?????????????????????????????????????????????????????????????????????????????????????????????

Om spioner, mur og menneskeskjebner i en by fanget i global storpolitikk.

 

Astrid Sverresdotter Dypvik

Berlin-historier: Kald krig i den delte byen

Samlaget, 2017

 

Da Berlin-muren falt 9. november 1989, var jeg fremdeles tenåring og kjente raskt på to ting: Det første var at dette var noe stort, men at jeg ikke hadde kunnskap nok til å fatte hvor stort. Vi hadde hatt utrolig mange skoletimer om annen verdenskrig og nazisme. Men tiden etterpå, den kalde krigen, østblokken, Truman-doktrinen, Berlinmuren og vesttysk venstreekstrem terror, alt dette sammensuriet av en tidsepoke fremsto mest av alt paradoksalt nok som både karikert og grått. Sammenhengene mellom politiske hendelser i Tyskland før annen verdenskrig og selve krigen er historier vi kjenner til. Men sammenhengen mellom annen verdenskrig, det uforløste oppgjøret mellom generasjonene i tiårene etterpå og de ulike former for opprør som var en konsekvens av dette, vet vi altfor lite om.

 

PERSONLIGE MØTER

I tillegg, og dette burde jo være opplagt: Hvorvidt man hadde vært kommunist eller nazist eller hadde levd i åpent opprør mot en av de to ideologiene på 1930- og 1940-tallet, preget livsretningen og jobbmulighetene i både Øst- og Vest-Berlin under den kalde krigen. Det preget kanskje også motivasjonen til å bli spion, delta i terrorisme eller rømme vekk. Mye av dette viser Astrid Sverresdotter Dypvik gjennom personlige møter med enkeltpersoner i dag, som alle spilte unike og uvanlige roller i øst eller i vest når de forteller sine Berlin-historier til oss.

Astrid Sverresdotter Dybvik er historiker og journalist, og i Berlin-historier: Kald krig i den delte byen knytter hun sammen disse to egenskapene for å forstå veivalg enkeltmennesker tok i den tysk-tyske krigen. Det er jo ikke akkurat hverdagsmenneskene i Øst- og Vest-Berlin Dypvik møter. Tvert imot, intervjuobjektene hennes er tolv mennesker som alle satte sitt preg på samtiden, via spionasje, terror, forræderi eller kunst. Kanskje var de selv noen av de mange brikkene som bidro til hele østblokkens fall? Dermed er boken mye mer enn den lover, og den litt misvisende hverdagslige tittelen løfter ikke opp hva som venter: dramatiske historier på liv og død om svik og flukt.

Vi leser om barneliv i hemmelige fangeleirer vi ikke ante eksistensen av, hvordan barn av avslørte spioner delvis vokste opp på barnehjem der de ansatte ikke nølte med å pålegge dem stor skam. Vi leser om livsfarlige fluktruter fra øst til vest, og også om en som flyktet fra vest til øst, om stort personlig mot og om stort svik mot den nærmeste familie. Dypvik møter mennesker som hadde så sterke politiske overbevisninger at det ledet til terrorhandlinger i blant annet Vest-Berlin. Dette gir gjenklang til moderne debatter.

 

BARNAS HISTORIER

I en tid da det virker som om sakprosaen er mest opptatt av den personlige historien, og der forfatteren pent må by på seg selv for å få oppmerksomhet, er det befriende å lese seg gjennom en bok der god journalistikk og menneskemøter er tatt tilbake til sin opprinnelige form. Dypvik er i varierende grad til stede i fortellingene, noen ganger som observatør, andre ganger med kritiske spørsmål. Alle intervjuobjektene hun treffer, forteller kort om hverdagslivet sitt her og nå, slik at nettopp kontrasten mellom det vanlige livet de lever i dag, og den dramatiske forhistorien deres i seg selv tegner et bilde av et land i stor endring på kort tid.

Sterkt inntrykk gjør også bihistoriene om barna i boken: Barn som opplevde at pappa hadde vært spion og en dag plutselig ble arrestert. Barn som ble født i fangenskap i leire, tatt fra mødrene og sendt til barnevernsinstitusjoner. Barn som da de ble ungdommer, begynte å lure på hva slags rolle foreldrene spilte under annen verdenskrig, og det tilhørende opprøret mot dem, som skjedde både i øst og i vest. Amerikansk musikk, klesstil og hårlengde preget ungdom på begge sider av muren, sammen med følelsen av å være offer for et system som ikke ga den friheten det lovet.

