Omslag - stortingsmelding - nettet

Hvorfor har det vært så smertefullt å lese dette dokumentet, som er en sakprosaisk høysang til fremskrittet?

Stortingsmeldingen er en tilråding fra Kunnskapsdepartementet, datert 29. april i år og godkjent i statsråd samme dag. Meldingen er til behandling i stortingskomitéen, som har høring 10. oktober i år. Fristen for avgivelse av innstilling er satt til 12. januar 2012.

Kunnskapsdepartement "Melding til Stortinget 22 (2010-2011) - Motivasjon – Mestring – Muligheter. Ungdomstrinnet," Fagbokforlaget 2011

Meldingen har følgende undertittel: Motivasjon – Mestring – Muligheter. Ungdomstrinnet. Bakgrunnen er sviktende elevmotivasjon, særlig i 10. skoleår, og hensikten med meldingen er å motarbeide denne tendensen gjennom en fornyelse av ungdomstrinnet. De 126 sidene i A4-format består av tolv kapitler hvorav ni drøfter tilstand og tiltak. I tillegg beskriver ett kapittel grunnskoleutviklingen siden 1936, mens et annet gjør rede for økonomisk-administrative konsekvenser. Et tredje sammenfatter meldingen. Der står denne formuleringen av hovedmålet:

«Det er noen områder som er særlig sentrale for å få til en fornyelse og styrking av ungdomstrinnet. Av innsatsområdene som departementet ser som de mest sentrale og som er prioritert i strategien for gjennomføring, er:
– økt valgfrihet gjennom innføring av valgfag og fleksibilitet
– god læring og godt læringsmiljø gjennom bedre læringsledelse
– bedre opplæring i regning og lesing.»

Ingenprosa
Under arbeidet med Meld.St. 22, heretter kalt Nummer 22, er jeg blitt lei meg. Hvorfor har det vært så smertefullt å lese dette dokumentet, som er en sakprosaisk høysang til fremskrittet? Jeg tror at det dels skyldes en ideologisk-praktisk misforståelse hos avsender og dels en sjanger som er i ferd med å overleve seg selv.

På nivået styresmakter og politikk foregår det i dag et språklig spill med oppnåelse og bevaring av makt som det primære mål. Den største avledningsmanøvren av alle heter utredninger. Komitéfolket eksellerer i kunsten å vri på gamle og skape nye ord. Det er konsulenter og utredninger og meldinger for alt ned til det minste stykke gjetost her i landet. Men gjetosten smaker jo akkurat som før. Et avsluttet utvalgsarbeid gir aldri noen løsning, det består av gjentakelser og er kun en utsettelse. Løsningen består da logisk nok i å nedsette nok et utvalg. Så kan praten gå. Man snakker og skriver seg til en falsk overbevisning om at noe skjer; vi har å gjøre med en kollektiv selvsuggesjon.

Se på kommunene, for eksempel. Der pågår det en kontinuerlig strid om hvem som skal stelle med omsorgen; det offentlige eller det private. Så blir de ikke enige; de såkalte sosialistene vil ha offentlig og de såkalte borgerlige privat. De nedsetter komiéer og utvalg over en lav sko: «Eldres verdighet skal ikke settes ut på anbud,» skriver mindretallet eller flertallet i komitéen i Vefsn eller i Grimstad. «Eldres verdighet bør styrkes gjennom anbud,» skriver mindretallet eller flertallet i komitéen i Grimstad eller i Vefsn. De tror de kappes om å perfeksjonere omsorgen. Men egentlig har de vel så stor omsorg for ord som for mennesker.

På sentralt hold ønsker noen i et stort parti oljeboring i nord, mens andre er imot. Man kan overvinne usikkerhet og splid ved å lage en konsekvensutredning om spørsmålet. Så skriver og snakker man om denne muligheten, og så ender det med at man ber noen utrede følgene av å nedsette et utvalg til å vurdere behovet for en konsekvensutredning, et prosjekt som underveis er blitt omdøpt til «kunnskapsinnhenting». I dette spillet brukes det så mange vassjuke ord at meningmann mister troen på språket – og på dem som bruker det.

