Vi som bryr oss om maten vår, får servert så det bugner i to nye bøker: om hvordan dyrket jord er blitt en global salgsvare, og om hvordan beitende sauer er helter som har holdt liv i både oss og landet vårt.

Hilde Lysengen Havro og Astrid Sverresdotter Dypvik

Kven skal eige jorda?

Res Publica

Anna Blix

En hyllest til sauen

Manifest

Lufta er for alle, sies det. Jorda, og da særlig de dyrkbare områdene på kloden vår, er i ferd med å bli særeie for spekulanter. Med Kven skal eige jorda? stikker forfatterne fingeren i det som blir avgjørende for matsikkerheten vår fremover.

At ingen sau har fått Medaljen for edel dåd, er vanskelig å forstå for en som har lest En hyllest til sauen. Der skildrer forfatteren hvordan ulldottene opp gjennom historien har gitt småkårsfolk i grisgrendte strøk både mat og klær. Ja, uten sauer hadde vi heller ikke fått noen vikingtid å skryte av. Det siste kommer jeg tilbake til.

MAT ER MAKT

Hver for seg fremstår de to bøkene som lesestoff for spesielt interesserte. Sammen dekker de viktige deler av et felt som stadig flere vil ha mer kunnskap om, altså hvordan maten vår blir til, og hvordan det vi spiser, påvirker helse, miljø og dyrevelferd – ja hele samfunnet.

Mat er makt, og i nær fremtid kommer matmakt til å bli like avgjørende som økonomisk og militær makt. Dette er en erkjennelse stadig flere i den nye bølgen av matinteresserte tar inn over seg. Det er også kjernen i og drivkraften bak reportasjeboken Kven skal eige jorda?.

Da er vi i landbrukspolitikken. Og boklesere som ellers følger godt med i samfunnsdebatten, er dermed mer eller mindre på jordet. Landbruk er kanskje det området av norsk politikk som er mest preget av hemmelighetskremmeri. Politikken, med det årlige landbruksoppgjøret som den sentrale arena, er konstruert gjennom et komplisert støttesystem med røtter i etterkrigstidens gjenoppbygging, støttet av et begrepsapparat som virker skapt for å holde andre enn de innvidde unna.

«Landgrabbing» er et fenomen som får oppmerksomhet blant landbruksinteresserte uten traktorlappen. Til forskjell fra simpelt landeveisrøveri dreier dette seg om en utvikling der enorme landområder for matproduksjon, særlig i Afrika og Sør-Amerika, blir kjøpt opp av andre land og globale finanskrefter. Hvordan blant annet Kina kjøper opp fruktbare områder i Afrika for å sikre sin økende befolkning mat i en usikker fremtid, er belyst i en rekke artikler og FN-rapporter.

ARTIKKELSERIE

Redaktørene Hilde Lysengen Havro og Astrid Sverresdotter Dypvik (begge journalister i Nationen) konsentrerer seg om våre nærere landområder. Gjennom kapitler som i fjor utgjorde en prisbelønnet artikkelserie i nettopp Nationen, avdekker reportasjeboken at «landgrabbing», også kjent som «landran», er i ferd med å endre maktforholdene i flere nasjoner, som Romania og Ukraina.

Romania er havnet i en særlig vanskelig situasjon, med utenlandske – også norskeide – investorer som kjøper landområder for å produsere korn i et verdensmarked der prisene stiger dramatisk. Der i gården regnes det nå med at minst halvparten av det dyrkede arealet er på utenlandske hender. Den største aktøren er et libanesiskeid investeringsselskap. Når forfatterne beskriver aktørenes bruk av «stråselskap» for å ta kontroll over kornåkrene, er det ikke et artig ordspill, men en presentasjon av en intrikat trussel mot landets matsikkerhet og selvforsyningsevne.

I et annet kapittel tegnes et lysere bilde, nemlig av unntakslandet Skottland. Lange tradisjoner med adelskap og godseiere har ført til at rundt 400 personer og selskap eier over halvparten av landjorda i landet. Men her har myndighetene nylig vedtatt en landbruksreform som skal føre til at flere får eierskap til matproduksjonen.

