Det er all grunn til å hevde at Shakespeare-biografien til årets Holbergpris-vinner Stephen Greenblatt er et godt eksempel på en troverdig fortelling.

 

Stephen Greenblatt

Will in the World: How Shakespeare Became Shakespeare

Norton, 2004

 

Stephen Greenblatts bok Will in the World, med undertittelen How Shakespeare Became Shakespeare, ble utgitt i 2004, året da en hel verden feiret at det var 440 år siden The Bard ble født. Ja, en hel verden – og nettopp derfor Will in the World? I kraft av verket – skuespillene og diktene – er Will i verden; «Will» også i betydningene vilje og testament. Dikteren har etterlatt seg en arv, og ved å tyde testamentet (verket) gir den enkelte etterkommer (fortolker) sitt bidrag til opprettholdelsen av den dikteriske viljens mandat. Og: Shakespeares «Will» – nok en betydning, som har med det seksuelle å gjøre. Sonett 135: «Whoever hath her wish, thou hast thy Will», og så videre.

 

NYHISTORISME

Stephen Jay Greenblatt (f. 1943), litteraturprofessor ved Harvard, hovedredaktør for The Norton Shakespeare – men først og fremst: essayist. Fra hans omfattende bibliografi velger jeg følgende: Renaissance Self-Fashioning: From More to Shakespeare (1980), Shakespearean Negotiations: The Circulation of Social Energy in Renaissance England (1988), Hamlet in Purgatory (2001) – og altså Will in the World, en bok om hvordan Shakespeare ble Shakespeare. Talende titler, i aller høyeste grad. Greenblatt interesserer seg for såkalt selvfremstilling, han søker å belyse problemstillinger knyttet til samfunn, religion, seksualitet og politikk, og han praktiserer det han i Shakespearean Negotiations benevner som «whole reading», en metode influert av både Clifford Geertz’ antropologi og Michel Foucaults diskursanalytiske arbeider.

For Shakespeare- og renessanseforskeren Greenblatt dreier det seg om å «look less at the presumed center of the literary domain than at its borders, to try to track what can only be glimpsed, as it were, at the margins of the text». En fortolkende praksis: å lete i «margen», å dvele ved tekstlige detaljer som kan – kan – utsi noe om fortidige sosiale forhold, forordninger og institusjoner. «Whole reading».

Nyhistorisme, betegnelsen Greenblatt lanserte i 1982, og det (ifølge ham selv) nærmest på slump, oppfattes fremdeles som en litteraturvitenskapelig etikett. En talende betegnelse (som Greenblatt uten hell har forsøkt å erstatte med betegnelsen kulturpoetikk): en «ny» historisme, som til forskjell fra «gamle» historismer (hegelianisme, marxisme osv.) unngår «teoritunge» begreper som dialektikk og totalitet, en «ny» lesemåte, som til forskjell fra nærlesningens teorier (nykritikk, Paul de Mans dekonstruksjon, osv.) insisterer på nødvendigheten av å historisere – og kontekstualisere – litteraturens mesterverker. Igjen: Will i verden, en verden som kommer til syne, i glimt, «at the margins of the text», Shakespeares tekst, og andre forfatteres tekster – og derfor: verden i Will.

 

LIVSERFARINGER

En blurb signert Shakespeare-forskeren Stanley Wells:

 

This compulsively readable and deeply imaginative book represents the most sympathetic investigation yet made into the ways in which Shakespeare’s life experiences inform his writings.

 

Med disse ordene makter Wells å anskueliggjøre et vesentlig aspekt ved det fortolkningsprosjektet Greenblatt gjennomfører i Will in the World. Shakespeares livserfaringer, og hvordan disse «inform his writings»: Greenblatt leter etter mannen selv – Will in the World er et biografisk verk. Men å skrive en biografi over William Shakespeare … utvilsomt et særdeles risikabelt prosjekt! Mannen Shakespeare: Er ikke dette en person som befinner seg i historiens mørkeste mørke? Et tapt biografisk objekt? Greenblatt skriver:

 

But the whole impulse to explore Shakespeare’s life arises from the powerful conviction that his plays and poems spring not only from other plays and poems but from things he knew firsthand, in his body and soul.

 

Kropp og sjel … Jeg mener det er hold i påstanden om at Will in the World tilhører et eget kapittel – eller en egen akt – i Greenblatts akademiske forfatterskap, en akt der Hamlet in Purgatory utgjør første scene. I denne akten understreker han, igjen og igjen, at «whole reading» er en metode som ivaretar – og synliggjør – spørsmålet om fortolkerens forestillingsevne. Hva er det en fortolker ser for seg? En fortolker som jo prøver å si noe om hvordan diktverk fremstiller det forestilte?

Hvis jeg forstår Greenblatt rett: Å historisere og kontekstualisere Shakespeare er ikke ensbetydende med å demonstrere at «alt er tekst», at det kun er tekster som inngår i dialog med hverandre; også fortolkeren inngår i dialogen, og er det noe fortolkeren bør snakke om, så er det hva han eller hun forestiller seg. Ja, fortolkeren bør snakke om dette – fordi det angår spørsmålet om troverdighet. For Greenblatt er det relevant å vise frem det han forestiller seg: en sannsynlig Shakespeare, en Shakespeare som skriver om «things he knew firsthand». En greenblattsk forestilling: Hanskemakersønnen William kan noe om dyreskinn – det er derfor kunnskap om dyreskinn og hansker, samt erfaringer fra far John Shakespeares verksted, «inform his writings».