Det er nå så mange muligheter i smeltedigelen norsk at det liksom alltid finnes ord som kan ordne opp. Den offentlige litteraturen er blitt så voluminøs og vag at den oppløser seg selv; den representerer i dag norsk sakprosas nullpunkt. Siden man ikke får vite hvem som fører tekstene i pennen, kaller jeg forfatteren/forfatterne av Nummer 22 for Ingen. Som tentativ betegnelse på sjangeren utredningsspråk, som i høy grad eksemplifiseres av denne stortingsmeldingen, bruker jeg Ingenprosa.

Begynnelsen
Meldingen begynner med omslaget, som er fargeillustrert med en montasje av vel et snes mennesker i hektisk aktivitet. Åtte av personene er avbildet en face; én lærer og syv elever. Av disse åtte er det seks som smiler bredt, mens de to øvrige – uten å smile – i det minste ser svært godt fornøyde ut. Vi ser ni elever skrive på PC, og én på papir. Midt i bildet henger en gitar og en svamp – her skal det både læres og utøves i gamle og nye retninger. Ja, det er en lekker anretning! Synet minner om alle de fine reklamefotoene av vakre mennesker som er gått ned 15 kilo på én måned. I sistnevnte tilfelle er remediet som oftest pillebruk. I Nummer 22 er det derimot ord. Og ord er da bedre enn piller?

En stor appelsin troner alene i bildet. Hvorfor ikke heller et eple; er det passé som kunnskapens symbol? Hvorfor citrus i sentrum av smilets læringsland? Forhåpentligvis ikke et omen om utilsiktede motsigelser, tenker jeg velvillig småbekymret.

Også innledningen i et dokument er en viktig begynnelse. Det er synd at en gammel norsklærer skal anmelde Nummer 22. For jeg kan ikke dy meg. Alt i meldingens aller første avsnitt finnes en ukorrekt uttrykksmåte («opplever den [skolen] relevant»), samt en uheldig orddeling (opplærin-gen). Fjerde avsnitt kan by på et brudd på en elementær kommaregel (komma foran og som forbinder to helstetninger). Femte avsnitt rommer en selvmotsigelse: «Elevene skal forberede seg på en framtid som ingen kjenner, men som stiller store krav til faglig, sosial og kulturell kompetanse». [Her virker det ukjente svært så godt kjent!] I sjette avsnitt er kommaet ekstra aktivt uten noen innlysende grunn. Nok et omen?

Tilgi meg, Ingen! Dette er smålig pirk, ikke minst fordi slike feil er ytterst få i resten av dokumentet. Så la oss heller straks gå videre til et med rette rosverdig forhold – til det grunnarbeidet som ligger bak dokumentet.

Dokumentasjon
Nummer 22 er for det første en tilstandsbeskrivelse og for det andre en programerklæring som bygger på den. Beskrivelsen er dokumentets store styrke; programerklæringen dets svakhet.

Meldingen gjør grundig rede for tilstanden på ungdomstrinnet i Norge i dag. Kildematerialet er imponerende i volum og omfatter alt fra elev- og foreldresamtaler til nasjonale og internasjonale undersøkelser. Litteraturlisten rommer bortimot to hundre titler – det gjelder stort sett nyere forskning hvis resultater er samvittighetsfullt innarbeidet i brødteksten. Ikke minst verdifulle er de mange tabeller, faktarammer og lokale rapporter som utdyper stoffet; det spørs om man ikke kunne danne seg et fullverdig bilde av situasjonen bare ved hjelp av dem. Her forreligger grunnlagsdokumentet for den som ønsker å vite mye om hva som skjer – og ikke skjer – på ungdomstrinnet. I tillegg har departementet lagt ut en appetittvekkende forsmak på nettet (http://www.regjeringen.no/bedreungdomsskole).

Beskrivelsen er strukturert i henhold til tittelen: Motivasjon-Mestring-Muligheter. Dette fornemme bokstavrimet, for øvrig meldingens eneste retoriske godbit, danner et motto som blir utmyntet i 12 kapitler med læring som nøkkelord. Læring omfatter her ikke bare regulær kunnskap, men også holdningsarbeid og forberedelse til voksenlivet. Hva læres, hvor mye læres, og hvordan læres det? Det er svære spørsmål. Desto mer imponerende er bredden og dybden i den informasjonen som legges frem. Like fortjenstfullt er det at arenaen ikke er begrenset til innenfor murene. Hjem og miljøfaktorer utenfor skolen utgjør også en del av utredningen.

