Forfatteren stiller viktige spørsmål om psykologiens posisjon i samfunnet, men de blir ikke besvart godt nok.

Ole Jacob Madsen Den terapeutiske kultur Universitetsforlaget 2010

I sin bok om Den terapeutiske kultur ønsker psykolog og filosof Ole Jacob Madsen å vise at psykologien i dag opererer ut fra en grunnantakelse om at de fleste problemer i samfunnet er av psykologisk art, og dermed også skal behandles psykologisk. Gjennom kapitler om alt fra det konsumerende selvet, via selvhjelpskulturen, til religion og nyliberalisme gir han en slags diagnose av samfunnet og sier hvordan han mener psykologien har satt sitt preg på samfunnsutviklingen. Påstanden er at psykologien har et (for) individualistisk perspektiv på mennesket, som bidrar til å forsterke en nyliberal utvikling, der mennesket er sin egen (u)lykkes smed.

Madsen skal ha honnør for å utfordre psykologer på om økningen i registrerte psykiske lidelser bare skyldes mer åpenhet, snarere enn endrede diagnosekriterier eller endret forekomst. Han skal også berømmes for å stimulere til refleksjon rundt psykologiens påvirkning på samfunnet. Om han lykkes, er et annet spørsmål: Min hovedinnvending mot boken er at den gjennomgående kommer med ubelagte påstander, også når spørsmålene er empiriske av natur.

Madsen mener psykologer har en kontekstløs forståelse av selvet som bidrar til en individualisering av samfunnsproblemer, og at de dermed tilslører sosioøkonomiske aspekter. Boken gir et konstruert eksempel om rengjøringsassistenten Tove som blir utbrent og sykemeldt etter å ha måttet dekke over stadig større områder på like mange timer som før. Men han gir intet belegg for at dagens arbeidsliv faktisk gir flere psykiske lidelser enn gårsdagens.

Madsen ser for seg hvordan Tove i møte med en individualistisk orientert psykolog får hjelp til bedre å takle jobbhverdagen (individuell løsning), noe som medfører at de strukturelle årsakene tilsløres. Som psykolog mener jeg vi definitivt må avgrense vårt mandat og ta stilling til om problemet er av en art hvor vi har noe å bidra med, for eksempel om det er av psykologisk eller mer sosial art. Hvordan virkelighetens psykologer faktisk gjør disse avveiningene er et empirisk spørsmål som Madsen ikke går inn på. I dette fraværet av fakta antyder han at psykologer i møte med folk som Tove bør søke omgripende samfunnsendringer, snarere enn kun å behandle enkeltindivider.

Forfatteren mener også at det implisitt i psykologers tenkning ligger en forventning om at psykoterapi vil føre til et bedre samfunn. Han synes å mene at Freud– og senere psykologer– har antatt at sunn mental helse vil føre til at man slutter å ta gale valg og at ondskap vil forsvinne. Det er en spesiell lesing av Freud, som var svært opptatt av nettopp de destruktive kreftene i mennesket – hvordan vi hele tiden trekkes mot å handle galt. Hans ambisjon var ikke å fjerne problemer, men snarere å omgjøre psykiske lidelser til vanlig menneskelig ulykke.

I kapittelet om idrett postulerer Madsen at ”det mentale” i økt grad brukes som forklaring på prestasjoner. Basert på enkeltutsagn fra idrettsutøvere konkluderer Madsen med at ”det nå er konsensus i en rekke idretter at ”det mentale” er den viktigste faktoren for å lykkes” (s.110). Dette til fortrengsel for sosiale faktorer, som for eksempel økonomi. Kanskje er det blitt mer fokus på ”det mentale” – men det er det vanskelig å ta stilling til utfra boken. Madsen påpeker en økning i antall treff i Atekst– fra 2 i 1981 til 250 i dag – men dette sier ikke all verden om endring av idrettens diskurs. Ordet ”strukturelle” øker i samme tidsrom fra 1 til 755. Uansett: At ”det mentale” dominerer idrettsdiskursen, er det lite som tyder på. Madsen referer selv til en undersøkelse som viser at 90 % av variasjonen i ligaplassering blant engelske fotballklubber kan forklares ut fra spillerlønninger, men snarere enn å ta inn over seg at økonomiens betydning er alment kjent, postulerer han at dette funnet er en for ubehagelig sannhet som medfører at man heller tyr til psykologi. Mange vil mene at den engelske fotballdiskursen snarere preges av ord som Roman Abramovich og overgangssummer. I fravær av belegg fremstår Madsens påstand som direkte sær.

Men om det så er blitt mer fokus på det mentale i idretten (og ellers): Er det alltid negativt? Det blir vel først et problem hvis psykologien dogmatisk skyver andre forklaringer til side? Og psykologiske og sosiale forklaringer trenger ikke stå i motsetning til hverandre. For eksempel kan psykologi bidra til å forstå enkeltprestasjoner, men likevel komme til kort når man forsøker å forstå generell variasjon i fotballags plassering i ligaen.

Jeg får inntrykk av at Madsen i større grad enn å ville finne ut hvordan ting er, finner eksempler som stemmer overens med en forhåndsoppfattelse av virkeligheten. For lesere som ikke vet svaret på forhånd, svarer dermed boken ikke på de viktige spørsmålene den stiller.