Eivind Trædal mener ytre høyre vil undergrave det bestående samfunnet. Han erklærer derfor kulturkrig. Men er det lurt?

Eivind Trædal: Hvorfor ytre høyre vinner debatten. Og hvordan vi kan stoppe dem. Spartacus, 2018

Politiker og debattant Eivind Trædal har skrevet et kampskrift til bruk i den pågående kulturkrigen mot ytre høyre. Målet er å mobilisere «oss» – det vil si de som støtter et liberalt, tolerant og mangfoldig samfunn – til kamp. Han mener at vi har dullet med høyreekstremistene for lenge. Vi har invitert dem til debatt, som om de var seriøse aktører, mens de i virkeligheten er ute etter å ødelegge samfunnet vårt.

Det nedslående utgangspunktet for boka er at ytre høyre har vunnet debatten. De har fått stadig sterkere definisjonsmakt i offentligheten, de har klart å sette agendaen både i valgkamper og mellom valg, resten av det politiske Norge blir tvunget på defensiven, og de store partiene blir dratt i deres retning. Med «ytre høyre» tenker Trædal særlig på nettstedene Document, Resett og Human Rights Service, med henholdsvis Hans Rustad, Helge Lurås og Hege Storhaug som frontfigurer. De har fått stort gjennomslag på internett, de har flere hundre tusen unike lesere her måned, og sakene deres deles svært ofte på Facebook.

Problemet med ytre høyre er at de undergraver vårt moderne, liberale, mangfoldige samfunn ved å spre falske nyheter, konspirasjonsteorier og muslimhat, ved å gi inntrykk av at vi er i borgerkrig, påstå at landsforrædere legger landet åpent for masseinnvandring, hetse enkeltpersoner, som samfunnsdebattanten Sumaya Jirde Ali, og så videre. Vi kan derfor ikke behandle ytre høyre på linje med andre samfunnsdebattanter, er påstanden, men må si klart fra, hver gang det er nødvendig, hvem disse folkene er, og hva de står for.

Som noen kanskje husker, demonstrerte Trædal dette poenget da han i fjor ble invitert til debatt med Hans Rustad og Helge Lurås på NRKs nyhetsprogram Dagsnytt 18. I stedet for å diskutere med dem skjelte han dem ut etter noter, og den planlagte debatten endte i høyrøstet krangling. Trædal innleder boka med å referere fra denne «debatten» og står fast på at han gjorde det rette.

Uregulert medielandskap
Ytre høyres framgang skyldes at medielandskapet har blitt «totalt uregulert». Dette er ikke bra, mener Trædal, som sammenligner internett med oppfinnelsen av boktrykkerkunsten på 1400-tallet. Denne demokratiseringen av mediene var ikke bare positiv, for den bidro til å utløse de voldsomme religionskrigene mellom katolikker og protestanter på 1500- og 1600-tallet. Den virkelig positive hendelsen kom derimot litt senere, på 1700-tallet, nemlig oppfinnelsen av leksikonet, som gjorde det mulig å samle den «verdslige og etterprøvbare kunnskapen». Men i vår tid har sosiale medier og nettbasert kommunikasjon ført til en enorm spredning av informasjon, slik at enhver kan skape seg sin egen virkelighet og sannhet på YouTube, Twitter eller Facebook. Trædal gjør seg til talsmann for opplysningstidens idealer om sannhet, fornuft, vitenskap og «systematisk rasjonell tenkning» i kampen mot ytre høyre. Alt og alle kan ikke slippe til. Offentligheten må reguleres og tvinges til å overholde «normer og juridiske rammer».

En annen årsak til ytre høyres framvekst er at det flertallet som hittil har hatt store privilegier, nå driver med det Trædal kaller en «identitetspolitikk for majoriteten». Særlig hvite, heteroseksuelle menn føler seg angrepet fordi minoriteter og kvinner har fått økt status, og forsøker å kompensere for statustapet ved å framstille seg som ofre. Trædal har liten tro på den utbredte teorien om at ytre høyres framvekst skyldes økonomisk utrygghet. I det amerikanske presidentvalget hadde Clintons velgere lavere gjennomsnittlig årsinntekt enn Trumps velgere, og man har påvist en klar kobling mellom Trumps velgere og negative holdninger til etniske minoriteter og innvandringsmotstand. Det er derfor ikke sikkert at det var mangel på jobbsikkerhet eller dårlige lønninger som fikk folk til å stemme på Trump, årsaken var antagelig at de «responderte på rasismen og fremmedfrykten hans».

