For alle som interesserer seg for kritikkhistorie, er dette en uomgjengelig utgivelse. Fra ikke-ekspertens perspektiv hadde noen av bidragene imidlertid stått seg på å være litt mindre innforståtte.

Eivind Tjønneland (red.)
Kritikk før 1814. 1700-tallets politiske og litterære offentlighet
Dreyers forlag, 2014

I nye sosiale settinger kommer gjerne spørsmålet «Hva driver du med?». «Å drive med» betyr da det samme som «yrkesaktivitet». Ganske snart etter at jeg ble ansatt i skribentorganisasjonen Norsk kritikerlag, skjønte jeg at det er smart å komme med et forklarende tillegg når denne typen spørsmål dukker opp. Nei, Norsk kritikerlag er ikke en forening som har som målsetting å komme med nedsettende omtale av alt mellom himmel og jord, slik spørsmålsstilleren iblant tror, men en forening som organiserer skribenter som ytrer seg profesjonelt om kunst, litteratur, teater, musikk og dans. Poenget mitt er altså at ordet «kritikk» i dag ofte automatisk forbindes med en eller annen form for sur nedvurdering.
Kritikkbegrepet stammer fra det greske kritike techne, bedømmelsens kunst. Kritikerens oppgave er å skjelne mellom godt og dårlig og gi en begrunnet vurdering og fortolkning av det aktuelle verket. Eller som det noe utvidet heter hos Store Norske Leksikon: Kritikk er «[…] bedømmelse og vurdering av et arbeid eller en prestasjon av kunstnerisk, vitenskapelig eller annen art; skrift eller argument som uttrykker slik bedømmelse; metodisk, vitenskapelig undersøkelse av en tekstoverlevering med hensyn til dens ekthet, verdi osv. (bibel-, kilde-, tekstkritikk)».

ARROGANT ELITISME
Et lite blikk på kritikkens stilling i Norge i dag, før jeg kommer til utgivelsen som er denne anmeldelsens anliggende. Det står tilsynelatende dårlig til. Med jevne mellomrom dukker det i hvert fall opp påstander om at «kritikken råtner på rot» (Linn Ullmann og Brit Bildøen i 2003), eller om kritikernes knefall for underholdningsindustrien (Dag Solstad i essayet «En svanesang» i Samtiden i år). Troen på at alt var bedre før, er det likevel god grunn til å være skeptisk til. Samtidig er det gammelt nytt at den analytiske og faglig funderte kritikken i de store dagsavisene er under press.
Flere studier utført på 2000-tallet viser at selv om kulturstoffet i norsk dagspresse har økt, har argumentasjonsnivået i anmelderiet sunket (jf. Cecilie Wright Lunds Kritikkens rom – rom for kritikk? og Kritikk og kommers). Den klassiske kritikerens status er da også for nedadgående, hun står i fare for å bli sett på som en arrogant elitist. I en tid da det er skjedd en demokratisering av smaken, er alle vurderinger like gyldige, og takket være nettets uendelige publiseringsmuligheter kan alle kalle seg kritiker.
Hvordan var da kritikkens kår og stilling i det dansk-norske eneveldet på 1700-tallet, en periode da opplysningstanken stod sterkt, samtidig som sensuren og grensene for trykkefriheten satte sine klare begrensninger? Det er temaet for antologien Kritikk før 1814, med den presiserende undertittelen 1700-tallets politiske og litterære offentlighet. Boken består av 34 bidrag skrevet av 26 forfattere (det må være lov å påpeke at kun åtte av dem er kvinner), i tillegg kommer et perspektivrikt forord ved redaktøren, professor i nordisk litteraturvitenskap Eivind Tjønneland. Bidragsyterne er akademikere, for en stor del universitets- og høgskoleansatte. Én av forfatterne er tysk, én er dansk.

