Et standardverk om den kalde krigen og den politiske venstresidens naivitet overfor Sovjetunionen.

 

Bent Jensen: Ulve, får og vogtere. Den kolde krigen i Danmark 1945–1991 (Gyldendal Dansk Forlag, 2013)
Bent Jensen: Ulve, får og vogtere. Den kolde krigen i Danmark 1945–1991 (Gyldendal Dansk Forlag, 2013)

 

Den danske historikeren Bent Jensen har vært gjenstand for kritikk og kontrovers i mange år i den danske offentligheten. Siden utgivelsen av Stalinismens fascination og danske venstreintellektuelle i 1984 – en tittel det neppe er nødvendig å utdype – har han lagt seg ut med danske kulturradikalere.

I 2007 ble Bent Jensen leder av det folketingsopprettede Center for Koldkrigsforskning. Senteret var en politisk og minnekulturell varm potet fra unnfangelsen av, og venstresiden protesterte høylydt.

Ulve, får og vogtere er langt på vei kvintessensen av arbeidet som ble gjort av Bent Jensen i den tiden Center for Koldkrigsforskning eksisterte, mellom 2007 og 2010. Med borgerlige statsmidler i ryggen har han skrevet et bokverk som er et regelrett karakterdrap på den danske venstresidens prioriteringer og vandel under den kalde krigen.

Jensen setter standarden fra første side. Bokens provokative kraft ligger i to forhold. For det første tesen om at Stalin og kommunistene var opphav til og skyld i den kalde krigen, noe som irriterer de innen historiefaget som er av en annen oppfatning. For det andre er Jensens verk i stor grad viet det vi på likefrem norsk kan omtale som “nyttige idioter”, eller medløpere, som ledd i det som fra sovjetisk side var ren taktikk. Men til tross for Jensens klare posisjon vil Ulve, får og vogtere bli et standardverk om den kalde krigen, i skjæringspunktet mellom debattbok og historieformidling av ypperste klasse.

Bokens styrke er også dens potensielle svakhet: den tydelige vinklingen, eller det teoretiske utgangspunktet, om man vil. For den som i hovedsak deler Jensens perspektiv er det kanskje ikke et problem, med mindre Jensen selv står i veien for det troverdige. Det er viktig å ha i mente at både perspektivforskyvning og erindringsforskyvning som oftest er en nærere slektning av den lett polemiske sjanger enn den knusktørre, empiriske fremstilling. Man bør med andre ord også lese andre fremstillinger av et komplekst saksforhold enn den argumenterende.

 

PRESIST UTFØRT

Boken er solid og grundig kildebelagt, og det har vist seg vanskelig å angripe den på faglig grunnlag. Selv om verket primært omhandler danske forhold, er den like mye en bok om ideologiske strømninger og dynamikken under den kalde krigen, både globalt og lokalt. Den historiske gjennomgangen og analysene av Sovjetunionen og NATOs ulike doktriner er av allmenn interesse og presist utført. Enda viktigere er det at Jensens problematisering av danske forhold har overføringsverdi til norske forhold. Vi kan nikke gjenkjennende til debatten om venstresidens brobyggerrolle, og det samme publikum som lar seg irritere i Danmark, vil nok la seg irritere også i Norge.

Historiefaglig er Jensen trygt plassert i det som i kaldkrigsforskningen har blitt omtalt som tradisjonalisme. På femtitallet og begynnelsen av sekstitallet var det vanlig blant historikere å se på kommunismen som en trussel og en årsak til den kalde krigen, omtrent som Churchill formulerte det i sin tale om jernteppet som har senket seg over Europa. Marshallhjelpen og Truman-doktrinen ble analysert gjennom det samme prismet. Med den nye venstresiden i kjølvannet av Vietnamkrigen vokste det frem en revisjonistisk, postmarxistisk historikerskole som fokuserte på amerikansk imperialisme som drivreim i spenningsforholdet mellom øst og vest. På åttitallet snudde pendelen noe, til den postrevisjonistiske fremstilling, som lente seg på begge retninger, men med mest hell mot revisjonismen. Bent Jensen hører til de klokkeklare tradisjonalister som etter hvert har fått fornyet tillit etter at russiske arkiver langt på vei har kunnet bekrefte at Sovjet var en langt større trussel enn mange hadde forestilt seg.

