Historien om den norske offentlighets historie sammenfattet i et imponerende omfangsrikt og tvers igjennom stimulerende verk.

Jostein Gripsrud (red.)

Allmenningen. Historien om norsk offentlighet

Av Ida Andersen, Knut Dørum, Martin Eide, Eirik Nymark Esperås, Jostein Gripsrud, Anders Johansen, Leif Ove Larsen, Peter Larsen, Erlend Lavik, Synnøve Skarsbø Lindtner, Hallvard Moe, Terje Rasmussen

Universitetsforlaget, 2017

Hva er den norske offentligheten? Har den egentlig en historie? Disse spørsmålene tumler de til sammen elleve forfatterne av denne boka med, og dem søker også leseren å forstå gjennom de godt og vel 600 sider og de ti kapitler som bys fram. Det dreier seg altså om «allmenningen», det som er felles i de norske samtalene, fra rikssamlingen til våre dager.

Nå endrer offentligheten seg gjennom århundrene, dels dramatisk, dels umerkelig, med samfunnsformer, kommunikasjoner, medier, skikker, språk. Noe er felles, så klart – selve sam-talen er jo for så vidt den samme. Men hvordan den likevel forandres og hvilke følger forandringene får, blir en formidabel oppgave å belyse. Hva er for eksempel felles i våre forfedres mer eller mindre sindige overveielser på tinget rundt år 1000, og det forfattere og anmeldere så aggressivt krangler om med hensyn til levende modeller i våre dager? Man kan saktens spørre. Ikke desto mindre er det dette Jostein Gripsrud og hans medforfattere forsøker å svare på. La oss da se hvordan de griper det an, både i innhold og form.

HVER SINE TING

Fremstillingen er kronologisk. Emnet deles i tidsavsnitt, hvilket gir en grunnstruktur i verket. Først tiden forut for 1814, med dansketiden i fokus. Så årene fra Eidsvoll til 1840, dernest årene 1840–1890, 1890–1940 og så videre. Annen verdenskrig utgjør et passende midtpunkt. Til sist kommer fire kapitler om etterkrigstiden, også de kronologisk ordnet i ca. 20 år hver.

Kronologi altså. Er det da en historie som fortelles? Jo, det også. Ting «utvikler» seg, bukter seg som en tråd gjennom kapitlene. Men det som gjør at tråden forandres, er høyst ulike ting. Det skyldes dels mediene (trykkekunstens oppfinnelse, telegrafiens ankomst, kringkastingens tilblivelse m.m.), dels samfunnets form – embetsstaten, sosialdemokratiet, mangfoldsamfunnet – og dels debattene om helt andre ting, som kongemakten, helvete, ungdommen, innvandrerne og så videre. Hvordan alt dette henger sammen, forblir komplisert. Alle forstår at pressens tidsalder er en annen enn mobiltelefonens. Men hvordan medieform, samfunnstype, økonomi og aktualitet henger sammen, det er vanskelig å holde rede på. Det truer egentlig med å fragmentere et verk som dette, ved å gjøre kapitlene så forskjellige at de egentlig handler om hver sine ting. Selv om de altså skulle handle om offentligheten.

VESTLANDET

Det hjelper at dette er et bergensprosjekt, mer preget av teoretisk overveielse enn vanlig er i norsk medieforskning. Én enslig forfatter er hentet fra Universitetet i Oslo (Terje Rasmussen, med kap. 7 om etterkrigsstaten). Resten består av Gripsruds kolleger fra Bergen eller Vestlandet for øvrig. Verket kan derfor leses som en alternativ fremstilling av den norske (og lett Oslo-baserte) medie- og idéhistorien, tilført en dæsj Habermas. Det lykkes da også, skjønt lokalkoloritten er svak, bare litt flere henvisninger til Bergens Tidende enn til Aftenposten. Men litt rart er det at vi ikke finner omtale av Bergen Radio, den ivrige lokalkringkastingen som ble tillatt å sende gjennom hele NRKs monopolperiode. I det hele tatt finner vi bare en svak interesse for lokale enheter. Et unntak er historikeren Knut Dørums bidrag om tiden før 1814; det bygger på flere nye kilder, er prisverdig lokalt forgrent, og kunne med fordel vært fulgt opp.

