Biografien om den fargerike kunsthistorikeren og riksantikvaren Harry Fetts liv og virke har alt: et interessant biografiobjekt, gode historier og en dramatisk tidskoloritt.

Kristin B. Aavitsland Harry Fett. Historien er lengst (Pax 2014)
Kristin B. Aavitsland
Harry Fett. Historien er lengst (Pax 2014)

Kristin B. Aavitsland: Harry Fett. Historien er lengst (Pax, 2014)   Kunsthistorikeren og forfatteren Kristin B. Aavitsland har gjort et stort arbeid med å sammenfatte et mangfoldig materiale til en lesverdig og spennende fortelling på over 500 sider. Her følger vi Harry Fetts anstrengelser for å finne sin “eros” i livet, fra hans første spede forsøk som poet, gjennom hans mange år som Norges første riksantikvar og til hans siste livsfase som fredsaktivist og kunstformidler for arbeidere. Fetts skiftende interesser, lidenskaper og private katastrofer legemliggjør samtidig trekk i historien fra tiden før unionsoppløsningen til fremveksten av den moderne norske velferdsstaten etter andre verdenskrig. Bokens vitenskapelige tilnærming anskueliggjøres gjennom notehenvisninger og et rikholdig register over kildemateriale og litteratur. Teksten er trykt på tykt, fint papir med et godt billedmateriale plukket ut av forfatteren selv. For å dra i gang historien tar Aavitsland utgangspunkt i et fotografi av familien Fett på skogstur i 1885, tatt med selvutløser av faren. Den borgerlige, men etter hvert dysfunksjonelle familien besto ellers av de to barna Harry og Dagny, og moren som var svensk direktørdatter. Den tyskfødte faren slo seg opp med takpapp-produksjon i Kristiania og etablerte familiebedriften Eduard Fett & Co. i Høienhall Fabrikker på Bryn, som Harry motvillig tok over etter farens død i 1911.   RASTLØS OG SJARMERENDE For Harry ville finne sin egen “eros” både i det private og profesjonelle liv. Og dette går som en rød tråd gjennom boken. Han var doven og lite skoleflink, men full av selvtillit og utferdstrang. Etter kunsthistoriestudier under Lorentz Dietrichson gikk turen til Tyskland, hvor han ble oppfordret av sin mentor Wilhelm Vöge til å ta doktorgraden. Rastløs og sjarmerende fikk han innpass i de mest fornemme kretser under studieturer i Europa. Først over 10 år senere, i 1908, disputerte Fett med en avhandling om norsk billedhuggerkunst og ble en del av den lille akademiske eliten i Norge. Siden oppstarten hadde han imidlertid giftet seg, syklet land og strand rundt og fotografert eldre bygninger og kulturminner, og publisert den legendariske boken Gamle norske hjem og utallige artikler. Det var lite igjen av den dovne unggutten. Fett så Norges kulturutvikling i sammenheng med den europeiske og internasjonale, og for ham var historiens bygninger og kulturelle objekter uvurderlige både som kunnskapskilder og vitnesbyrd for ettertiden. I 1913 tiltrådte han embetet som riksantikvar. Kort tid før var fagtidsskriftet Kunst og Kultur grunnlagt for å høyne publikums kvalitetssans. I denne første delen av biografien er Aavitsland på sitt beste, og biografens egne kunnskaper om middelalder og renessanse kommer her godt til sin rett.   IDEOLOGI OG DANNELSE Den pasjonerte riksantikvaren fylte boligen Christinedal på Bryn med malerier, antikke byster og kunstgjenstander fra forskjellige stilepoker og verdenshjørner. Både huset i Drammensveien og Christinedal ble “dannelsesarenaer” der tidens kulturelle og politiske elite samlet seg til herremiddager, generøse fester og intellektuelle diskusjoner. Enkelte tilhørte den revolusjonsromantiske fløyen i mellomkrigstiden, men Fett inntok en klart mer verdikonservativ side i tidens ideologiske kamp og utviklet på 1920-tallet en “psykoarkeologi” som en alternativ kulturanalytisk og humanistisk modell om fremskrittstro og klassetenkning. Fetts politiske agenda forblir imidlertid noe uklar. Han klarte for eksempel ikke å motstå fristelsen å møte Adolf