I to selvhjelpsbøker av året skal formidling av naturvitenskaplige innsikter sette hver og en av oss i stand til å smi vår egen lykke. Er det uproblematisk at vi støtter oss til naturvitenskapen i jakten på et godt liv?

Bjørn Grinde
Bevissthet. Forstå hjernen og få et bedre liv
Spartacus 2014

Torkil Berge, Lars Dehli og Elin Fjerstad
Energityvene. Utmattelse i sykdom og hverdag
Aschehoug 2014

Vi vet at friheten vår begrenses av både biologiske og kulturelle faktorer («født sånn eller blitt sånn»). I Harald Eias TV-serie Hjernevask ble kjønnsforskerne fremstilt som om de ikke anerkjente at mennesker er biologiske vesener med kroppens begrensninger, og med en oppfatning om alle kjønnsforskjeller kan tillegges kulturen. I to selvhjelpsbøker av året baserer forfatterne seg på den i dag utbredte ideen om at man ved hjelp av tankens kraft kan påvirke biologien. Men er det tilstrekkelig å gi råd om endringer som kun gjelder individet selv – og ikke dets plass i verden? I Dagbladet denne våren skrev Siri Hustvedt et essay hun kalte «Vår oppfatning av forholdet mellom arv og miljø har alvorlige politiske følger». I et slikt perspektiv bør vi kanskje tenke oss om en ekstra gang når naturvitenskapen gir oss velmente råd om hvordan vi bør leve?

NATURVITENSKAPELIG SELVHJELP
Bjørn Grindes Bevissthet. Forstå hjernen og få et bedre liv er basert på nyere naturvitenskapelig forskning og likner mer en innføring i evolusjonspsykologiske og nevrobiologiske innsikter. Forfatteren er biolog og arbeider som forskningssjef ved Folkehelseinstituttets divisjon for psykisk helse. Boken er delt inn i kapitler som presenterer ulike sider ved menneskehjernen: bevissthet som fenomen, hjernens anatomi og dens plastiske form samt en dyphistorisk fremstilling av menneskets utvikling. Forfatteren tar også en tur innom de filosofiske utfordringene ved å kople nervecellene til bevisstheten, eller materien til ånden, om du vil. Først mot de siste kapitlene lærer vi hvordan denne forståelsen av hjernen kan bidra til økt lykkefølelse – av den langsiktige sorten. Felles for kapitlene er en leservennlig og inkluderende skrivestil med interessante eksempler og illustrasjoner, alt basert på solid fagkunnskap.

I Energityvene. Utmattelse i sykdom og hverdag – skrevet av et såkalt ekspertteam bestående av psykologspesialistene Torkil Berge, Lars Dehli og Elin Fjerstad – er det utmattelse og kroniske smerter som skal utfordres gjennom kunnskap om forholdet mellom kroppslige og mentale prosesser. Gjennom pasienthistorier, faktabokser og detaljerte årsaksforklaringer lærer vi innledningsvis om utmattelse knyttet til revmatisk sykdom, kreft, ME og andre kroniske sykdommer. Videre følger oppskriften på endring av vaner; ved hjelp av «mentale strategier» og en god balanse mellom aksept og endring settes leseren i stand til å tenke annerledes om sin helsetilstand. Årsakene til utmattelsen fremstilles nyansert, vi oppfordres til å tenke både–og, ikke enten–eller.

Grinde støtter seg også til en slik oppfatning og mener at vi «trygt kan gravlegge enten/eller-disputten. Vi bør heller stille spørsmål om hva slags indre og ytre påvirkninger som styrer utviklingen av bevissthet slik at den serverer oss gode opplevelser».

RØRFORMIDLING
Begge bøker henvender seg sporadisk til en tenkt opponent – og det gjør de som regel for å overbevise om at motparten tar feil. En slik formidlingsform kan knyttes til idealet om en klar og effektiv overføring av informasjon. Tenker vi oss hjernen som løsrevet fra omgivelsene, blir det vanskelig å se for oss noe annet enn en kommunikasjonsmodell der informasjon overføres direkte, som gjennom et rør, fra ett individ til et annet. Men en slik «rørmodell» for kommunikasjon tar ikke høyde for at vi oppfatter virkeligheten gjennom ulike perspektiver som legger premisser for hvordan vi tenker om oss selv.

I essayet «Språkets lekkasje», trykt i Agora og Klassekampen, skriver Vigdis Hjorth om sine erfaringer fra da hun gikk i psykoanalyse. Forfatteren opplevde at hun i analysen selv avslørte sine egne løgner, og hun spurte seg om resten av historien hennes var «like forløyet». At disse nytolkningene av historien kom fra henne selv, var viktig for viljen og evnen til endring. I Energityvene, der idealleseren skal gå fra ME-syk til å tro på egne muligheter til å påvirke situasjonen, er det omfattende endringer i virkelighetsoppfatningen som skal til. Blir det ikke da enda viktigere med et språk som åpner for leserens egne opplevelser og betraktninger?

ULIKE MULIGHETER

Hvordan vi forstår at vi lider av, har stor betydning for hvilke muligheter vi opplever at vi har – og valgene vi ender opp med å ta. For oss som allerede har internalisert tanken om at helvete kan gjøres til himmel gjennom en spesiell tenkemåte, er det lett å ta fatt på en bok som Energityvene. Men jeg kan se for meg at det virker rart å skulle lese en slik bok om man oppfatter seg selv som sykdomsrammet med behov for medisinsk behandling. For mange vil det føles som en innrømmelse av latskap – eller enda verre: trygdesnylting – selv å skulle ta på seg ansvaret for å bli frisk, noe forfatterne også er inne på.

En kjapp titt på hjemmesidene til Norges fibromyalgiforbund og Norges ME-forening viser interessante forskjeller: Mens fibromyalgiforbundets forside viser lett synlige faner med overskrifter som «Funksjonshemmingen» og «Rettigheter», opplyser ME-foreningen også om hvordan man kan leve best mulig med ME, og åpner dermed i noe større grad for at pasienten kan påvirke sin egen situasjon.

NORMATIV NEVROLOGI
I kapitlet «Hjernen – din personlige datamaskin?» forteller Grinde detaljert om hjernens anatomi: Den er «organisk, uoversiktlig og uforutsigbar». Nevrovitenskapen har med sine teknologiske nyvinninger gjort det mulig for oss å observere hjernens samspill med miljøet. Med begrepet om plastisitet forklarer nevrologene hvordan hjernen endrer form i møte med omgivelsene. Filosof og Derrida-elev Catherine Malabou tilbyr oss i boken What Should We Do with Our Brain? en utvidet forståelse av forholdet mellom biologi og kultur. Malabou advarer oss mot å la nevrobiologene være alene om å definere det nye fagområdet: Hun mener at den nye nevrologiske hjerneforskningen tillegger oss for liten påvirkningskraft i møte med kulturen. Selv om vi ikke lenger ser hjernen vår som en sentralisert maktutøver og skaper av et stabilt selv, kan vi likevel utøve en viss makt innenfor et begrenset område. Sett i lys av et humanistisk tankegods der hjernen, kroppen, sansene og de kollektive ideene til sammen utgjør sinnet, blir det derfor svært viktig å skape dialog omkring hvilke idealer vi bør strekke oss etter – ikke bare hvordan hver og en av oss kan oppnå dem. Norske naturvitenskaplige forskningsmiljøer oppfordres herved til å ta inn over seg Malabous – og Hustvedts – tverrfaglige perspektiver og i større grad gå i dialog med humanistene om hva vitenskap skal være.