I tillegg er Jensen en triumfalist, selv om han noe halvhjertet tilbakeviser dette selv. Triumfalistene mener den kalde krigen i hovedsak ble vunnet av Vesten gjennom økonomisk og politisk overlegenhet, samt kløktige pisk- og gulrotgrep fra Reagan-administrasjonen under den kalde krigens siste fase. Men også Gorbatsjovs innrømmelser, som skyldtes Sovjetunionens enorme problemer, er en viktig brikke i Jensens forklaring på hvorfor kommunismen, slik forfatteren Theodore Dalrymple har beskrevet det, gikk under “with a whimper, not a bang”.

 

JALTAKONFERANSEN

For de fleste historikere er Jaltakonferansen mot slutten av annen verdenskrig, med Stalin, Churchill og Roosevelt, en avgjørende begivenhet. Her ble mye av grunnlaget for den kalde krigen lagt. Men i forståelsen av konferansen ligger også det Jensen omtaler som “Jaltamyten”. Det er en populær, men feilaktig, forestilling om at Europas deling ble vedtatt på Jaltamøtet, og at dette la grunnen for sovjetisk behov for sikkerhet og vern om egne områder. Sovjetunionen hadde ifølge mange, særlig på femti- og sekstitallet, rett til å dominere og kontrollere Øst-Europa på samme måte som USA dominerte Vest-Europa. Jensen hevder at dette er en regelrett bløff og kortslutning. Og det er vanskelig å være uenig med ham. I Jaltakonferansen lå det klare betingelser om frie valg og nasjonal suverenitet. Som kjent ga Stalin blaffen i denne avtalen og tvangsinnsatte marionettdiktaturer som gjorde Øst- Europa til vasaller av den sovjetiske orden i 45 år. Denne okkupasjonen var den viktigste enkeltstående årsaken til den kalde krigen og til at demokratiene mistet all tillitt til Stalin.

Jensen avviser også den utbredte forestillingen om at Sovjets militære kapasitet var den vestlige langt underlegen. Etter at de sovjetiske arkivene ble åpnet under Jeltsin, er dette langt på vei bekreftet. Sovjet hadde over fem millioner mann under våpen, USA hadde 700 000. Sovjet hadde 53 000 tanks, amerikanerne noe over 10 000. Sovjet hadde langt flere atomvåpen enn Vesten, og den rådende forestilling i Sovjetunionens Kommunistiske Parti (SUKP) og det sovjetiske militære var at en kjernekrig kunne vinnes. Fredsbevegelsen i Europa mente på sin side at det var Vesten som var overbevist om dette, den såkalte first-strike-doktrinen. Men dette var aldri reell politikk i NATO; her opererte man med begrepet MAD (Mutual assured destruction), altså en oppfatning om at en kjernefysisk krig ville være den totale sivilisatoriske undergang, og derfor utenkelig. Den vestlige doktrinen støttet seg altså til forestillingen om terrorbalanse som stabiliserende.

 

FREDELIG SAMEKSISTENS

Men i Europa, mener Jensen, svelget store deler av fredsbevegelsen, DKP og venstresosialistene den sovjetiske propagandaen eller desinformasjonen med agn, snøre og søkke fra første stund. For dem var virkeligheten den motsatte: Det var Vesten som trodde på førsteslagsevne, det var Sovjet som var underdog, og som kun hadde som mål å beskytte “eget” territorium. I fredsbevegelsen sto tanken om fredelig sameksistens langt fremme i programmet, noe Jensen oppfatter som nær absurd all den tid den doktrinære, universalistiske kommunismen er kilden til den labile verdensordenen. Enda verre var det at viktige innslag i fredsbevegelsen også kjempet for ensidig nedrustning, altså at Vesten måtte ruste ned fordi de på mange måter var aggressoren i spillet.

Bent Jensen mener at en av de største unnlatelsessynder som ble begått i den vestlige offentlighet under den kalde krigen, var å underkommunisere eller neglisjere de ideologiske føringene som lå til grunn for det sovjetiske imperiets universelle ambisjoner. Militærproduksjonen var under hele Sovjetunionens eksistens direkte underlagt den ideologisk styrte kommandoøkonomien, som var spydspissen i det Lenin hadde formulert som det “uunngåelige militære oppgjør med kapitalismen”. Denne doktrinen ble aldri skrinlagt.