FORBLØFFENDE MANGFOLD
Til forskjell fra tidligere norske kritikkhistorier som omhandler samme periode, er Kritikk før 1814 altså ikke en bok om det snevert nasjonale: «Herværende antologi har intet ønske om å videreføre en nasjonal historieskriving, men tar konsekvensen av at det før 1814 er snakk om en felleslitteratur, der ikke bare dansker og nordmenn, men også den tyskspråklige litteraturen i Helstaten har plass», skriver Tjønneland i sitt posisjonerende forord. Slik kan utgivelsen vise frem et forbløffende stort mangfold av kritikkformer, noe som for øvrig hadde vært umulig om man hadde holdt seg til det spesifikt etnisk «norske» – det er tross alt dansker i København som dominerer offentligheten i denne perioden. Og bare så det er sagt, vi snakker om menn.
Boken er inndelt i fem avdelinger; den begynner med Holberg og avsluttes med en del som har overskriften «Estetikk, teater og musikk». Spennet er, som antydet, stort – her er artikler om sensur og trykkefrihetslovgivning, panegyrikkens kritiske potensial, adelskritikk, tidens tidsskrifter, presse og enkeltkritikere og om opplysning av kvinnen og barnet, for å nevne noe. Som man skjønner, betydde kritikk på 1700-tallet noe annet enn nå, den var en del av selve opplysningsprosjektet: «Litteraturkritikk hadde ennå ikke blitt et spesialisert område, men var innbakt i kulturen på en annen måte enn i dag», poengterer Tjønneland. Heller ikke litteraturbegrepet var det samme som i vår tid: I antikken var litteratur alt som var skrevet med bokstaver, og som Ottar Grepstad har pekt på, ble ordet på 1600- og 1700-tallet brukt om et «vidt spekter av tekstformer».

FOR HVEM?
Hvem er så antologien skrevet for? Vel, det sier seg selv at en bok om kritikk i Danmark-Norge på 1700-tallet ikke er direkte folkelesning. Likevel er det stor forskjell på hvordan dette stoffet blir formidlet. Noen artikkelforfattere legger vekt på å kontekstualisere og presentere materialet sitt slik at alminnelig interesserte lett kan følge dem. Andre skriver med betydelig grad av innforståtthet. Filosofen og kunstprofessoren Stian Grøgaard åpner sin artikkel om kritikkbegrepet hos den franske forfatteren Jean-Baptiste Dubos på denne måten: «For Balthasar Gracian, den barokke concettismens tenker, var dømmekraft avgjørende for å klare seg i denne verden, ikke minst for hoffmannen, mens rasjonalistene i hans samtid snart kom til å se dømmekraften som et brudd med kravet om logisk fullstendighet. De hadde oppfunnet en idealmekanikk som gjorde den fysiske verden logisk sammenhengende, og det ble den helt uten teleologiske forklaringer.»
Grøgaard bryr seg heller ikke om å oversette sitater fra tysk og fransk, og da holder det kanskje ikke å være alminnelig interessert for å henge med. Et annet eksempel på en tekst som ser ut til å være skrevet med tanke på den allerede informerte, er historieprofessor Odd Arvid Storsveens artikkel om litteraturkritikk i Hermoder. Her går han rett på sak, uten å presisere hva Hermoder var, og kun i forbifarten går det frem at det er snakk om et norsk blad (utgitt i perioden 1795–1800). I dette tilfellet hadde det ikke trengtes mer enn et par innledende saksopplysninger for å sette leseren direkte på sporet.
I den andre enden av skalaen finner vi artikler ført i pennen av eksempelvis Sverre Blandhol, Jan-Erik Ebbestad Hansen, Dan Charly Christensen og Randi M. Selvik. Sistnevnte, som er professor i musikkvitenskap, leverer tre tekster om musikkritikk, alle svært pedagogisk og klart formidlet. Den danske historikeren Christensen skriver i to bidrag lettfattelig og interessant om henholdsvis Anders Sandøe Ørsteds kritikk av Nicolai Wergelands forslag om et norsk universitet og om Peter Frederik Suhm og hans kritikk av det dansk-norske eneveldet i årene 1771–74. Som Selvik tar Christensen seg tid til å klargjøre og presentere, og dermed åpner han i stor grad opp for leseren uten ekspertkunnskap.

