Historien om norsk journalistikk er også historien om den evige balansegangen mellom prinsipper og pragmatisme.

Kathrine Geard og Leif Gjerstad

Frifant og budbringer. Journalisten i 100 år

Absolutt forlag, 2017

Alf R. Jacobsen

Først med det siste. NTB i nyhetenes tjeneste gjennom 150 år. 1867–2017

NTB / Vega Forlag, 2017

Gudmund Skjeldal

Vestover. Bergens Tidende i 150 år

Cappelen Damm, 2017

Vi er inne i den rene stimen av pressejubileer. I fjor fylte NTB 150 år, inneværende år blir Bergens Tidende 150 samtidig med at det er like lenge siden en avis med navnet Verdens Gang så dagens lys, og i 2019 kan Dagbladet feire sitt 150-årsjubileum. Markeringen av fagbladet Journalistens 100-årsjubileum i fjor viser også at dette etter hvert er blitt et yrke med lange tradisjoner.

For den skrivende stand er det selvsagt naturlig å makere sine jubileer med bøker, og et sveip gjennom disse jubileumsutgivelsene gir til sammen et bilde av både store og små utfordringer knyttet til oppgaven med å praktisere profesjonell journalistikk og nyhetsformidling her til lands.

SLEKTSROMAN

Alf R. Jacobsen er en forfatter for de store begivenheter og kan vise til en voldsom produksjon gjennom 35 år som sakprosaforfatter. Han er journalist i bånn, som det heter, og behersker kunsten å fortelle historier både på små og større flater. Boken hans om Norsk Telegrambyrås 150 år er tradisjonelt bygget opp som en kronologisk gjennomgang fra byråets tilblivelse som et slags underbruk av et prøyssisk nyhetsbyrå, gjennom turbulente eierskifter og økonomiske prøvelser og fram til dagens strømlinjeformede og digitalt effektive nyhetstjeneste.

Boken om NTB må sies å høre inn under den historisk-biografiske skole, bedriftshistorie som slektsroman så å si, der det legges stor vekt på fargerike redaktører og dramatiske skjebner knyttet til byrået. Den aller mest fargerike, men også tragiske, skjebnen tilhører nok Tycho Kielland, bror til Alexander Kielland, som overtok byrået i 1888 etter dets første leder Jens Gran. Kielland revitaliserte nyhetsbyrået og bygget det opp til det fikk en tilnærmet monopolstilling på 1890-tallet. Men den oppofrende og oppfarende Tycho Kielland endte med å søke døden for egen hånd, noe som førte til at det ble enken, Anna Kielland, som i mange år sto som NTBs eier og daglige leder.

SULTEFÔRING

Etter hvert som avisene selv overtok eierskapet til Norsk Telegrambyrå, oppsto det også et tydelig dilemma: Mens de på den ene siden var avhengig av byråets formidling av utenlandske og innenlandske nyheter, ønsket de ikke at NTB i for stor grad selv skulle være til stede under store begivenheter – til fortrengsel for avisenes egne journalister. Resultatet ble en sultefôring av den daglige driften, og først etter andre verdenskrig kan vi snakke om en revitalisering av Norsk Telegrambyrå og framveksten av en moderne nyhetsorganisasjon slik vi i dag kjenner den.

NTB har lange tradisjoner for å samarbeide med myndighetene. Blant annet etablerte de det såkalte lyttetårnet i samarbeid med Utenriksdepartementet og sikkerhetstjenesten. Hensikten var en kontinuerlig overvåking av radiotrafikken bak jernteppet. Et resultat av dette integritetsmessig høyst tvilsomme samarbeidet var at NTB i 1953 var først ute med nyheten om Josef Stalins død!

VESTLANDSFANDEN

Mens Alf R. Jacobsen kanskje kan sies å bli i overkant glad i kontekst og de storpolitiske dramaene som omslutter NTBs historie, kan kronikøren til Bergens Tidende for sin del bli i overkant nærsynt. Gudmund Skjeldal legger riktig nok ambisjonsnivået et annet sted enn den bramfrie fortelleren Jacobsen. Ifølge Skjeldal er Vestover. Bergens Tidende i 150 år en idéhistorie like mye som en bedriftshistorie. Det skal muligvis forstås dithen at historien om BT er ment å gjenspeile historien om en by, en landsdel, en livsform og en gruppe av befolkningen. Ideen om Vestlandet speilet i historien om en avis.