Selv om den sovjetiske hybris etter hvert fremsto som nedslitt utad og antok mer nasjonalistiske enn universalistiske former, var SUKPs rolle suveren innad: Målet var en endelig seier over kapitalismen og demokratiene som etter sovjetisk syn var selve legitimeringsgrunnlaget for utbyttersamfunnet. Dette synet dominerte revolusjonære bevegelser verden over, og etter hvert også Kina. Det var kimen til sovjetisk innblanding i frigjøringskriger, og det var kimen i den venstreradikale retorikken i vestlige samfunn. En utbredelse av kommunismen ville vært en ubestridt katastrofe, mener Jensen. Han pensler ut en sivilisasjonskonflikt hvor valget, til tross for grusomheter og krigsforbrytelser på vestlig side, i siste instans står mellom tyranni eller demokrati. Så kan man jo saktens problematisere et slikt syn, men hvor galt er det nå egentlig? En kontrafaktisk øvelse: Hva slags Europa ville vi ha hatt i dag dersom ideene som preget SF, kretsen rundt Orientering, Finn Gustavsen, Berge Furre eller AKP, hadde fått gjennomslag i vestlige lands utenrikspolitiske disposisjoner? I de første etterkrigsårene var det flere sosialdemokratiske partier i Europa som var i villrede om hvilke av partene i den gryende kalde krigen de skulle søke forbindelser med. I Øst-Europa lot flere av dem seg absorbere av kommunistpartiene, blant annet i Tsjekkoslovakia og Ungarn.

 

FREDSELSKERE OG HØNSEHAUKER

Det sosialistiske Sovjet proklamerte ganske umiddelbart etter annen verdenskrig at verden var delt i to deler: den progressive leir av fredselskende folkedemokratier ledet av Sovjet, og en leir av politisk reaksjon, militarisme og imperialisme under USAs ledelse. Når postulatet ble koblet opp mot Sovjets innsats under Den store fedrelandskrigen, ble store deler av den europeiske venstresiden lett bytte for Kremls propagandister. Og her lå den radikale venstresidensraison d’être(men også dens hodepine): Til tross for mangler og feil måtte “Sovjetunionen ifølge sin sosialistiske natur være fredselskende”. Her hjemme mente SVs Berit Ås at Sovjet var en “fredspioner”. I Orientering lurte Johan Galtung, noe naivt, på hvorfor det var “så mange soldater i et så fredselskende land”.

Tidlig på femtitallet begynte de første internasjonale konferansene av “fredspartisaner”, f.eks. i Stockholm i 1951 (ledet av nordiske kommunister), hvor det viktigste budskapet var å “motvirke imperialistenes forsøk på å danne nordiske militærpolitiske blokker som var vendt mot Sovjetunionen”. Over hundrevis av sider dokumenterer Jensen, ganske overbevisende, må man si, hvordan den danske fredsbevegelsen, dominert av DKP og SF, i overveiende grad var fundert på dette aksiomet.

Fredsmarsjene fra Stockholm til Minsk via Moskva, som ble arrangert av blant andre Kvinner for Fred i de nordiske landene så sent som på åttitallet, er et annet moment. Marsjene var samproduksjoner med de facto sovjetiske myndigheter, gjennom Sovjets Fredskomité og Sovjets Kvinnekomité, med innlagte ekskursjoner til Kreml og Lenin-mausoleet. Den norske professoren og fredsaktivisten Eva Nordland var aktiv og ga på den tiden ut pamflettene Fredsrødder. En håndbog i fredsarbejde og Fredsarbejde i Sovjetunionen på dansk. Her var postulatet at NATO var en angrepsorganisasjon, og at USA ønsket å føre en begrenset kjernefysisk krig i Europa. Nordland mente også, “rørende i sin uvitenhet”, som Jensen uttrykker det, at den sovjetiske fredsbevegelsen var en folkelig grasrotbevegelse som nådde sitt høydepunkt med en stor underskriftskampanje under Stalin på femtitallet.

I Norge vet vi at enkeltpersoner i kretsen rundt Orientering, med Knut Løfsnes (senere leder av SF) i spissen, samarbeidet med en rekke dårlig kamuflerte, moskvabaserte solidaritets- og fredsorganisasjoner. Særlig kjent er det såkalte Verdensfredsrådet (WPC), en “anti-imperialistisk fredsbevegelse”, med underbruket Den norske Fredskomiteen. Løfsnes vakte oppsikt da han i 1962 holdt en tale fra verdenskongressen i Moskva hvor han hyllet Nikita Khrusjtsjovs utenrikspolitikk.

I 1955 mottok den radikale presten og pasifisten Ragnar Forbech Stalins fredspris. Til tross for store protester, fra både kirkelig, borgerlig og sosialdemokratisk hold, valgte han å reise til Moskva for å hedres. De 180 000 kronene han mottok, var mye penger den gang. Noe av pengene brukte han på å ansette den unge teologistudenten Berge Furre som sekretær i Kristent Fredslag. Furre hadde standhaftig forsvart Forbechs pris i det venstreradikale tidsskriftet Orientering. Her ble kritikere av Forbech omtalt som “intolerante” og “ofre for mange års propagandapress og ensretting”. Forbech og Furre reiste sammen i Øst-Europa som fredsarbeidere.

