Engasjert naturvitenskapelig sakprosa er mangelvare. Boka Meisenes hemmelige liv bidrar i riktig retning. Men den har en svakhet som er nokså utbredt i denne typen bøker.

 

Andreas Tjernshaugen

Meisenes hemmelige liv

Kagge Forlag, 2015

  

Altfor få skriver om naturvitenskapelige emner, sier Dag Gjestland i forrige nummer av Prosa. Av påmeldte titler til innkjøpsordningen for sakprosa er det bare fire prosent som omhandler natur, friluftsliv og reiser. Og bare en liten andel av disse igjen er bøker om naturvitenskap. Er ikke dette litt merkelig? Fra bibliotekene meldes det jo om stor interesse for populærvitenskapelig litteratur på norsk om alt fra dinosaurer og astronomi til klimavitenskap og nevrologi.

Bøker om sopp og fugler er det riktignok rikelig av, særlig de som gjør at du kan kjenne dem igjen ute i naturen. Fuglebøker med tegninger, fotografier, cd-er eller integrert lydavspiller finnes i hundretusenvis i hus og hytter rundt om i landet. Noen av disse bøkene har fortellende tekster i tillegg til illustrasjonene, men flesteparten har en svært kortfattet og faktaorientert stil i sin beskrivelse av fuglene.

 

LYDOPPTAK

Så er det heller ikke tekstens kvalitet som er det avgjørende i denne typer bøker. Populariteten skyldes illustrasjonene, som noen ganger er supplert med lydopptak. I 2013 satte boka Fuglesang salgsrekord med over 150 000 solgte eksemplarer bare i Norge. Den hadde både opptak av fuglelyder og integrert høyttaler.

Men hvor mange rene tekstbøker finnes det om fugler? Svært få. Enda færre handler om bare én eller to arter. Meisenes hemmelige liv er en slik bok. Den kan stå som eksempel på den type bøker som Gjestland etterlyser. Boka handler om hva vi vet og ikke vet om et naturvitenskapelig emne, den har sparsomt med illustrasjoner og handler nesten utelukkende om blåmeis og kjøttmeis.

Forfatter Andreas Tjernshaugen er ikke fugleforsker selv (han er sosiolog med doktorgrad i teknologipolitikk). Det trenger ikke være en svakhet. Motivasjonen for å skrive boka er tydeligvis en sterk fascinasjon for fugler og deres familieliv, fra fødsel til død. Når entusiasme smitter over på en tekst, øker sjansen for at teksten blir god. Så hvordan lykkes denne forfatteren i sin formidling av meisenes hemmeligheter? Det skal jeg komme tilbake til, men først et lite handlingsreferat.

 

NÆRT OG SPEKTAKULÆRT

Blåmeis og kjøttmeis er de to fuglene som oftest blir observert i norske hager. Til forskjell fra alle de andre meisene i Norge har begge gult bryst, og de blir derfor kalt «de gule meisene». Både barn og voksne kjenner dem lett igjen på utseendet eller når de hører dem synge. Langvarig forskning i mange land har dessuten avdekket noen oppsiktsvekkende trekk i deres adferd og familieliv. Formelen «nært og spektakulært» er et godt utgangspunkt for å skrive en populærvitenskapelig bok.

Ideen er å følge et år i de gule meisenes liv og formidle vitenskapelige funn og teorier underveis. Forfatterens oppskrift er å veksle mellom egne observasjoner og andres forskning, iblandet en liten dose rent faktastoff. Gjennom 16 kapitler forteller han om sine meiseopplevelser i hagen og i skogen på Nesodden. Innledningen er en personlig fortelling om hvordan han ble interessert i meisenes hemmeligheter. Deretter beskriver han på en levende måte hvordan han setter opp fuglekasser utenfor huset, med og uten innebygd kamera. Disse historiene blir flettet sammen med det han har lest seg til om den århundrelange skikken med å sette opp fuglekasser.

I det påfølgende kapitlet får vi lære hvordan meisenes partnervalg og etablering av territorium foregår, igjen med en veksling mellom det forfatteren selv observerer, og det han har lest eller blitt fortalt. Slik fortsetter det med fuglesang, samliv, egg og unger. Her avdekkes både sjalusi, utroskap og nabokrangel i meisenes leir. Forfatteren tar med sin sønn (og oss lesere) på dinosaurmuseum i Oxford for å grave i fuglenes opprinnelse og utviklingshistorie. Innimellom beskrivelsene av hva de opplever, gir han enkle forklaringer på evolusjonslæren, omtrent som en moderne lærebok for ungdomsskolen.