Men det er en utfordring å skape en idéhistorisk overbygging uten et skikkelig fundament. Og den som leter etter idémessig konsekvens og krystallklare utviklingslinjer i 150 årganger av en avis, har gitt seg selv en formidabel oppgave. Bergens Tidendes redaksjonelle utvikling kan vel i beste fall kalles åpen de første årene. Noen vil si vinglete. Først da parlamentarismen var vel etablert i Norge, fant BT sin rolle som venstreavis, men den sosialliberale og kulturkonservative profilen kan vanskelig sies å være av særlig idéhistorisk interesse. Annet enn som en konstatering av at også vestlandsfanden har næringsvett.

LITE ANEKDOTER

Gudmund Skjeldal har skrevet et portrett av avisen som samfunnsaktør og dermed valgt bort de tradisjonelle elementene som gjerne har særtegnet lignende avishistorier. En ting er at det er påfallende få sitater fra BTs egne spalter i denne boken. Enda mer påfallende er det at Skjeldal er særdeles sparsom med anekdoter fra avisens indre liv og med portretter av «fargerike» journalister, anmeldere og redaktører. Det kan bety at han er en mer moderne og kritisk historieforteller enn sine forgjengere. Men om det gjør boken til en mer engasjerende leseropplevelse, er en annen sak.

Journalister og avisredaktører tilhører en yrkesgruppe som har et permanent og tidvis prekært behov for å verne om sin egen anseelse og status. Og det overfor en offentlighet som de jo selv for en stor del er med på å definere. Det er en paradoksal situasjon, og journalistene har selv mange ganger problemer med å velge om yrkesstatusen først og fremst skal bygge opp under cowboyrollen som uavhengig og venneløs – eller om man skal tenke på seg selv som medlem av en stand og et fag der man skal stå samlet utad. Slutte rekkene i individuell orden, så å si.

ETIKK OG TARIFF

Risikoen for selvmytologisering er med andre ord snublende nær når fagbladet Journalisten nå har fått historien om sine første 100 år samlet mellom to permer. Tittelen Frifant og budbringer er god, men legger samtidig opp til en lesning der en definert forståelse av yrkesrollen ligger under. Imidlertid er det to edruelige forfattere som forteller historien om fagbladet og dermed sin egen yrkesgruppe. Det blir mye møtereferater og organisasjonshistorie, Norsk Presseforbund ble stiftet i 1910 som en samleorganisasjon for journalister og redaktører, og Journalisten ble først på 1980-tallet et blad som utelukkende representerte journalistenes og ikke også redaktørenes interesser.

Ved etableringen av Journalisten i 1917 hadde norsk presse nådd en av sine absolutte gullaldre: 230 aviser og 420 tidsskrifter, fagblader og ukeblader kunne landets to og en halv millioner innbyggere velge blant. Journalistikk var blitt et yrke for stadig flere, og behovet for avtaleverk, yrkesetikk og en løpende faglig debatt var voksende.

BRUDULJER

Det blir selvsagt en stor utfordring nettopp for et fagblad som Journalisten å finne ut hvordan man best skal balansere mellom redaksjonell uavhengighet på den ene siden og standslojalitet på den andre. Derfor er det ikke hundre konfliktfrie år denne boken handler om, og forfatterne går da også ganske nidkjært inn i alle redaktørskifter og interne bruduljer som med jevne mellomrom har preget Journalistens historie.

I dag finnes det ingen papirutgave av Journalisten, men en høyst oppegående nettutgave som fortløpende rapporterer fra et fag og en næring som med sentrifugalkraft er i ferd med å omstille seg til en digital virkelighet. Hvordan journalister og redaktører skal klare seg gjennom den løpende mediekrisen, er ingen gitt å si. Men med sin karakteristiske versjon av pragmatisk prinsippfasthet kan bladfykene i det minste ha et håp om å rekke også denne deadlinen.

Sindre Hovdenakk (53) er redaktør av Prosa.