Ambisiøs og overveldende rik og variert kritikkhistorie, men som helhet kan den fremstå som et litt hullete lappeteppe.

 

Sissel Furuseth, Jahn Holljen Thon og Eirik Vassenden (red.)

Norsk litteraturkritikks historie 1870–2010

Universitetsforlaget, 2016

 

«Den sammenhengende fortellingen er forrædersk, den fremstiller litteraturhistorien som en uproblematisk evolusjonær bevegelse fremover og oppover, og den er ikke minst selektiv», heter det i innledningen til Norsk litteraturkritikks historie 1870–2010. For å unngå dette har redaktørene – i tråd med moderne historieforskning – operert med de de kaller noder, eller knutepunkter, som de har «puslet» sammen gjennom en underliggende struktur.

Tross de voldsomme ambisjonene fremstår verkets utvelgelseskriterier som både ulne og ganske tilfeldige. For selektivt må det nødvendigvis bli, og dette verket synes mer å speile de ulike bidragsyternes interessefelt, fortolkninger og språk. Stilen veksler mellom det tørt historisk oppramsende og banalt festtale-aktige, og det mer essayistisk fortolkende. Sånn sett bør det heller leses som en samling mer eller mindre interessante artikler og essays.

Verket er resultat av et nasjonalt samarbeidsprosjekt kalt «Norsk litteraturkritikks historie 1870–2000», med undertittel «verdiforvaltning og mediering». Forskergruppen har bestått av solide navn som nå avdøde Edvard Beyer og Ingeborg Mjør, Sissel Furuseth, Trond Haugen, Irene Iversen, Kristoffer Jul-Larsen, Thorstein Norheim, Erlend Nødtvedt, Sigurd Tenningen, Jahn H. Thon og Eirik Vassenden.

 

SVÆRT VID DEFINISJON

Nå er ikke dette det første verket om norsk litteraturkritikks historie. Det sto Sigurd Aa. Aarnes for i 1970, med Norsk litteraturkritikk fra Tullin til A.H. Winsnes. Parallelt utkom firebindsserien Norsk litteraturkritikk på Gyldendal. Mer omfattende var Norsk litteraturkritikks historie, redigert av Edvard Beyer, Irene Iversen, Arild Linneberg og Morten Moi. De to første bindene kom ved inngangen til 1990-tallet. De to siste ble ikke fullført.

Som en underordnet dypstruktur er stoffet delt i fire akser: kritikkens normer og dommer, dens retorikk, dens mediehistorie og kritikken som institusjon. Knutepunkttilnærmingen betyr at forfatterne blant annet har tatt for seg mottagelsen av kjente verker, eksempelvis Knut Hamsuns Sult, Cora Sandels Alberte og Jakob og Kristofer Uppdals Kulten. De har egne bokser med presentasjon av enkeltkritikere. De har kapittelvise temaer om kritikk fra kvinnebevegelsen, kristenfolket, arbeiderbevegelsen og landsmålsforkjempere. De har viktige årstall de trekker frem, gjennomgang av viktige tidsskrifter og ukeutsnitt av avisanmeldelser. Legg så til at de opererer med en svært vid definisjon av litteraturkritikk. Ved siden av dagspressen og tidsskrifter trekker de frem kronikker, notiser, essays, kåserier og NRKs samtaleprogrammer, satire, blogging, priser og institusjoner.

Det meste som er skrevet, sagt og tegnet om bøker, med andre ord. For å si noe vettugt om det overveldende stofftilfanget må jeg gjøre som redaktørene: velge meg noen knutepunkter, eller heller livbøyer. Heldigvis har de valgt å begynne med begynnelsen, og en historie om norsk litteraturkritikk vil nødvendigvis gå parallelt med norsk presses historie. Den skjøt fart rundt 1870. Da skulle kritikkene målbære avisas mening. De var for det meste usignerte og forsøksvis anonyme. Politiseringen av estetikken økte gjennom polariseringen med liberale Dagbladet, Verdens Gang og Bergens Tidende på den ene siden og konservative Morgenbladet og Aftenposten på den andre. Litteraturkritikken ble også viktig i kampen for landsmålet, med sylskarpe Arne Garborg og hans Fedraheimen. Garborg får for øvrig velfortjent bred omtale og betegnes som en av landets mest betydelige kritikere fra 1870 frem til 1920.

