere som potensielt kan ta skade av. Skjebnens ironi i Forbilde er at Isachsen ble et forbilde gjennom en iscenesatt karakter som også hun til slutt ble både stressa og deprimert av å prøve å leve opp til.

En annen ting Isachsen gjør godt, er de mer eller mindre lakoniske refleksjonene rundt ting som for mange vil låte ekstremt. Som når snøen en vinter har nådd Harstad: «Snøen var kram under meg, og knirket for hvert steg. En gang i tiden ville det kanskje ha minnet meg om lek på vinteren … Nå tenkte jeg bare på lyden som puppene mine lagde etter operasjonen.»

Eller: «Kontraster. Jeg likte det. Som Disney-figurer som har gruppesex og tar kokain, det var noe vakkert ved det, og slik følte jeg meg da jeg hadde et sammenbrudd, men blogget om smoothie.» Skildringen av tiden etter at hun flytter til Oslo, prøver litt på samme måte å sjokkere, med nonsjalant fortalte historier om tankeløse utsvevelser, om Ritalin-misbruk og festing med reality-deltagere, men her blir Forbilde fort karikert og sneversynt.

 

SER SEG SELV

Det er åpenbart at Isachsen har opplevd og gjort mye rart, hennes unge alder tatt i betraktning – men det i seg selv er ikke nok til å utløse noen verdifull innsikt. Det viktigste som kommer frem i Forbilde, er at de gangene Isachsen virkelig føler selvverd og mot, er når hun kaster seg inn i samfunnsdebatten eller snakker om verden rundt middagsbordet med foreldrene sine. Når blikket ikke lenger er introspektivt, men vender ut. «Det føltes godt å snakke om noe annet enn seg selv … Så slipper man å være så jævla selvsentrert, for da begynner man bare å hate seg selv, i hvert fall om man ikke er sånn et hundre og tusen og femti prosent fornøyd med hva man er.»

Innledningsvis forteller Isachsen om ønsket om å få skrive den virkelige historien, men Forbilde er i så stor grad en forlengelse av bloggen, både i språk og tema, at det som formidles neppe vil oppleves som spennende utenfor kjernepublikummets rekker.

Boken sier mye om henne, men ikke om så veldig mye mer.

Oda Faremo Lindholm (28) er historiker, forfatter og journalist