Teoriene rundt denne vonde generasjonskløften i Tyskland etter krigen, der mange eksnazister endte opp i styre og stell, og der noe skikkelig oppgjør aldri ble tatt, løftes frem og blir en del av bokens narrativ. Som da en politimann i Vest-Berlin drepte den 26 år gamle franskstudenten Benno Ohnsorg og en kvinne ropte under en debatt om dette: «Vold kan bare besvares med vold. Dette er generasjonen fra Auschwitz. Men dem kan du ikke argumentere.» Dette skjedde i det sosialistiske studentforbundet, og kvinnen var Gudrun Ensslin. Tre år senere var hun selv en ettersøkt terrorist.

 

KRYDDER

Det er særlig i møtene Dypvik har med dem som tilhørte denne typen venstreekstreme grupper på 70-tallet, at hun opptrer som kritisk journalist og stiller vanskelige spørsmål. Det er også her vi kommer tettest på den politiske overbevisningen som trigget slike handlinger. Det er her generasjonsgapet mellom krigsgenerasjonen og opprørske 68-er-barn virkelig blir tydelig for leseren. Man får lyst til å lese mye mer om dette.

Dypvik bokdebuterte i 2012 med Det var DDR. Forteljingar om eit nedlagt land, om livet i den østtyske kommuniststaten. At forfatteren kan sitt DDR på inn- og utpust, bidrar til at boken krydres med mange små historiske detaljer om elveleier, byområder og gater, sammen med  referanser som løfter de personlige historiene opp på verdensarenaen.

Dypvik lar oss komme akkurat så nær intervjuobjektene at vi vil ha mer. Mens jeg leser, tar jeg pause for å google: Hvordan så Hilde Benjamin egentlig ut? Kan det være sant, det Werner Stiller sa til Dybvik der? Finnes det bilder fra terroren i Stockholm, og hvordan så Karl-Heinz Dellwo ut da? Alle personene vi møter, har potensial til å bære sin egen biografi – noen har endog gitt ut nettopp en slik – og alle historiene innehar nok storpolitisk drama og menneskeskjebner til å bli nye TV-serier fra en kald fortid. Berlinhistorier er som en fristende smakfull berlinerbolle man bare får en liten bit av, og man sitter igjen med et eneste ønske: Jeg vil ha mer.

Det er viktig å bli påminnet om hvordan verden virkelig var for kort tid siden, og hvorfor motstand oppsto og endring skjede. Det er viktig fordi når opprør skjer og kanskje ikke går helt etter planen, som for eksempel i Iran i 1979, i Egypt i 2011 eller i Syria her og nå, så er det lett å tenke: Var det egentlig så ille? Hvorfor gjorde vi dette her? Alt ble jo bare verre!

 

OSTALGIBØLGEN

Men det var jo en grunn til at folk i utgangspunktet tenkte at nok er nok, at nå er det ikke noe å tape, vi holder ikke ut lenger. Dette er viktige påminnelser på et overordnet plan i Dypviks bok. I dag kan vi reise på «ostalgi»-turer til den østlige delen av Berlin og bo i suiter som heter «Stasi-room». Vi leser om «ostalgibølgen» og popkultur som feirer deler av det gamle DDR. Noe av dette er forståelig. En masse vanlige folk tilpasset seg resignert regimet og levde gode, trygge liv innenfor strenge, men forutsigbare rammer. Det er klart de skal få lov til å forvalte minnene sine på en skikkelig måte. Men det er også gode grunner til at regimet falt, selvsagt, som det kan være verdt å minne om jevnlig.

Det svært nære, rent tidsmessig, gjør det enda underligere at vi ikke kjenner mer til dramatikken i disse tiårene. Særlig i dag, hvor politiske verdensledere kappes om å erklære verden som nær bristepunktet av terror og på randen av sammenbrudd, kan det være greit å minne om at vår nære fortid i vårt eget nabolag også klarte å sette verden i brann med spionasje, anklager, terror og drap. Men de kom seg gjennom det den gang, og det kommer vi til å klare igjen. Dypviks bok er en god leseropplevelse her og nå, men det også en bok som gir ettertanke på et mye dypere plan.

Linn Stalsberg (45) er forfatter og journalist.