Her er som nevnt mer – meldingen avsluttes med en historikk over ungdomstrinnets utvikling. Dette kapitlet skiller seg ut fra de øvrige ved å mangle fotnotereferanser til forskningslitteratur. Hvorfor er sentrale undersøkelser av hvordan så mye gikk alvorlig galt fra og med Hernes utelatt her? Det begynte med Forskningsrådets store evaluering som ble avsluttet i 2003. Ledet av professor Peder Haug brukte 75 forskere ved 20 forskjellige institusjoner 45 millioner kroner på å konstatere at de politiske intensjonene ikke ble realisert i skolen. Inntrykket er blitt bekreftet av senere enkeltundersøkelser.

Hvorfor er siste kapittel, «Økonomiske og administrative konsekvenser», på under én side? Her vises det vagt til kommende «gjennomføringsstrategi» og til kommende statsbudsjetter. Kun på ett punkt er man konkret. Totalkostnadene for utviklingen av valgfag over tre år vil bli i overkant av 470 millioner kroner, står det. Tallet er avslørende. Norge har nesten 1200 skoler med ungdomstrinn. Enhver kan regne seg til at her skal det spinkes og spares – ikke på ord, men på kroner. Man trenger ikke være spåmann for å skjønne at her vil kommunene bli bedt om å ordne opp.

Svært mye av det som står her, har departementet og Utdanningsdirektoratet skrevet før. Man svimler en smule stilt overfor fortidig innsats. I perioden 2006-2011 står deptet bak hele seks stortingsmeldinger og to NOU’er i sakens anledning. Det har ikke manglet på innfallsvinkler. Her er titlene: Kvalitet i skolen, … og ingen sto igjen, Utdanningslinja, Læreren – rollen og utdanningen, Tid til læring, Læring og fellesskap, Rett til læring, Mangfold og mestring. Nummer 22 blir på den måten både en oppfølger og en fornyer.

Meldingen føyer seg dessverre inn i rekken av forgjengere på ett skjebnesvangert punkt. Den unngår å behandle det som fortsatt er skoletimenes kanskje mest styrende element, nemlig lærebøkene. Har da de nedslående resultatene fra den bredt anlagte norske lærebokforskningen gått departementet hus forbi? Har ikke Ingen oppdaget det som kanskje er hovedårsaken til den vantrivselen han skulle bekjempe? La meg i så fall forsøke å hjelpe til:

Få – om noen – fremstillingsformer skal imøtekomme så mange forskjellige krav som læreboken; krav fra styresmakter, læreplaner, vitenskapsfag, lærere, foreldre og elever. Boken skal vise hvor langt det store voksne «vi» er nådd her i verden, men det skal skje på en måte som får mer eller mindre uvillige lesere med. Alt må komprimeres og forenkles. Slik blir bøkene utspent mellom ideal og virkelighet og risikerer å forstrekke seg i begge retninger. Fremfor alt er de en type offentlig representasjon som ikke må støte noen. Språklig sett blir resultatet dermed – når vi kommer så høyt opp som til ungdomstrinnet – et upersonlig meldingslingua, et ingen-språk som tar knekken på lese- og læringslyst. Føyer vi til at bøkene hver for seg er minst hundre sider for tykke/dyre, blir det min påstand at vi her har å gjøre med en hovedkilde til den vantrivselen som Nummer 22 tillegger alle andre slags faktorer.

For hver runde med lærebokspråket, som til overmål stereotypiserer enkeltfagene, vokser avstand og avmakt hos de mange som ikke er skapt til å henslepe puberteten mellom slike permer. Det er for så vidt et sunnhetstegn like mye som et symptom på vantrivsel at så mange gir opp og vender tekstene/skolen ryggen. I meldingen står det at én av tre vantrives med leksearbeidet. Men når bøkene ikke evner å utnytte morsmålet slik det fortjener, kan man ikke forlange hjemmelesing. En god lærer kan nok levendegjøre stoffet. Men i så fall gjør han det uavhengig av læreboken.

Med dette har jeg ikke bare pekt på en kapital mangel ved meldingen. Jeg har også oppdaget en slem ironi som jeg snart kommer tilbake til.