MED TESKJE

Norge står også i en særstilling, med odelsloven som skal sikre et familiedrevet jordbruk. Dagens situasjon er at stadig flere bønder må leie jord av andre bønder som har gitt seg eller gått over i andre yrker. Strukturendringene her hjemme går likevel i retning av færre bønder og større driftsenheter. Nå er det heller ikke mer enn tre prosent av landet vårt som er dyrkbar mark, mens det til sammenlikning kan dyrkes mat i 60 prosent av Danmark.

De ti reportasjene som utgjør boken, gir innblikk i hvordan matmakten endres i Europa, og særlig Øst-Europa. Dette er opplysninger matinteresserte gjerne vil ha inn med teskje. Samtidig gir etterordet til Helene Bank fra For velferdsstaten et nødvendig proteintilskudd til dem som ønsker en porsjon helhetlig matvett: Internasjonale handelsavtaler utvikler seg i strid med målene for blant annet FNs matvareorganisasjon.

Folk som virkelig bryr seg om matens betydning, er de siste årene blitt en viktig forbrukergruppe som blant annet har tvunget frem bedre dyrevelferd og bruk av nye og sunnere raser i norsk kyllingproduksjon.

ÆRBØDIG APPLAUS

Nettopp raser og dyrerasers ulike egenskaper skriver Anna Blix mye om i En hyllest til sauen. En sau er ikke bare fårikål pakket i ull. Sauer er kulturhistorie på fire ben. Dette vet biologen Blix å hekle sammen til en ærbødig applaus for det dyret som har betydd mest for bosetting og livsvilkår rundt i steinrøysa vår gjennom rundt 5000 år.

Ulldottenes største bragd er kanskje at de spiser det vi har mye av i Norge, altså gress og busker og kratt. De omdanner det vi mennesker ikke kan spise, til noe vi faktisk kan ernære oss av, enten kjøttet kokes i kål eller foredles til fenalår. På den måten spiser vi norske ressurser når vi har sau og lam på bordet.

Dessuten er ulldottene kulturarbeidere. Uten sultne sauer hadde landet vårt vært gjengrodd, det hadde ikke vært lys i husan der ingen skulle tru at nokon kunne bu. Våre venner vedlikeholder det kulturlandskapet som gir livsgrunnlag samt gjør at tilreisende turister gisper over hvor vilt og vakkert det er hos oss. Det hører også med i festtalen at de drøvtyggende beitedyrene bidrar til å bevare det biologiske mangfoldet i utmarken vår.

Blix er ikke bare en tilbeder av sauene. Biologen har tidligere ledet organisasjonen Sabima, som fokuserer på betydningen av biologisk mangfold. Det er tydelig når hun i sin første bok viser at drøvtyggernes virke for bosettingen rundt i landet endrer seg som følge av fremavlingen av nye og mer «effektive» saueraser.

SOYABØNNER FRA BRASIL

Landbrukspolitikken har medført krav om mest mulig kjøtt for minst mulig penger. Derfor er saueholdet forandret fra å bestå av originale raser, kjent som ursau, dalasau og spelsau, til det som nå er den dominerende hybridrasen, med betegnelsen Norsk Kvit Sau.

Betydningen av beitefunksjonen og evnen til å overleve i det fri er svekket til fordel for hurtig vekst og stor kjøttfylde. Hvor ålreite er dagens sauer når de er blitt avhengige av kraftfôr basert på import av soyabønner fra Brasil? Beretningen i boken gir det svaret at de bare er sånn passe ålreite nå, og at vi må sørge for et dyrehold som bidrar til hele samfunnet vårt.

Utgivelsene av Kven skal eige jorda? og En hyllest til sauen er tegn på at den tiden er over da betingelsene for matproduksjonen kunne diskuteres bak lukkede dører av departement og bondeorganisasjoner. Vi som er forbrukere – og velgere – vil ha innsikt og innflytelse. Begge bøkene bidrar til nettopp det.

Så til dette med at vi også kan takke sauen for vikingtiden: Sauene ga oss nemlig ull til å lage seil av. Det gikk med rundt 1,5 tonn ull til et fullrigget langskip, og uten sauens bidrag hadde ikke berserkene kommet seg utaskjærs i det hele tatt.

Yngve Ekern (54) er matjournalist, forfatter og blogger.