En tynn, liten essaysamling om kvantemekanikk og universets mysterier har blitt en internasjonal storselger.

 

Carlo Rovelli

Syv korte leksjoner i fysikk

Oversatt av Aleksander Melli

Spartacus, 2016

 

Moderne fysikk befatter seg med noen av de vanskeligste og mest kompliserte temaene naturvitenskapen kan by på. Mange av gåtene er fremdeles uløst, og to av de sentrale teoriene – kvantemekanikken og den generelle relativitetsteorien – strider mot hverandre. Det er heller ikke lett å forklare moderne fysikk på en noenlunde presis og forståelig måte for den som har lite eller ingen forhåndskunnskap.

Dersom du vil gjøre et forsøk på å skjønne hva dette går ut på, må du legge bort dine tillærte oppfatninger om verdens oppbygning og virkemåte. Det er jo temmelig absurd at tiden ikke går like fort for alle. To tvillinger er ikke lenger jevngamle hvis en av dem har reist i ekstremt høy hastighet. Mange vil også ha problemer med å forstå at både tiden og rommet krummer seg, eller at elektroner ikke befinner seg på et bestemt sted på et bestemt tidspunkt. Og hva er egentlig lys? Fysikkens paradoksale svar er at det er både bølger og partikler, til tross for at også disse er innbyrdes motstridende. Slike realiteter tar tid å venne seg til.

 

41 SPRÅK

Ja vel, så er moderne fysikk vanskelig tilgjengelig. For å beskrive og utvikle den trengs matematiske formler, symboler og kompliserte likninger. Likevel er det av fundamental betydning at også denne vitenskapen blir popularisert, helst av fagfolk med solid oversikt. Det siste kan trygt sies om forfatteren av årets bestselgende sakprosabok, italieneren Carlo Rovelli. Syv korte leksjoner i fysikk er foreløpig utgitt på 41 språk, og det totale salgstallet nærmer seg en million eksemplarer (snart 400 000 i Italia og over 200 000 i Storbritannia). Rovelli er professor og forsker innen teoretisk fysikk. Hvorfor har akkurat denne boka oppnådd en slik eventyrlig suksess? I forordet får vi kanskje noe av svaret:

Leksjonene er basert på en artikkelserie publisert i søndagsbilaget til avisen Sole 24 Ore. [Redaktøren] skal ha æren for å ha gitt vitenskapen plass på søndagsavisens kultursider, og dermed framhevet dens rolle som en vital og nødvendig del av kulturen.

Forfatteren hadde altså et ry som popularisator før boka kom ut. Svært mange mennesker er opptatt av de svimlende spørsmålene som blir tatt opp i boka: Hva består vi av, hvordan er universet bygd opp, hva er tid? I økende grad blir naturvitenskap betraktet som en del av vår kultur, og dermed når denne vitenskapen ut til flere. Dessuten er boka kort, oversiktlig og velskrevet, med et uvanlig tiltalende omslag. Alle disse faktorene kan bidra til å forklare suksessen.

Det er viktig å være klar over at dette er en essaysamling, som gir et bredt, men svært overflatisk overblikk over den store revolusjonen i forrige århundres fysikk. På rundt hundre små sider er boka innom Einsteins relativitetsteorier, kvantemekanikk, universets arkitektur, partikkelfysikk, sorte hull og teorien om «romsløyfer». Sistnevnte (mer kjent som «Loop quantum gravity») er en teori han selv har vært med på å utvikle, og er et forsøk på å forene kvantemekanikk med generell relativitetsteori. Det virker underlig at han i essayet om denne teorien ikke engang nevner den konkurrerende teorien, strengeteorien, selv om utelatelsen kan (bort)forklares med behovet for å skrive så kort og forståelig som mulig.