Dokumentasjonsutnyttelse
Den bredt anlagte tilstandsbeskrivelsen blir brukt til å formulere en programerklæring, eller rettere sagt flere titalls programerklæringer. Nå er dette en stortingsmelding; teksten er ikke et vedtaksdokument. Men den kan åpne for fornyelse og forbedring ved å love tiltak. Bakgrunnen for arbeidet er en alminnelig bekymring over motivasjonssvikt og frafall. Hovedsaken i meldingen er botemidler som formuleres i punkt 1.3. Det gjelder i hovedsak styrking av fagene, med særlig vekt på praktisk-estetiske fag og større mulighet for valgfag og dessuten arbeidslivsfag. Få fag styrker sosial kompetanse mer enn heimkunnskapsfaget; samlingen om komfyren betød i sin tid innføringen av gruppearbeid i norsk skole. Og gymnastikk – en hel ny generasjon lider av mangel på kroppslig skolering. Derfor blir man overrasket over å konstatere at nettopp disse kjernefagene ikke blir omtalt stort mer enn summarisk.

I stedet finner man en hærskare av adminisgtrative forslag som mobiliserer alle, fra mannen i gaten til morfar og til og med læreren. De enkelte kapitlene avsluttes med et eller flere «Departementet vil»-mål. Disse er så mange og omfattende at de kunne konsentreres i én sentens: «Departementet vil Alt». Troen på at administrasjon er selve motgiften mot vantrivsel og frafall, styrer fremstillingen. Ideologisk sett utgjør Nummer 22 dermed ikke en fornyelse, men en gjentakelse. Vel kryr teksten av nye ord, men overbygningen er den samme fastlåste. Veien til en bedre verden går gjennom skjerpet og utvidet administrasjon. Skolen er en bedrift og lærerne dens funksjonærer. Da blir alt bra bare hvis man sørger for å holde orden i rekkene. Derfor bebuder departementet i denne meldingen solid påfyll av utredninger, forskrifter og hjelpehefter: «Departementet vil utarbeide en strategi for gjennomføring av prioriterte tiltak i meldingen» (s 101). Hvor mange nye ord skal vi få å lese der? Men gled dere likevel, venner, stedvis tenker man dog fortsatt praktisk. Ordningen med utsendte patruler fra departementet som skal hjelpe hjelpeløse skoler vil bli utvidet. Nå skal denne SOS, omdøpt til Veilederkorpset, tilbys trengende tilkortkommere i opptil halvannet år av gangen.

Man vil reparere systemet med enda mer system. I stedet for moral setter man styring. I stedet for disiplin setter man tilrettelegging. I stedet for vilje setter man rettleiing. Man går som katten rundt den varme økonomien, og man flykter som ulven fra lys over land. Med det siste tenker jeg på grunnleggende spørsmål som har med menneskesyn og evaluering å gjøre, som for eksempel dette: Skal skole nødvendigvis eller primært bety trivsel? Eller dette: Skal det være nødvendig å gå på skole i ti år; er ikke verden i ferd med å distansere vårt foreldede skolebegrep? Eller dette: Hvor stort ansvar skal en institusjon som skolen ha for å rette opp det som alt er ødelagt andre steder? Eller dette: Hvor lenge skal hver fjerde nordmann leve med vissheten om ikke å kunne norsk?

La meg begrunne synspunktet i det siste spørsmålet. I vårt land finnes det flere hundre tusen voksne nordmenn som har fått sitt verbalpass negativt påskrevet, og det strømmer årlig til nye tusener. Det står i protokoller og eksamensbevis. ”Ng”, står det, eller nå til dags ”2”. Disse på papiret knapt språkkyndige må oppleve norsk skriftspråk delvis som et annet fremmedspråk. De mestrer det ikke, står det, svart på hvitt. Norsk skriftlig – ja, skriftlig overhodet – er en mektig ekskluderende verdi. I gamle dager gikk skillet mellom alfabetister og analfabeter, i dag går det mellom de flinke og flertallet – alle de middelmådige, de som bare nesten klarer å skrive på anstendig vis. Derfor spør jeg om man ikke burde se nærmere på hva som kan være det bakenforliggende vurderingsgrunnlaget i en nasjon som uteksaminerer over en fjerdedel av årskullene til en foraktelig 2’er i morsmålet. Dét spørsmålet er i sannhet en egen stortingmelding verd. Det finnes minst en million ikke skrivepraktiserende mennesker i Norge. Burde det ikke være en menneskerett for disse, alt som unge, å slippe å skrive ned løse kunnskapsbrokker, synspunkter, medieanalyser eller diktopplevelser? Og kunne de ikke slippe å bli ”evaluert”? Enhver evaluering rommer i seg faren for en viss urettferdighet. Dette elementet blir jo forsterket når man skal sette karakterer på tolkning, argumentasjon eller endog noveller. Blir ikke den skriften som er ment å skulle frigjøre, og som for et privilegert mindretall unektelig er stand til å gjøre det, forvaltet på en fremmedgjørende måte av utdanningssystemet?

