Hva slags saker er det som brenner for ferske sakprosaister i dag? spør jeg meg før jeg åpner Signatur. Nye norske stemmer. Ved endt lesning synes det mer relevant å spørre hva det er som gjør at noen av disse tekstene oppleves som mer brennende enn andre.

Knut Olav Åmås (red.)
Signatur. Nye norske stemmer
Cappelen Damm, 2014

Cappelen Damms veletablerte antologi for skjønnlitterære debutanter, Signaler, har med Signatur fått sitt sakprosamotstykke. Ideen er god, og betimelig, i en tid da grensene mellom sakprosa og skjønnlitteratur igjen er i bevegelse og sakprosaen har fått hevet status og økt oppmerksomhet i Norge. Resepsjonen av Signatur i dagspressen føyer seg fint inn i denne tendensen. Her har kritikken gått hardest ut over forordet til antologiredaktør Knut Olav Åmås, som med sin bakgrunn som journalist, forfatter og redaktør skulle ha de rette kvalifikasjoner for jobben – enda det er mange år, stillinger og bøker siden han selv kunne kalles en ny stemme.

I forordet kan vi lese at målsettingen var å hente inn skribenter under 40 som har «litterære ambisjoner», og som skriver innenfor det Åmås betegner som «fortellende sakprosa». Tematiske føringer skal ikke ha blitt lagt, og antologien har da også fått et stort innholdsmessig spenn. Her skildres og reflekteres det rundt oljenasjonen Norge, melkens kulturhistorie, spisevegring, arbeidsledighet i Hellas, selvmord i litteraturen, nyateismen og det å tilhøre ulike kulturer. Av de ni bidragene, i overveiende grad skrevet av frilansjournalister, er to beretninger fra Sør-Afrika.

INNOVER OG UTOVER
Ett av problemene ved Åmås’ innledning er at han spenner bein under sitt eget tekstutvalg i forsøket på å dra opp en linje mellom skjønnlitteraturen og den sakprosaen han presenterer. Trenden i den første sjangeren, hevder han, er at tekstene «går inn i forfatteren selv», mens stemmene i antologien derimot ser «ut i verden og mot andre mennesker». Påstanden er diskutabel på mange plan, og er i denne sammenhengen paradoksal ettersom antologiens litterært sett mest vellykkete tekster – de som er skrevet med det Åmås betegner som «en umiskjennelig egenart» – også er blant de mest personlige.

Aller tydeligst er dette i Ingeborg Sennesets «Valget», der hun gjennom det som presenteres som personlige blogg- eller dagbokutdrag, beskriver fra innsiden hvordan det er å leve med anoreksi og å kjempe for – og imot – å bli frisk. Senneset klarer ved hjelp av et springende, kaotisk språk ikke bare å skildre, men også vise hvordan det ligger i lidelsens natur at pasienten stritter imot å bli frisk. Bildet av sykdommen som en gammel elsker man vet man må løsrive seg fra, men dras mot likevel, fungerer godt i all sin grusomhet: «Vi har ingen ekte kjærlighet. Den er falsk, du slår meg. Skader meg. Jeg har elsket at du har skadet meg. Skad meg igjen.» Form og innhold drives her fremover i en slags pendelvirkning.

I samlingens mest avanserte tekst, «Til melkens pris», vendes blikket både innover og utover. Utgangspunktet er personlig: Tore Stavlund utforsker farsslektens «meierimenn» og spesielt sin egen fars historie: «hvorfor ting ble som de ble for far.» Denne personlige ferden bakover i slektshistorien ligger som en dirrende streng i fortellingen, samtidig som melkens mytologi og en mer allmenn beretning om det norske samfunnet vikles ut. Stavlund klarer å skape litteratur av erindringene fra da han som tenåring hadde ekstrajobb som assistent for vaktmesteren på farens meieri. Jeg hører den ugjennomtrengelige støyen på maskinrommet lenge etter at jeg har lagt fra meg boka, som en kontrast til det rolige bildet jeg sitter igjen med av hvit, sildrende melk.

UT PÅ TUR
Felles for flere av tekstene – de som passer best innunder Åmås’ merkelapp «fortellende sakprosa», og de som også tydeligst «vender blikket utover» – er at skribenten trer fram som et tydelig jeg.
I «Gresk mørketid» tar Ellen Engelstad oss med hjem til et nygift ektepar som av økonomisk nødvendighet bor på pikerommet hjemme hos hennes mor på et lite sted i Hellas. Fortellingen om dem blir en inngang til å utforske landets nedgangstider generelt og hvordan de påvirker en generasjon arbeidsledige unge voksne spesielt. De to – hun med sin innbitte jobbjakt, han med sin resignerte – fungerer godt som case for å belyse problemstillingen, men jeg kunne ha ønsket at Engelstad i noe mindre grad la på fortolkende filter i fremstillingen.

Teresa Grøtan bruker også to enkeltmenneskers skjebne som utgangspunkt – for å forstå og formidle hvordan situasjonen for svarte er i Sør-Afrika tjue år etter apartheids fall. Og igjen er det de unge voksne som står i fokus: den siste generasjonen sørafrikanere som husker apartheidregimet. Den ene mannen er virvlet inn i en spiral av fattigdom og kriminalitet, den andre er en nyrik advokat med eget firma. En styrke ved Grøtans tekst er at hun med sin spørrende, åpne form klarer å la det bli igjen nok luft mellom linjene til at leseren underveis får anledning til å tenke selv.

UNDER HUDEN
I Ellen Sofie Lauritzens tekst fra Sør-Afrika, med den brutale og treffende tittelen «Dødsårsak: kvinne», trer forfatteren fram som et sterkere journalistisk jeg enn i de to ovennevnte bidragene. Igjen er det to menneskeskjebner som fungerer som nedslag for å si noe mer generelt om et bestemt tema, i dette tilfellet strukturell vold mot kvinner. På den ene siden er den fattige, svarte jenta Anene Booysen, som ble gjengvoldtatt og drept, på den andre den hvite modellen Reeva Steenkamp, som ble drept av den berømte og rike kjæresten, Oscar «Blade Runner» Pistorius.

Ved veis ende er det Tore Stavlunds og Ingeborg Sennesets tekster som har brent seg mest fast. Ikke fordi deres tematikk er viktigere eller mer relevant enn de andres, men fordi de ved hjelp av selve prosaen har evnet å snike seg inn under huden på meg. De utpreger seg verken ved å vende seg innover mot forfatteren eller utover mot verden. Men de språklige grepene gjør at leseren tas med på ferden.