En stor økning i innvandringen fra muslimske land har også bidratt til ytre høyres vekst, eller rettere sagt: ikke innvandringen i seg selv, men måten den blir fortolket på av dem som føler sine privilegier truet. Innvandringen, som er på et «rekordlavt nivå», utgjør ikke noe problem i seg selv. Norge topper de fleste statistikker over velstand, lykke og integrering, ytringsfriheten og pressefriheten er på topp i verden, unge muslimer gjør seg gjeldende i samfunnsdebatten, og den norske selvfølelsen er på ingen måte truet.

Ulv i fåreklær
Boka er skrevet i en typisk pamflettstil, hvor de språklige kvalitetene er mindre viktige enn å få banket inn de nødvendige poengene. Ikke sånn å forstå at den er dårlig skrevet, for det er den ikke, språket er helt på det jevne, og den er passe påståelig, som pamfletter skal være. Men argumentasjonen er ikke alltid like sammenhengende, som når han på den ene siden påberoper seg opplysningstidens universalistiske sannhetsbegrep (det finnes bare én sannhet) og på den andre siden sier at «det finnes ingen verdifrie vurderinger man kan gjøre i spørsmålet om hvem som skal få plass» i offentligheten. Hva med å prioritere dem som snakker sant, altså Trædal selv og hans liberale, tolerante likesinnede? Sannhet er jo ingen «verdi» man kan være enig eller uenig i; hvis noe er sant, er det i prinsippet sant for alle. Så Trædal burde kanskje vært mer dogmatisk, av hensyn til konsistensen i argumentasjonen.

Mer tungtveiende er innvendingen om at Trædal opptrer som en ulv i fåreklær (noe han kritiserer ytre høyre for) når han sier at han vil debattere med ytre høyre og ikke kneble dem, samtidig som hans sentrale strategi er å «avkle» dem som de «hatpredikantene», «nyfascistene», «konspirasjonsteoretikerne» og «rasistene» de egentlig er. Men det blir ikke mye debatt på den måten. Trædal burde derfor kanskje vært mer krigersk og sagt at reell debatt ikke lenger er mulig med disse «ekstreme» kreftene.

Agonistiske konflikter
Det er også mulig å rette en filosofisk kritikk mot Trædals argumentasjon, med utgangspunkt i boka Om det politiske (Cappelen Damm, 2015) av den belgiske filosofen Chantal Mouffe. Her skiller hun mellom antagonistiske og «agonistiske» politiske konflikter. I antagonistiske konflikter anerkjenner ikke partene hverandre som politiske motstandere og vil typisk framstille den andre parten som moralsk ond, irrasjonell eller mentalt ustabil, omtrent slik Trædal karakteriserer ytre høyre. Denne manglende anerkjennelsen mener Mouffe kjennetegner deler av den liberale konsensusen, hvor motstandere på ytre venstre, men særlig på ytre høyre blir stemplet som uansvarlige populister. Dette er ment å stoppe enhver videre diskusjon, underforstått at populister er irrasjonelle, sprø folk som vi ikke trenger å høre på. Men ifølge Mouffe er det ikke først og fremst populistene som er farlige, men de som nekter å anerkjenne dem som politiske motstandere, for denne manglende anerkjennelsen fører til at den politiske samtalen blir ensidig og udemokratisk.

Mouffe mener at vi i stedet bør ha et «agonistisk» perspektiv på politikk, det vil si at vi bør forstå politikk som en kamp (gresk: agon) mellom parter som anerkjenner hverandre som motstandere. På denne måten får vi en sunnere politisk kultur, hvor flere stemmer slipper til, og hvor vi lettere kan akseptere harde konflikter og høy temperatur. Jeg tror både Trædal og hans motstandere på ytre høyre kan ha noe å lære av Mouffe. Kanskje bør begge parter i større grad anerkjenne hverandre som legitime politiske motstandere. Nå er dette muligens helt urealistisk, men jeg er redd Trædals krigserklæring kan bidra til å forsterke fragmenteringen av den politiske kulturen, slik at det i enda større grad enn i dag vokser fram adskilte politiske stammesamfunn. Klare overtramp, hets og lignende må vi selvsagt aldri godta, men vi må tåle at andre mener noe vi selv oppfatter som totalt på jordet.