Jeg har oppholdt meg ved alle dem vi kan kalle «2-mennesker» fordi Stortingsmelding 22, som skal bøte på skaden, selv er et dokument som står til karakteren 2. Det er avfattet på korrekt norsk, det er så. Men hvor lesverdig eller overbevisende er det som står her – hvor er livskraften; er det bryet verdt?

Vi har å gjøre med et stykke pedokratisk halvjournalistikk et sted mellom utopi og propaganda, med jevnlige innslag av diskusjon av stilskrivningstypen «på den ene siden, på den andre siden». Denne vrien gjentas og gjentas inntil kjedsommelighet, hele tiden styrt av det som kan kalles dokumentets overordnede ideologi. Den er slik: «Vi har vært riktig flinke de siste årene. Alt er nå nesten veldig bra i norsk skole, men det kan bli enda bedre, særlig for verstingene». Dette er ikke mye til ideologi dersom man ikke evner å samle idealene om trivsel, holdninger, tro eller medmenneskelighet under klare ledestjerner.

Til dette kunne forfatter Ingen forsvare seg med at meldingen er et praktisk innrettet arbeidsdokument og at det som sådant ikke skal avkreves noen visjonsløftende profil. En slik innvending kunne ha mye for seg dersom Nummer 22 varen slik praktisk tekst; en veiviser. Men det er den jo ikke. Den er i stedet de tusen stiers detaljkart – en spraglete ansamling av selvfølgeligheter, gjentakelser og tidvis inkonsekvenser. Forfatteren maner til handling som en annen general. Men talen blir så utflytende at infanteriet etter hvert får døve ører. Folket på bakken merker dessuten fort at talen ikke en gang er til å stole på. For eksempel kan godordene om Veilederkorpset ikke gjøre annet enn å provosere all den stund et forlengst utlovet system med veiledningstjeneste for ferske lærere jo slett ikke fungerer (Se Utdanning 12/2011).

Antoine de Saint-Exupéry skriver et sted at hvis du skal få bygd et skip, må du ikke sette mennene i gang med å samle materialer alle mulige steder, eller med å stykke opp arbeidet i tilmålte porsjoner. Nei, du skal begynne med noe ganske annet. Du skal i stedet inngi dem lengsel etter det veldige, det uendelige havet. I Nummer 22 inngis man ikke inspirasjon til å lengte etter så mye som en andedam.

Ord, ord som verden bør forakte
Foran lovte jeg å avdekke «en slem ironi». Den består i at regjerende læreboktekster og språket i Nummer 22 er av samme ætt. Dermed blir meldingen selv en demonstrasjon av mye av årsaken til at elever faller fra. Den som leser noe slapt, blir selv slapp. Forfatter Ingen klarer ikke å Motivere fordi han ikke Mestrer de Muligheter som språket tilbyr en god bruker. Det kan ikke overraske noen at et lærebokforlag står bak produksjonen av Nummer 22, som er et ikke trivselsfremmende dokument. Leserne konfronteres med en slik uoverskuelighet av hel- og halvklare forbedringselementer at ordtaket om ikke å se skogen for bare trær blir en altfor veik karakteristikk. La oss heller forlate det som gror og snakke om ordflom.

Tror du meg ikke, leser? Men så prøv å mestre disse farkostene, da:

lesestrategiskolering, koordinerende lærersamarbeid, veilederutdanning, praksisfelt, praksisnettverk,
optimal strukturfunksjon, endringskapasitet, endringsvilje, organisasjonsbygging, entreprenørskapskompe-
tanse, gjennomføringsstrategi, reformimplementering, refleksjonsverktøy, ståstedsanalyse, innfasing,
tidstrender (for motivasjon), forklaringskraft, konsensuspunkter, læringstrykk, kontrollstrategier,
å korrelere positivt, demokratisk beredskap, prosjekt leksehjelp, prøvebank…

Foran har jeg brukt nedsettene karakteristikker som «selvfølgeligheter, gjentakelser og tidvis inkonsekvenser». Nå er det på tide å eksemplifisere.