 

TROVERDIGHET

I Norge, i Shakespeare-året 2016, er det høyst nødvendig å stille spørsmålet om troverdighet, for nok en gang må vi bruke tid og krefter på å gjendrive «argumenter» fremsatt av såkalte anti-stratfordianere, dvs. folk som mener å kunne «bevise» at skuespilleren fra Stratford-upon-Avon ikke skrev de skuespillene som i 1623 ble utgitt under tittelen Mr. William Shakespeares Comedies, Histories, & Tragedies.

NRK feirer Shakespeare-året, og det er på ingen måte overraskende at «kodeknekker» Petter Amundsen er blitt tildelt en sentral rolle. I løpet av de siste ti årene har han gjentatte ganger vært å finne i medienes søkelys. Organisten, boken han skrev sammen med Erlend Loe, kom ut i 2006. Tre år senere sendte NRK TV Amundsens dokumentarserie Shakespeares skjulte koder. Deretter: dokumentarfilmen Shakespeares skjulte sannhet i 2012, og i år viser NRK Amundsens nye tv-serie: Shakespeares hemmelighet. Ifølge Amundsen er skuespillene forfattet og publisert av Francis Bacon i samarbeid med betrodde venner i den esoteriske rosenkorsordenen. «Bacons diktverk» inneholder koder som – hvis de knekkes – i sum danner et bilde av Sannheten.

Hvorfor dette merkelige begjæret etter en annen dikter, en lærd person som ved å trykke navnet William Shakespeare på tittelbladet lyktes i å skjule sin egen identitet?

Akk! – og la meg legge til et ve! Påstanden om at «Shakespeare ikke skrev Shakespeare» er et eklatant eksempel på en grunnløs påstand. Konspirasjonsteoriene – for det er ingenting annet enn konspirasjonsteorier anti-stratfordianerne koker i hop – er som en samling vrengebilder av de troverdige bildene. Istedenfor å avsløre «hemmeligheter» tilslører konspirasjonsteoretikerne premissene for de konklusjonene de trekker. Det eneste som er skjult, er det faktum at de påstandene de fremsetter, er grunnløse. Ved første øyekast kan et vrengebilde ligne et troverdig bilde; ja, vrengebildet kan ligne – fordi det er blitt til som følge av etterligning. Konspirasjonsteoretikerne etterligner seriøse forskere som tar egne forestillinger på alvor og leter «at the margins of the text».

Og de troverdige bildene? Troverdighet oppstår i det øyeblikk det gis en grunn til å hevde at de argumentene som legges frem, er de beste argumentene.

 

TAR ANSVAR

Hva vet vi om mannen William Shakespeare? Det vanlige svaret lyder: Svært lite. (Et svar konspirasjonsteoretikerne oppfatter som avgjørende for «bevisførselen». Det at vi vet svært lite, jo bety at det eksisterer hemmelig viten, hemmelig viten som være kunnskap om den egentlige dikterens identitet …) Ja, det vanlige svaret … For er det nå helt sant, dette, at de biografiske kildene fortjener å bli beskrevet som heller sparsomme?

Sammenlignet med en forfatter som Goethe er Shakespeare et uklart biografisk objekt. Men Goethe tilhører en annen tid, en tid hvis systemer for lagring av informasjon, herunder biografisk materiale i form av dagbøker, brev og reiseskildringer, vanskelig lar seg sammenligne med de lagringssystemene som var operative i det elisabetanske England. Noen (som for eksempel konspirasjonsteoretikerne) finner det besynderlig, for ikke å si oppsiktsvekkende, at kongelige protokollskrivere og andre skriveføre i Shakespeares samtid ikke tok seg bryet med å dokumentere alt den store dikteren foretok seg. Men det er nettopp dette de glemmer, disse som høylytt uttrykker undring over mangelen på dokumentasjon: De glemmer å historisere, de glemmer å kontekstualisere, de glemmer å lese, og det eneste de husker, er å pleie en forestilling om Dikteren med stor D, en forestilling som blomstret i en tid etter Shakespeares tid.

Will in the World: How Shakespeare Became Shakespeare: Stephen Greenblatts fortelling er troverdig. Jeg sier ikke at det er det gedigne bildet av Sannheten Greenblatt holder frem; det han holder frem, er bilder av det sannsynlige. Og det sannsynlige, det er et av retorikkens store emner. Og retorikken er et av renessansens store emner. Og renessansen er den konfliktfylte verdenen der essayet skrives inn i historien. Inspirert av renessansens retoriske mestre foretar essayisten Greenblatt grundige lesninger, han redegjør for det som faktisk er å oppdrive av kilder og dokumenter, og hver gang han inviterer leseren med inn i tankeeksperimentets litterære laboratorium, er han nøye med å tydeliggjøre premissene for argumentasjonen. At han i 2016, 400 år etter Shakespeares død, tildeles den norske Holbergprisen, er svært gledelig – og svært viktig. Prisutdelerne i Bergen tar kulturpolitisk ansvar; de viser verden at det i Norge finnes andre krefter enn de kreftene som med statskanalens hjelp kringkaster grunnløse påstander om mannen William Shakespeare.

Leif Høghaug (42) er kritiker og skribent