Den rene mediehistorien gir naturligvis en viss sammenheng. Medienes historie fyller kanskje en tredjedel av boka og sikrer en viss struktur. Medienes historie er skrevet fra før – i lange baner. Forfatterne kan bare forsyne seg, og gjør det. Men så var det altså dette med offentligheten. Den forutsetter et videre perspektiv – hvordan mediene brukes, «slår inn» i samfunnet (definert som fellesskapet), forandrer det og endres selv.

TENKETANKENE

La oss si at mediene forkorter tiden, gjør forbindelsene hurtigere – fra kirkebakkens mumling til lynraske «klikk»; altså fra et samliv for de få til et samfunn der alle får ordet samtidig. Da har tiden noe å si for samtalen. Hvordan dette skal belyses, forutsetter imidlertid at du kan sammenholde ting på tvers av kapitlene/periodene. Og det skjer i bare begrenset grad her. Jeg savner i all denne stoffrikdom (noen ganger helt overveldende) kryssreferanser med tematiske poenger, som kan belyse det som emnet egentlig handler om – offentligheten. For eksempel i hvordan fascismens styreform forholdt seg til eneveldet – den var jo før-demokratisk, på sin måte. Eller hvordan «ettpartistaten» i Gerhardsens og Hauges tid lærte av slekten fra 1814. Eller hvordan «tenketankene» av i dag utgår fra 1880-tallets partier – og så videre. Her skulle man med fordel sett mer sammenlikning.

Hvordan fjernsynet påvirket den presseorienterte offentligheten i 1960- og -70-årene, er for så vidt godt tematisert (dette foreligger også undersøkt fra før). Men en så åpenbar ting som «muslimdebatten» av i dag sammenliknet med «jødedebatten» i mellomkrigstiden, med alle deres forskjeller og likheter mediemessig, er ikke tatt opp. Et flott avsnitt tematiserer folkemøtenes betydning rundt år 1900; det gir virkelig innblikk i offentlighetsformen. Men forutsetningen, altså massemedienes annonse- og reklameteknikk, hvor er den? Og fortsettelsen? Folk har møttes i lange baner siden også, tenk bare på EF-striden i 1972, som jo først og fremst bestod av møter. Det samme i 1994, antakelig, men hvor er komparasjonen? Den kronologske oppbyggingen gir en struktur, men blir også et byggverk som hindrer noe av utsikten, dessverre.

BRÅ ENDRINGER

Skjønt – plutselige omkast i opinionen skjer (opinionen er jo en viktig side ved offentligheten), og flere slike ting registreres i verket. Man leser gode ting om rettsoppgjøret etter 1945, særlig i synet på dødsstraff – som plutselig alle var imot, etter noen år av unison oppslutning. Man leser selvfølgelig også om slike brå endringer som pressens politisering etter 1880, da upolitiske blad plutselig ble oppfattet som «farveløse», eller om bokklubbenes innføring rundt 1970, da alle plutselig fikk de samme bøkene. Andre milepæler forekommer også. Allmenningen ser mye av det nye.

Men et enda skarpere syn hadde kanskje gitt kapitlene en større innbyrdes sammenheng. Som de står, handler de kapitlene som dekker tiden før ca. 1960, om «offentligheten» i rimelig forstand, altså om det ikke-private ved samlinger, samt om det statlig bestemmende i storsamfunnet. Embetsstandens høytid, altså, bak borgerskapets gardiner – halve boka, omtrent. Etter 1960 blir det mer ungdomskulturen det dreier seg om, en del-offentlighet som kan ha vært viktig nok, men det blir noe nærsynt når man skal si noe om samfunnet som helhet. Den kolossalt voksende offentlige sektor etter 1950 mistes for eksempel helt av syne. Og hva med revolusjonsromantikken i 68-generasjonen sett i forhold til 1840-tallets revolusjonsbegeistring? I både medie- og generasjonsformer, og i betydningen av «Paris» på norsk? Offentligheten gjemmer stadig strukturer som knapt avdekkes ved kronologi alene.