Selvfølgelighet: I kapitlet Skole, hjem og fritidstår det: «Elevene gjennomgår en stor følelsesmessig og sosial modning gjennom utdanningstrinnet. Dette kan i seg selv oppleves som vanskelig og problematisk.» Hva med denne?: «For å forstå ungdom må man følge med i den digitale utviklingen». (Jeg tror samme krav må stilles til den som vil forstå deres foreldre.) Eller denne?: «Skoleledelsen må sette dagsordenen».

Gjentakelse: Lærerens betydningsfullhet fremheves både i eget kapittel og stadig vekk i teksten for øvrig. Det blir fastslått at lærere har en meget sterk «endringsvilje». Dette er nok korrekt i den forstand at svake ledere i lærerorganisasjonene lojalt har akseptert reform etter reform, på rekordtid. Men jeg tror at standen som sådan neppe er mindre konservativ enn andre yrkesgrupper. Maset utenfra bryter gode krefter ned og resulterer i vantrivsel. (Om rektorer heter det at «Tre av fire rektorer oppgir at de ikke opplever den balansen de ønsker i forholdet mellom de administrative og de pedagogiske lederoppgavene».) Man spør seg hvorfor det ikke står noe i meldingen om lærertrivsel; derimot side opp og side ned om elevenes. Gjengangerordet i lærerskildringene er et annet: «For at en lærer skal kunne undervise med høy motivasjon og god kvalitet, er det vesentlig å legge til rette for et system som fremmer kontinuerlig kompetanseutvikling, og som er robust og endringsvillig.» [Mine uth.]

Inkonsekvens: «Elever i Norge trives generelt godt i ungdomsskolen». Dette er meldingens første setning. Noen sider senere blir det fastslått at «Nesten en av tre tiendeklassinger svarer at de ikke liker skolearbeidet særlig godt eller ikke liker skolearbeidet i det hele tatt». På side 102 får vi vite at «rundt halvparten» av femtenåringer blir stresset av skolearbeid, og på side 105 at 25 prosent kjeder seg på skolen. Hvordan får man slike opplysninger til å stemme med innledningen om god trivsel? Er det all den sosiale hyggen man har for øye, nærmere bestemt den innskutte opplysningen at norske ungdommer «er blant de beste i verden i demokratiforståelse»?

Jeg oppfatter Nummer 22 som et prateri. Meldingen er en demonstrasjon av offentlig makt og avmakt slik den fremstår i ingenprosaen. Den som ønsker fornyelse, må bekjempe sjangeren. I stedet for at ordene skal slå hverandre i hjel i massedokumenter og kvasisamtaler som ingen følger får, må det komme en ordning der de ansvarlige skoleres. De må avvennes fra å slå om seg med nyord og reservasjoner som en annen doktorgradsstipendiat. Noen med makt må bannlyse løsningen med å nedsette enda et frustrert og frustrerende utvalg straks middelmådige statsråder eller ekspedisjonssjefer prøver å få andre til å ta bladet fra munnen fordi de ikke våger selv. Vi ser det jo når masken brister. Ett åpenbart feilgrep, ja bare en forsnakkelse, er mer verdt som aktuell samfunnslitteratur enn ti konsekvensutredninger.

Fremfor alt må vi få en statsråd med personlig klasseromserfaring som voksen, en statsråd som i tillegg er klok nok til å ta fatt på fundamentale problemstillinger. Hvis ikke kan vi ende opp som i Hans E. Kincks novelle Denne krakkjen (1897). Den handler om en familie der flere generasjoner er samlet i ei lita bu av et hus. Der liker de seg, de sitter innendørs og glaner ut for å se om det kanskje kommer noen. Selv vil de helst ikke ut. Men det står en krakk ute på tunet, og den skulle de gjerne hatt under tak. Den revner under bygene, men det er sånt tiltak å få den i hus. I stedet prater og prater de om denne krakken som det burde gjøres noe med. Jobben blir så å si gjort, ja, har de ikke nesten krakken under baken alt? Sier de! Det skjer slett ingenting. Men de tror at det skjer noe; de prater seg tiltaksvillige bort fra det enkle faktum at dørstokkmila er den lengste.