 

SMITTENDE BEGEISTRING

Tjernshaugen skriver godt når han forteller om sine vandringer og opplevelser i hage og skog. Med et visuelt og muntlig språk beskriver han hvordan meisene prøver å skremme bort skumle katter eller forvirre glupske rovfugler. Eller hvordan han prøver å temme meisene så de vil spise av hånda hans. I disse partiene merker vi tydelig forfatterens begeistring for sin fuglehobby, og teksten er bygd opp slik at jeg vil lese videre for å få vite hvordan det går.

Han har også mange interessante betraktninger om hva som kan skje når vi griper aktivt inn i fuglenes verden ved å mate dem og henge opp fuglekasser. Kan det tenkes at noen arter har ulemper av all denne fuglefôringen? Ny forskning kan tyde på det. Han forteller om spennende eksperimenter med kråker og papegøyer, som viser hvor oppsiktsvekkende oppfinnsomme fugler kan være. Konklusjonen er riktignok at meisene ikke er spesielt smarte, men det er gøy å lese uansett. Beretninger om flerkoneri, utroskap og forskning som går ut på å la blåmeisunger vokse opp i kjøttmeisreir (og omvendt), kan få den mest likegyldige til å bli interessert i fugler og deres familieliv. I hvert fall alle de som synes problemstillingen «født sånn eller blitt sånn» er interessant.

Jeg nøler ikke med å anbefale boka til alle som har nysgjerrigheten i behold, og som gjerne vil vite mer om hvordan disse små skapningene egentlig lever. Boka har en vakker visuell utforming, med noen utsøkte tegninger av Hermod Karlsen. Men fotografiene som innleder hvert kapittel, kommer dessverre ikke helt til sin rett på det matte og svakt gule papiret.

Bakerst i boka finnes tips om meisemating, fuglekasseoppsetting og identifikasjon av fugler. Det er også detaljerte kildehenvisninger til alle opplysningene i boka og et rikt stikkordregister. Altfor ofte slurves det med den slags i populærvitenskapelig litteratur.

 

FORSKERSPRÅK

Jeg vil likevel trekke fram noe av det jeg opplever som en svakhet ved boka, og som etter min mening går igjen i mange populærvitenskapelige bøker. Problemet oppstår når forfatteren skal gjengi andres forskning – en ikke ubetydelig del av denne boka. Da endres stilen. Den blir mer refererende og tar farge av «forskerspråket», med dets forbehold og avveiinger. Drivet i teksten forsvinner.

Her er et tilfeldig valgt eksempel:

 

Kjøttmeisen fanger naturlig nok større larver og kryp til ungene sine enn de små blåmeisene gjør til sine spedere unger. Men kjøttmeiser som har vokst opp hos blåmeis, kommer med en god del mindre matbiter til ungene i sitt eget reir enn andre kjøttmeiser. Og blåmeiser som har vokst opp hos kjøttmeis, kommer med en god del større matbiter enn andre blåmeiser. Kryssfostringsforsøkene gir ikke sikre svar på om det er foreldrene meisungene lærer av, eller om de plukker opp vanene fra andre fugler de tror tilhører samme art som dem selv.

 

Hvorfor får jeg lyst til å legge bort boka når denne typen tekst tar overhånd på en bokside? Forsøkene er jo i seg selv interessante. Jeg tror det har noe å gjøre med at forfatteren ikke bygger opp vår nysgjerrighet i tilstrekkelig grad før han refererer forsøksresultatene. Hvorfor bruker norske forskere så mye tid og ressurser på å finne ut hva som skjer om de bytter ut kjøttmeisunger med blåmeisunger i reirene? Det blir ikke fortalt eller problematisert før i siste kapittel. Da kommer relevansen fram. Spørsmålet burde ha vært reist før resultatene ble presentert.

Jeg savner altså mer bruk av dramaturgiske virkemidler. Nysgjerrigheten må pirres, da blir vi mer tålmodige med informasjon om hva forskningen (ikke) kan gi oss svar på. Naturvitenskapelig sakprosa har mye å lære på dette feltet. De store mesterne innen forskningsformidling (Attenborough, Sacks, Diamond osv.) er svært nøye med den dramaturgiske oppbyggingen.

Dette er Andreas Tjernshaugens tredje sakprosabok. Selv om Meisenes hemmelige liv iblant lider av nevnte svakhet, oppveies dette av et levende, personlig og entusiastisk språk. Jeg har derfor et sterkt håp om at Tjernshaugen vil fortsette med å skrive engasjerte naturvitenskapelige bøker. De trengs!