SOM EN SUMMETONE

De elleve forfatterne har delt kapitlene mellom seg på litt ulik måte. Noen er skrevet av én eller to forfattere (kap. 1–5) og kan slik sett regnes som «gammeldagse» antologibidrag. Resten skyldes flere forfattere, opptil seks–sju, og det blir umulig å fastslå hvem som har skrevet hva. Det gis heller ingen personopplysninger (tittel, alder, vitenskapelig meritt osv.) om de elleve. Alt i alt må boka ses som et kollektivt produkt, og gjerne det. Noen bidrag stikker seg likevel ut; neves bør særskilt Anders Johansen (kap. 3, «Landets beste menn») samt Martin Eide og Peter Larsen (kap. 4, «Det norske Slagsmålparadis») ved siden av redaktørens egne bidrag. Disse forfatterne har et sikrere grep om hva «offentligheten» er, enn flere av de andre. Især må jeg berømme behandlingen av formannskapslovene etter 1837 (Johansen) og introduksjonen av teatret som offentlig scene (Larsen): Dette er verdifulle bidrag til historien om Norge i det 19. århundre.

En særskilt interesse knytter seg til kapitlet om krigstiden. Hvordan ser egentlig en moderne offentlighetsforsker på okkupasjonen 1940–1945? Leif Ove Larsen betoner represjonen, selvfølgelig, og legger vekt på pressesensuren (skjønt var den egentlig en sensur?) og det tunge politiske trykket. Men i alt dette forble de fleste nordmenn jøssinger, opplagte jøssinger. Hvordan henger det sammen? Forklaringen legges her hos organisasjonene slik de formulerte sin protest. Organisasjonene ville ikke bli NS, selvfølgelig ville de ikke det. Men skyldes ikke jøssingånden også en mot-offentlighet, en stille, hemmelig diskurs som ble næret snarere enn bekjempet av Quisling, og som hele tiden lå som en summetone under den autoritære overflaten? Å forstå dette med moderne begreper og teorier i stedet for å holde på den gamle heroismen er en oppgave som stadig venter, og gjerne på denne forfatter.

Kapitlene om etterkrigstiden får flere og flere forfattere. De siste 200 sidene av verket er forfattet av et utall deltakere, hulter til bulter, ikke alfabetisk nevnt. Kollektivt, avgjort. Men kanskje litt hjelpeløst også?

MINORITETENE

For hva sier de egentlig om sin egen tid – vår tid? De forskjellige vinklene til tross: stikkodet blir fragmentering. Samfunnet fragmenteres, menneskene individualiseres, mediene faller fra hverandre. Gruppe etter gruppe trer fram med sine egne smale rop, sine egne sinte bannere. Hvorfor får vi ingen landsfader, politikere som maner til fellesskap? Hvor er kringkastingssjefen, den myndige kulturpersonen? Den samlende enhet i medie- og kulturpolitikken? Alle ønsker seg jo dét. I stedet får vi – som denne boka sier så mange ganger – økt fragmentering.

Kanskje skyldes dette at vi ikke helt forstår vår egen tid. Vi ser i hvert fall annerledes på den «historiske» perioden før 1960 enn på vår egen samtid. Redaktøren er selv inne på dette (s. 553), så vi kan kanskje hjelpe ham litt. Hva med å se perioden fra 1960 til i dag ikke bare som at ting faller fra hverandre, men at noe nytt kommer opp – identitetenes tid? Dette at offentlighetens oppmerksomhet dreier, fra klasse/makt til minoritetene og de forfulgte? Til samene? Husmødrene? De homofile? Innvandrerne? Til alle dem som utgjør mer eller mindre obligatoriske sluttavsnitt når vi litt nærsynt og med et blikk fra forrige århundre skriver vår egen tids historie? Skiftet i oppmerksomhet fra maktpolitikk til identitetspolitikk har i høy grad med offentlighet å gjøre. Det involverer medier, samfunn og saker; det gjelder altså hva vi ser, opplever og opptas av. Det utgjør et stort, virkelig stort skifte, som henger sammen med et nytt syn og (kanskje) helt blanke verdier. Og det gjør at det fortsatt er noe å skrive og forske om i den norske offentlighets historie – selv om svært mye er gjort med dette imponerende omfangsrike, og tvers igjennom stimulerende, verk.

Hans Fredrik Dahl (78) er historiker og professor emeritus ved Universitetet i Oslo.