 

FOTNOTEPOLITIKKEN

Danmark ble kalt NATOs fotnoteland på grunn av reservasjoner mot alliansens politikk på åttitallet. Blant annet gjorde det sikkerhetspolitiske flertallet bestående av S, SF, R og Venstresocialisterne, at Danmark gikk imot NATOs beslutning om å oppstille mellomdistanseraketter i Europa. Videre skulle Vesten i følge fotnotene akseptere en lengre forhandlingsrunde om sovjetiske mellomdistanseraketter.

Det er i beskrivelsen av sosialdemokratiet og fotnotepolitikken at Jensen har møtt størst faglig motstand. Og Jensen går nok for langt når han hevder at Danmarks NATO-medlemskap sto i fare. Her underslår Jensen at det også innen NATO var ulike oppfatninger av hvordan den kjernefysiske opprustingen skulle håndteres.

Det var Ronald Reagans politikk som svei mest for venstresiden på åttitallet, og som drev sosialdemokratiet i Danmark langt til venstre. Jensen viser at KGB var svært aktive vis-à-vis fredsorganisasjoner, og at mange sosialdemokrater ble fulgt av PET med argusøyne fordi de pleiet hyppig omgang med sovjetiske diplomater av ymse slag.

Nyere arkivmateriale viser at Sovjetunionens interne syn på sine “venner” i vest var noe helt annet enn de offisielle sjarmetappene. Forestillinger på den europeiske venstresiden om brobygging, eller tesen om “fredelig sameksistens”, ble av SUKP foraktfullt oppfattet som “naive, antihistoriske og antisosiale”. Det var en klar strategi fra øverste partihold gjennom hele Sovjetunionens historie at kampen mot Vesten skulle føres på to fronter: militært – og ikke minst – gjennom “finlandisering” og gjennom å avvæpne “imperialismen” ved å underminere demokratiene. Brohodet for denne kampen var de kommunistiske partiene i Vest-Europa og dets sympatiserende omland.

DEN TREDJE VEI

Det har vært forsket noe på den norske fredsbevegelsen, men mye gjenstår. Det er antagelig mye å hente i sovjetiske og østtyske arkiver om formelle og uformelle koblinger mellom fredsbevegelsen i øst, som i all vesentlighet var et underbruk av regimene, og den norske fredsbevegelsen. Det aller mest interessante må da være en analyse av ideologiske, politiske og organisatoriske føringer i dette samarbeidet, i skjæringspunktet mellom doktrine, idealisme og uvitenhet. Det samme gjelder kontakter norske venstrepartier hadde med blant annet DDR og Sovjetunionen, og eventuell agentvirksomhet i forlengelsen av disse, som etter erfaringer fra land hvor arkiver har blitt åpnet, er ganske sannsynlig.

SVs og SFs kontakter med kommuniststatene er i mange år blitt vurdert som naive utslag av den selvpålagte “brobyggerrollen” mellom øst og vest, den såkalte “tredje vei”. Et prisverdig foretak på mange måter, men går en til kildene, kommer myten skjevt ut, ikke minst fordi SF i årtier hadde nedfelt i sitt program at den største trusselen mot verdensfreden var USA. Særlig mistet den tredje vei troverdighet da SF i 1973 valgte å fusjonere med det Moskva-ortodokse NKP i Sosialistisk Valgallianse.

“Den tredje vei” var ikke en brobygger mellom øst og vest (som enkelte synes å tro), men mellom sosialister og kommunister. Målet var ikke sosialdemokrati etter liberaldemokratisk standard, men en mindre autoritær sosialisme innenfor den marxistiske utviklingslæren.

I SVs studiehefte Forholdene i sosialistiske land fra 1975 slås det fast at “borgerlige dogmer ikke duger som kriterier for kritikk av sosialistiske stater”. Videre var rådet at Sovjetunionen ikke kunne måles etter liberaldemokratisk standard eller prinsipper om menneskerettigheter. Slikt ble avfeid som “borgerlige” argumenter som ble brukt for å diskreditere de sosialistiske statene.

Hvor vanskelig kunne det egentlig være å se den innlysende forskjellen på demokrati og diktatur, til tross for sosioøkonomiske analyser og maktteorier og en tid hvor alle impliserte hadde blod til langt oppover albuene? Den som ikke så den fundamentale forskjellen på USA og Sovjet under den kalde krigen, manglet både politisk kart og moralsk kompass.