Forfatterbrevene er ikke hva de var – om de noen gang har vært det.

Det kan synes som et ironisk sammentreff at litteraturforskerne igjen har begynt å interessere seg for forfatternes liv og virke utenfor tekstene, samtidig som den tradisjonelt viktigste kilden til informasjon om slike forhold, korrespondansen deres, er i ferd med å tørke inn. Helt tilbake til skriftkulturens opprinnelse har vi kunnet studere en Cicero, en Paulus, en Montaigne, en Balzac, eller de viktigste forfatterne i det tjuende århundre – ved å lese brevene deres. Etter elektronikkrevolusjonen er alt dette mer sårbart, digitalisert og flyktig, spredt ut i alle slags fora og formater. Samtidig er selve kjernen i virksomheten, forestillingen om den ærlige, uforstilte bekjennelsen, ansiktet bak masken, under press. Mens vi før i tiden mente å kunne se forskjell på sammenhenger hvor for eksempel Ibsen jobbet som agent for sin litterære karriere, og hans mer private øyeblikk, er ikke et slikt skille lenger noen selvfølge. Skriving handler om skriveren selv, og privat og offentlig flyter i økende grad over i hverandre. Om personlige brev tidligere var en arena for fortrolige bekjennelser, kan de i dag like gjerne være et redskap for kynisk manipulasjon. Vi vet ikke, og kan ikke vite. Personligheten er i seg selv en konstruksjon, en serie tegn vi holder opp for andre. Eller ikke? Når lyver vi, og når prøver vi å snakke sant? Kommer vi noen gang unna det performative? To brevsamlinger som nylig er kommet ut på norsk, begge mellom svært anerkjente nålevende diktere, går inn i dette feltet på interessante måter og belyser det fra ulike vinkler.

Dear Maestro
Den første, korrespondansen mellom den svenske poeten Tomas Tranströmer og hans norsk-amerikanske kollega Robert Bly, har fortsatt uskyldens aura over sidene. Boka Air Mail følger utviklingen av deres vennskap fra den første, formelle henvendelsen da Tranströmer bestilte noen bøker fra Blys forlag i 1964, fram til hjerneslaget som fratok ham taleevnen 26 år seinere. Den stive tonen i de første brevene smelter raskt om til noe varmt, kameratslig, til tider nærmest euforisk da de to oppdager at de ikke bare har felles faglige interesser, men forstår hverandre som mennesker. «Dear mr Bly» blir til Robert, Roberto, Maestro – hilsen Ole Bull! – og leserens halvt skamfulle opplevelse av å kikke inn i noe privat, overskygges av gleden over å bli kjent med to hedersmenn som ikke bare behersker, men nærmest spiser og drikker språk.

Et underliggende tema i enhver slik korrespondanse vil jo alltid være vennskap. Hvorfor blir to mennesker venner? Hvor går grensene for vennskapet? Hva kan utfordre eller true det når det først er etablert? For Tranströmer og Bly synes det å være en berusende oppdagelse at det finnes et menneske på den andre siden av Atlanteren som leser de samme bøkene, forholder seg til de samme fenomenene, opplever sin tilværelse som utsatt på tilsvarende måter. Et omdreiningspunkt i samtalene er amerikanernes krigføring i Vietnam, som er på sitt mest intense i det første tiåret av brevvekslingen, og Tranströmer viser et politisk engasjement og en kunnskap, også om indre amerikanske forhold, som kan virke overraskende. Han ble jo i hjemlandet beskyldt for å være for mye av en estet, for lite opptatt av verden omkring seg. Robert Bly, som selv framstår som noe av en politisk aktivist, har full forståelse for at vennen ikke skriver «traktatpoesi» på samme måte som for eksempel Göran Sonnevi. Og Tranströmer, som tross alt vier store deler av arbeidstiden sin til sosialt arbeid som psykolog for vanskeligstilt ungdom, er minst like rystet over My Lai-massakren eller bekymret over muligheten av at Nixon kan bli president. Det nedfelles bare ikke i diktene hans. Ikke direkte. Ikke på den samtidskorrekte måten.

Språkfest
Vennskapets kjerne og korrespondansens hovedanliggende er uansett poesien, og ikke minst den nær umulige oppgaven å oversette dikt fra et språk til et annet, føre det helskinnet over i en annen kultur. Bly skjønner fort hvilken begavelse han har kommet i kontakt med, og sender sine forslag til oversettelse av Tranströmers dikt over havet, for å få dem tilbake i mildt korrigert form. Og det er en fest å få innblikk i disse diskusjonene, presiseringene og forklaringene, som også er en vandring i det svenske språkets kulturhistorie og etymologi. Hva betyr egentlig et ord som «sisu»? «Ögonblicksbild» – er det noe med lukkemekanismen på et fotoapparat? Kan man i det hele tatt oversette et dikt som omtaler den i USA så vanlige tresorten redwood? For Tranströmer er musikk en målestokk. Den er sannheten poesien må strekke seg mot. Retoriske attityder er forræderi. «Litteraritet»og alle tilløp til mytologisering må ut. En innholdsmessig presis oversettelse kan være «som å instrumentere en Chopin-scherzo for militærorkester». «Ordet varsam har ikke noe med feighet å gjøre,» forklarer han Bly, «det brukes når man tar hånd om spedbarn eller dyr, og er omgitt av en viss ømhet.» Innimellom kommer det tegninger – av en snølykt eller av hvordan man holder en drage. Man får inntrykk av at de to står opp midt på natta for å notere et ord som kan gjøre en diktlinje klarere. Tranströmer, som er en mann som renner over av språk, strør om seg med de mest fantastiske formuleringer, tilsynelatende uten å være klar over det selv, skriver et lite essay om ordet «knesatt», slik det forekommer i et Ekelöf-dikt, som er verdt hele boka.