 

FYSISKE FØLGER

Selv har jeg ingen faglig bakgrunn i teoretisk fysikk og tilhører derfor målgruppa. Jeg hadde stor glede av å lese boka, men må vel innrømme at jeg har fått mer ut av et par andre populærvitenskapelige bøker på norsk som også er skrevet av fysikkprofessorer. Både svenske Ulf Danielssons Stjerner og epler som faller og nordmannen Gaute Einevolls Hva er fysikk går grundigere inn i problematikken, og disse forfatterne skriver etter min mening minst like godt og interessevekkende. Einevolls bok er dessuten sammenliknbar i format og størrelse med sine 150 sider.

Det siste essayet i Rovellis bok heter «Oss». Her tar han opp forholdet mellom den moderne fysikken og de filosofiske følgene den kan få. Det har vært temaet i en rekke populære bøker de siste tiårene, blant annet Fritjof Capras bestselgere The Tao of Physics og The Turning Point og Erik Dammanns Bak tid og rom. I motsetning til dem holder Rovelli seg unna religiøse diskusjoner og konsentrerer seg heller om revolusjonerende nyvinninger i nevrobiologi og fysikk. Hvilke konsekvenser får denne forskningen for vårt syn på menneskets natur og spørsmålet om fri vilje? «Hvis verden er en vrimmel av flyktige romkvanter og materie […], hva er vi? Består vi også bare av kvanter og partikler?» Dette er jo store og interessante spørsmål, som etter min mening bidrar til å løfte essaysamlingen noen hakk, selv om kapitlet bryter litt med de seks andre «leksjonene» ved at forfatteren går utenom sitt fagfelt.

Boka er oversatt av Aleksander Melli, som etter alt å dømme har løst oppgaven på en forbilledlig måte (jeg har ikke lest boka på originalspråket). Noen få formuleringer virker litt unorske («Men med tiden ville det vinne ham Nobelprisen»), og jeg ville ha erstattet begrepet «vitenskap» med «naturvitenskap» enkelte steder. På side 76 er det en feil som kan virke svært forvirrende: «Men hvorfor beveger varme seg fra kalde ting til varme ting, og ikke omvendt?» De fleste vil skjønne at «kalde» og «varme» her er byttet om. Men like etterpå sier forfatteren at det ikke er umulig at et varmt legeme kan bli enda varmere i kontakt med noe kaldt, det er bare fryktelig usannsynlig. Da kan leseren lett begynne å lure. Feilen bør rettes i neste opplag.

 

SMITTENDE BEGEISTRING

Alle essayene er skrevet i et visuelt språk, med smittende begeistring og overskudd: «Vi er ikke omgitt av et usynlig, stivt stillasverk, men nedsunket i et gigantisk og fleksibelt bløtdyr.» Noen av de omtalte teoriene er «vakre» og «vidunderlige». Stort sett fungerer dette bra, selv om det blomstrende språket innimellom kan ta litt overhånd. Slik beskriver han sine følelser da han satt på en strand under det hellenske Middelhavets sol og første gang begynte å forstå noe av den generelle relativitetsteorien («Einsteins juvel og mesterverk»):

 

Det var magisk – som om en venn hadde hvisket en forbløffende, skjult sannhet i øret mitt, løftet sløret vekk fra virkeligheten og avdekket en enklere, dypere verdensorden. Helt siden vi forsto at jorden er rund og snurrer rundt sin egen akse som en snurrebass, har vi visst at virkeligheten ikke er slik den ser ut for det blotte øye – og hver gang vi får et glimt av en ny bit, er det overveldende. Et nytt slør som faller.

 

Denne boka er først og fremst en hyllest til vitenskapen og menneskenes nysgjerrighet. Den er nesten kjemisk fri for vanskelige formler og tørt lærebokspråk. Noen vil si at dette er bokas styrke, andre savner sikkert litt grundigere forklaringer. Men de fleste er nok enige om at det siste avsnittet er en uvanlig vakker avslutning på en bok om fysikk:

 

Vår viten om verden fortsetter å vokse. Vi utforsker grenseland hvor vi lærer stadig mer, med en brennende tørst etter kunnskap. […] Her, på grensen av det vi vet, foran havet av alt det vi ikke vet, lyser verdens gåte, verdens skjønnhet, og det tar pusten fra oss.

Erik Steineger (67) er biolog og fagbokforfatter.