PERSONLIGE FAVORITTER
Ekspertkunnskap er heller ikke nødvendig for å ha glede av idéhistorikeren Ebbestad Hansens artikkel om Holbergs kritikk av fortellingen om satanisten Johannes Faust. Jeg skal ikke gå i detalj her, men forfatteren får på forbilledlig vis frem hvorfor denne historien provoserte opplysningsmannen Holberg så sterkt at han ville sette den på index (det vil si forby den).
I antologier får man lett personlige favoritter, og Sverre Blandhols tekst om kampen om trykkefriheten er en av flere slike. Blandhol, som er førsteamanuensis i rettsvitenskap, skriver så engasjerende om trykkefrihetsdebatten i årene 1797–1801 at artikkelen nærmest blir en pageturner. Her kommer både de store linjene og detaljene frem, i tillegg til at forfatteren fargelegger ved hjelp av små virkemidler. Han var «giktbrudden og irritabel», heter det om Christian Colbjørnsen, mannen som på egen hånd utformet en presselov som ble stående i nærmere 50 år.
Et annet morsomt bidrag er ført i pennen av litteraturviteren Aina Nøding. Hun skriver om litteraturkritikk i tidlig norsk pressehistorie og om hvordan denne kritikken spilte en viktig rolle. Det kuriøse, sett fra vårt ståsted, er at det som anmeldes, er likvers: «Læsere! Må Vi byde Dem Anmærkninger over Liigvers?», heter det i artikkelen som ifølge Nøding var den aller første regulære litteraturkritikken i en norsk avis (Norske Intelligenz-Seddeler, 1764).

GOD SAMMENSTILLING
I et så omfattende verk er det lett å fortape seg i detaljer og enkeltartikler og dermed miste helheten av syne (et register hadde for øvrig vært verdifullt, det er ikke helt enkelt å holde orden på så mange ukjente person- og tidsskriftnavn). Antologien som sådan er uansett godt redigert, med flere brede oversiktsartikler etterfulgt av bidrag som går i dybden og gir konkrete eksempler. Etter en interessant tekst om Holberg som litteratursosiolog og kritikkhistorisk kilde (Sissel Furuseth) følger artikler om hvorfor samme mann måtte forklare sine epigrammer i form av essay (Marit Grøtta), og om den tidligere nevnte kritikken av Faust. På samme måte blir et bidrag om striden mellom tidsskriftet Lærde Efterretninger og litteraturkritikeren Jacob Baden (Thor Inge Rørvik) fulgt opp av mer nærgående artikler om Badens praksis (Tor Ivar Østmoe og Anne Helness).
Hvorfor studere 1700-tallet, spør Tjønneland. Svaret han gir, er til dels motstridende. På den ene siden ville en antologi som denne ha kritisk aktualitet dersom den «kunne påvirke dagens litteraturkritikk til å bevege seg i retning av generell kulturkritikk». På den andre var ikke kritikken for tre hundre år siden bare velstand. Som nå var den «også preget av sløv vanedannelse, sjargong, kunnskapsløshet, flokkmentalitet og usaklighet». Poenget er med andre ord at vurderingen av vår egen tid ikke er tjent med å idealisere fortiden.
Uansett hva man på forhånd måtte ha tenkt, ment og trodd om dansk-norsk offentlighet på 1700-tallet, vil Kritikk før 1814 nærmest garantert utvide, utfordre og nyansere bildet. Og for alle som er interessert i kritikk og kritikkhistorie, er dette ganske enkelt en uomgjengelig utgivelse.