De to møtes også, i sine respektive hjemland. Ikke ofte, men nok til å få bekreftet at de trives i hverandres selskap. Familiene blir kjent. Hilsener sendes fram og tilbake over havet. Vennskapet er sterkt nok til å tåle også ulikhetene som vokser fram. Blys større forfengelighet og smålighet i pengespørsmål; Tranströmers tilbøyelighet til å spøke med de alvorligste ting. Og mest truende av alt: svenskens økende internasjonale anerkjennelse, som stiller hans amerikanske kollega og oversetter i skyggen. Brevene blir etter hvert sjeldnere; «Dear Robert» kommer tilbake. Tilløp til misforståelser oppstår. Men vennskapet lever videre, også etter at Tranströmers helsetilstand gjør det vanskeligere å skrive. Man tenker at de er heldige som fant hverandre, og at vi som lesere er nesten like heldige, som kan følge dem tett over tid.

Diskusjonsforum
Den andre boka er noe annet. Mildt sagt. Å åpne Her og nå. Brev 2008-2011 mellom Paul Auster og J.M. Coetzee i bakkant av Air Mail er som å gå fra en hyggelig, privat stue hvor et par gode venner sitter i fortrolig samtale, inn i et grelt opplyst auditorium. På scenen sitter to feirete diktere og strør sine forsøksvis originale åndfullheter ut over et fulltallig publikum. Ingen skal fortelle meg at denne boka ikke er planlagt for utgivelse lenge før første ord ble lagt ned på tastaturet. De to forfatterne kjenner hverandre nok fra før, og vi forstår at de omgås privat i forbindelse med litterære arrangementer rundt omkring i verden, men tonen dem imellom indikerer at de i denne sammenhengen først og fremst er på jobb.

Også i Her og nå er vennskap et tema, ikke bare som underliggende premiss for brevvekslingen, men trukket fram som egnet «diskusjonsobjekt» på de aller første sidene. Kommunikasjonen som følger, spenner fra nokså dilettantiske utlegninger om finanskrisen – som disse to litteratene mener bare dreier seg om tall som kan byttes ut med andre tall – til absolutt innsiktsfulle utlegninger om litterære problemstillinger, navn og stil og «dikterens særegne form for blindhet». Særlig Coetzee er en original tenker, som ofte søker mot ytterkantene av konvensjonell moral – ikke av noen annen grunn, får man inntrykk av, enn at det byr på utfordringer for intellektet. Hvorfor er incest det siste gjenlevende seksuelle tabuet i Vesten? Og hvem er vi til å moralisere over at folk i andre kulturer blir straffet for å bryte lokale moralregler? «Språk er alltid den andres eiendom,» slår han fast. «Å vandre inn i språk er å tråkke inn på andres enemerker.» Australia, hvor han bor på sine gamle dager, er mer enspråklig engelsk enn hjemlandet Sør-Afrika, noe som gir ham større avstand til den anglofile verdens perspektiver.

Auster behersker ikke formatet like godt. Brevene hans er lange og utflytende, fattige på poenger. Han liker å snakke om seg selv, og er et oppkomme av anekdoter om egen oppvekst og ungdomsliv. For at ikke Coetzee skal tro han er selvopptatt, forsikrer han om at det dreier seg om «case studies» – det kunne handlet om hvem som helst. Banalitetene kommer tett: «Hva er vel penger, annet enn verdiløse papirlapper?» skriver han, i fullt alvor. Og han passer på å informere Coetzee om alle de ærefulle oppdragene han til enhver tid «går med på» å utføre, alle berømthetene han regner som venner, alle de forferdelig slitsomme reisene han, den stakkars skjønnånden, må utsette seg for. Coetzee parerer på sin saklige måte og løfter ethvert tema opp til noe interessant. Man får lyst til å hoppe over samtalepartneren og lese Coetzee i en egen bok, eller la ham brevveksle med en annen. For eksempel Tranströmer, som bare er ni år eldre.

Men nettopp denne tanken viser omfanget av det som er skjedd. For det er jo Paul Austers brev – til og med skrevet på papir, får vi vite, mannen er «teknofob» – som likner mest på «the real thing». Brevveksling som pastisj, som selvbevisst anakronisme. Av Blys og Tranströmers kommunikasjonsglede er bare en tom form tilbake. Coetzee skjønner dette, og nekter å gjøre seg til. Konseptet «privat korrespondanse mellom berømtheter» mislykkes, fordi det er bygget på falske premisser.

Men så blir det for enkelt, det også. Ingen kan vite hvilke personlige strenger Auster og Coetzee berører i hverandre. Den oppstyltete, tilsynelatende upersonlige formen kan også speile noe menneskelig. Og leserens irritasjon over Austers evige posering bunner kanskje i at han gjenkjenner noe liknende i seg selv? Vi vil alle bli sett og likt, ikke minst av mennesker vi beundrer. Coetzees reserverte briljans inneholder også begrensninger. En annen nobelprisvinner, Gabriel García Márquez, svarte en gang, på spørsmål om hvorfor han skriver, at det er for å bli bedre likt av vennene sine. Ingen dårligere begrunnelse enn noe annet. Ich will doch nur, dass ihr mich liebt, som Fassbinder-filmen heter. I en slik forstand er ethvert brev med et visst personlig tilsnitt å anse som et kjærlighetsbrev, om ikke annet så rettet mot avsenderen selv. Egenreklame er også en form for oppriktighet. Den tommeste gesten kommer fra hjertet.