Sissel Furuseth skriv engasjert og med vilje til strid om forfattarens potensielle makt i rolla som kritikar.

 

Sissel Furuseth

Forfatteren som kritiker

Novus forlag, 2015

 

Forfattarkritikken er grunnleggande sett ei rekke møte som liknar erotiske møte der det blir utøvd makt. Det hevdar Sissel Furuseth på nest siste side i boka Forfatteren som kritiker, der ho gjennomgår norsk forfattarkritikkhistorie frå Welhavens tid og fram til i dag med ulike forklaringsmodellar, frå det Bloomske til det Bordieuske perspektivet. Slik konkluderer Furuseth om korleis forfattarar som skriv kritikk, har fungert og framleis fungerer som ein viktig kanoniseringsinstans: «Deres erotiske utstråling smitter over på lesningen av tekstene og får konsekvenser for kanoniseringsprosessene. Forfatterkritikken som relasjonelt fenomen er ikke bare kamper og posisjoneringer i feltet, men det er først og fremst samliv. I dette intertekstuelle og sosiale samlivet pendler kritikeren mellom vilje til makt og ønske om underkastelse.»

 

INTELLEKTUELL, KVEN?

Slik blir Sigmund Freud støtt vekt til live igjen, her ved at erotikk framstår som relevant kritikkhistorisk forklaringsmodell. Men la oss gå til byrjinga av boka. Der opnar Furuseth med å referere til Vigdis Hjort og essaysamlinga Fryd og fare. Essay om diktning og eksistens (2013) og korleis Hjorth sjølv blir overraska over å sjå at tekstane hennar om andres litteratur avslører meir om henne sjølv enn det alle bøkene hennar gjer. Det er altså noko med den pasjonerte lesinga som blottlegg kva som står på spel hos den som les, her forfattaren, og at det pasjonerte oftare kjem til syne i tekstar skrivne av forfattarar enn i tekstar skrivne av andre kritikarar. Furuseth trekker òg fram det myndige ved forfattarkritikken: «Sammen med en grundig reflekterende akademisk kritikk representerer forfatterkritikken et positivt motbilde til den triste majoriteten av flate bokpresentasjoner i de store dagsavisene. Slike unntakskritikere evner å diskutere det litterære verket kritisk og distansert, og med stilistisk slagkraft.»

Ut frå dette er det lett å tenke at Furuseth viser ein sterk vilje til underkasting i forsøket på å sirkle inn og definere forfattarkritikaren. Ho trekker det så langt som til å hevde at med forfattarrolla følgjer det ein dimensjon som intellektuell, ein dimensjon som skil henne frå forskaren og journalisten. At den intellektuelle i større grad finst blant forfattarar enn blant akademikarar, er vel verdt eit lite spørjeteikn, men eit sjølvkritisk poeng skal Furuseth trass alt ha, professor som ho er.

Det som òg er verdt eit lite spørjeteikn, er Furuseths tredeling av kritikarrolla: forfattarkritikaren, akademikarkritikaren og journalistkritikaren. Med fare for å framstå som anten snurt eller sjølvbegeistra, eller begge delar, lurar eg på kor alle vi andre som skriv kritikk som frilansarar, meir eller mindre på heiltid, og som ikkje opplever taggen journalistkritikar som relevant, finst i dette bildet. Når Furuseth inspirert av Bourdieus tankar om forfattarens autonomi spør «Er forfatteren mer autonom enn for eksempel journalisten eller forskeren, med større evne til å avsløre ideologier og maktdiskurser, med bedre mulighet for å stå imot press fra kapitalkrefter», blir etterlysinga av ein fjerde kategori kritikar særleg relevant.

 

HJARTEBANKANDE

Men altså, la oss vende tilbake til forfattarkritikaren, henne det faktisk handlar om. Boka skildrar kritikkstrid både i fortid og i nær samtid og gir skikkeleg gode og engasjerte portrett av ulike forfattarar i rolla som kritikar. Korleis dette ofte ikkje berre har vore ei øving i å vere ein aktør i det litterære feltet, ein måte å etablere seg som forfattar på, men òg korleis det altså har fungert som effektiv kanonisering av forfattarar som har stått den spesifikke forfattarkritikarens hjarte ekstra nær. Eitt eksempel er relasjonen mellom Amalie Skram og Bjørnstjerne Bjørnson. Furuseth viser korleis Amalie Skram forstod Bjørnson, og korleis han følte seg sett, ikkje berre som diktar, men som menneske. Slik var kritikken hennar med på å bygge opp autoriteten hans som forfattar. Kanoniseringsprosessen den andre vegen derimot var meir kronglete.

Furuseth viser òg korleis litteraturhistoriske tekstar stadig held fram med å påverke kanoniseringsprosessar og litteraturhistorieskrivinga, sjølv lenge etter at kritikken først blei publisert. Når det gjeld Johan Sebastian Welhavens litteraturkritikk, peiker ho mellom anna på korleis lesingane og analysane hans har overlevd verdidommane. Og at sjølv om ettertida har gitt Welhaven feil når det gjeld den konkrete vurderinga av Henrik Wergelands lyrikk, lever Welhavens «besinnelsesestetikk» vidare. Som eksempel trekker ho fram Jan Erik Volds artikkelserie i Dagbladet i 1979 om «det norske syndromet». Her konkluderer Vold med at mykje av norsk lyrikk er tryglande og manande og arresterer like greitt den kjende opningslinja i Olaf Bulls dikt «Dig vil jeg ømt i rytmer nagle fast» slik: «Vel. Jeg vil i semantikkens navn kort påpeke, at det lar seg ikke gjøre å nagle noen eller noe ømt fast.»

 

CAPS LOCK-GREPET

Eit anna eksempel på ein sort snusfornuftig, og affektiv, kritikk, då ikkje av den pripne typen til Vold, men av den meir eksplosive arten, er der Pedro Carmona-Alvarez melder Bertrand Besigyes Krystallisert sollys (2003) og karakteriserer den Wergeland- og Whitman-inspirerte ekspansjonslyrikken som noko av det slettaste stykke poesi han har lese på mange år: «poesien skal selvfølgelig også være ekspansiv, raus, åpenbarende, fyrrig, glitrende, glødende, den skal lukte kjønn og ståpikk og fitte og svette kropper om våren, om natten MEN DET HOLDER IKKE BARE Å SKRIVE AT AT AT AT DETTE ER FAENMEGSÅJÆVLIGLEVENDE, ASS.»

Med slike punktnedslag i kritikkhistoria demonstrerer Furuseth (og der er ho skarp inntil det perfide mot Jan Erik Volds bruk og misbruk av makt, særleg overfor poeten og kritikaren Paal Brekke, men òg overfor Gunvor Hofmos forfattarskap) ikkje berre kor mykje moro som finst i dette materialet, men òg kor viktig boka er. Utgangspunktet var om forfattarkritikken er løysinga på ei eventuell eller potensiell krise i kritikken. Forfatteren som kritiker viser at redninga finst i ein offentleg samtale om litteratur som er fylt og styrt av kritikarar med eit grunnleggande, helst djupt, kritikkhistorisk medvit. Nettopp det er boka med på å legge til rette for. Slik ser eg òg med begjær fram til å lese band to av Norsk litteraturkritikks historie som kjem til våren, og som Furuseth er prosjektleiar for. I tillegg vurderer eg å begynne å skrive litteraturkritikk i caps lock. Spørsmålet er så om det er eit uttrykk for vilje til makt eller til underkasting. Vilje til meir erotikk i kritikken, kanskje? ELSKAR DET!

Margunn Vikingstad (44) er kritiker og oversetter.