Hitler under en reise til Berlin i juni 1933. Han ironiserte over audiensen 25 år senere i boken Gjennom krisetider, men som Aavitsland påpeker, var han nok mer nysgjerrig og fascinert enn han ville innrømme. Harry Fetts mantra var at billedkunstens visuelle språk overskred landegrenser, språkgrenser og historiske epoker. Troen på kunstens velgjørende oppdragelse var stor, men den kunne ikke redde ham fra utroskap, skuffete barn og et feilslått ekteskap. I essayet “Eros” opphøyet han erotikken til den grunnleggende energikilden for all menneskelig aktivitet og kreativitet. I middelalderen hadde bildet på den høyeste menneskelige kjærlighet fått en kvinnelig form, men det var først og fremst en platonsk erotikk han forsvarte i essayet, en maskulin erotikk som utfoldet seg blant menn. Aavitsland fremholder at det var gjennom det nære vennskapet med “malerprinsen” Prins Eugen at Fett “virkelig klarte å realisere sine høye idealer om det %erosbetonte&”.   KUNST PÅ ARBEIDSPLASSEN Hvert av bokens 15 kapitler tar for seg fra rundt tre til seks år i Fetts liv, mens siste kapittel gaper over en vel lang og kompleks periode fra frigjøringen i 1945 til Harry Fetts død i 1962. Etter å ha formidlet kunst og kultur til det etablerte borgerskap i over tre tiår utvider nå den pensjonerte riksantikvaren sin arena til østkantens folk. Allerede under krigen ble spisesalen på Høienhall fabrikker dekorert med alt fra Werenskiold og Munch til religiøs kunst for å glede arbeiderne, men kunstinteressen hos dem var laber. Det var først da Fett monterte fargereproduksjoner av Pieter Brueghels malerier fra hollandsk landsbyliv på 1500-tallet, at kunsten virkelig ble møtt med genuin begeistring og nysgjerrighet, skriver Aavitsland. I opplysningsarbeidet for arbeiderne satte Fett derfor sin lit til reproduksjonen som et godt alternativ til original kunst. Men hvor fikk han denne idéen fra? Aavitsland nevner kun Johan Throne Holst som en foregangsmann og alliert, med frisen av Edvard Munchs malerier i spisesalen til Freia Chokoladefabrik. Det lå imidlertid kanskje andre linjer og forbindelser bak. Tidligere i boken omtales Fetts erotiske forhold til den tjue år yngre, radikale kunsthistorikeren Eli Ingebretsen, konservator ved Nasjonalgalleriets kobberstikk- og håndtegningssamling. Gjennom Nanna Broch og Østkantutstillingen (et tiltak for å høyne arbeidernes velferd 1923–39) arrangerte Ingebretsen i mars 1931 en utstilling med reproduksjoner av gamle mestere som Dürer, Cranach, Rafael, Boucher, Chardin og Watteau fra den kjente Albertina-samlingen i Wien, slik at de ble gjort tilgjengelige for arbeiderne for en rimelig penge. Det er derfor ikke utenkelig at Fett hadde Østkantutstillingen, som var støttet av bl.a. hans kunstnervenner Erik Werenskiold og Henrik Sørensen, som inspirasjon da han startet opp “Kunst på arbeidsplassen”. Nettopp kontakten med disse to og samtidens kunstmiljø savner jeg mer om i biografien, både når det gjelder Fetts nyvakte “eros” for fredsarbeid og kunstformidlingen til arbeiderne. I prologen påpeker Aavitsland at selv om det bare er gått femti år siden hans død, er Harry Fetts virke omgitt av glemsel. Hun mener dette skyldes at fortellingen om det moderne Norge har handlet om en frigjøring fra fortiden. Observasjonen kan være riktig, men det synes som om vinden har snudd. De siste årene er en rekke sentrale kulturpolitiske skikkelser fra Fetts samtid hentet frem fra glemselen – som Helge Krog, Olav Dalgard, Johan Ludwig Mowinckel, Nordahl Grieg med flere. Man kan bare håpe at også sentrale kvinnestemmer som Nanna Broch, Agnes Mowinckel, Marie Lous Mohr og andre som også ga viktige bidrag til fortellingen om det nye, moderne, norske samfunnet i mellomkrigstiden, snart får fornyet oppmerksomhet. Jeg ville likevel ikke vært uten Aavitslands engasjerende og underholdende biografi om Harry Fett.