 

FLØTERE

Kjerneproblematikken rundt kritikk i dagspressen var der allerede fra begynnelsen av: Balansen mellom høyt og lavt, eliten og folket, kvalitet eller kvantitet, slik Knut Hamsun harselerer over i nøkkelromanen Redaktør Lynge (1893). Det vil for kritikkens del si at de lange anmeldelsene, som i den spede begynnelse kunne gå over flere nummer, ble presset ned til kortere tekster, mer illustrasjoner og mer plass til annonser. Noe jeg vil tro lyder velkjent for dagens kritikere.

Det samme gjelder presset fra salgsglade forlag: «Rene pengehensyn har reduceret nutidens kritikere til fløtere, som bare faar tid til saavidt at merke tømret, før det sendes nedover juleelven», skrev Michael Puntervold under en intern kritikeroppvask i 1909. Mens kritikeren Anders Krogvig gjøv løs på sine kolleger og omtalte norske bokanmeldere som «Kontorister i en Annonceekspedition». Presset var stort, og etter hvert ble forlagene så freidige at de sendte bøkene ut med ferdig trykte anmeldelser, i håp om at avisene ikke hadde en anmelder for hånden.

Kvinnene har fått en sentral plass i verket. Mest imponerende er Margrethe Vullum. Hun var gift med Erik Vullum, også han en betydelig kritiker i den tidlige kritikkens historie. Ifølge Trond Haugen står Margrethe Vullum for den mest heroiske anmeldelsen i kritikkhistorien, da hun som en av få kritikere våget å forsvare Albertine (1886) i en anmeldelse som åpner sånn: «Christian Krohgs ‘Albertine’ er en vidunderlig enkel og rørende Fortælling om en fattig Pige, der som saa mange Piger i de store Byer ved den evige Berøring med de lykkeligere stilledes gode Vilkaar har faat alle sine Ønsker strakt et Stykke ud over sine og sin jævnliges Kaar.»

 

KRITIKEREN SOM SLAKTER

Kritikere har ikke sjelden opptrådt som moralens og den gode smaks voktere, og striden rundt Albertine og Hans Jægers Fra Kristianiabohemen omtales som det dystreste kapittel i kritikkhistorien. Dette fordi svært få litteraturkritikere våget å anmelde bøkene som litteratur (mon ikke vi samtidskritikere er like feige når vi kun våger å se det litterære i juridisk problematiske verk). Problematikken er behandlet i tre artikler som avsluttes med den velkjente Mykle-saken på 1950-tallet. Mindre kjent er det som ble kalt «Den skitne bølge» i mellomkrigstiden. Den viste seg blant annet ved mottagelsen av Karo Espeseths prosalyriske og desillusjonerte debutroman Sår som ennu blør (1931). Morgenbladets Fredrik Ramm utropte Espeseth til «en god nr. 1 i den norske konkurranse om literært svineri Gyldendal Norsk Forlag har arrangert i høst». Mens Audun Hierman i Norges Fremtid mente den var «et produkt av en overopphetet hjerne og et perverst følelsesliv».

Slakt er mer underholdende lesning enn ros. For alle andre enn den stakkars forfatteren, selvsagt. Gjennomgående er det en slags regel, i hvert fall en myte, at de som har blitt store i ettertiden, ofte har møtt motstand blant kritikere når de har debutert. Det stemmer vel bare delvis, og jeg vil tro Dag Solstad vil more seg ved gjenlesningen av Asbjørn Aaras’ slakt av Spiraler (1965) i Tønsbergs Blad under følgende tittel: «Tåkefylt debutarbeide av en ung vestfolding.»

Den mest fryktede slakter gjennom tidene har vært Helge Krog, om hvem den danske kritiker Tom Kristensen skrev: «Mere festlig end han kan en kritiker egentlig ikke være.» Krog omtales som en nøkkelskikkelse i norsk kritikkhistorie. Hvorfor får vi da så få eksempler på hans festlige slakt og en kritikerpresentasjon som er av de knappeste i hele verket?

Her er vi inne på det som er mest problematisk med den relativiserende knutepunktpresentasjonen, som for enhver pris vil unngå å følge en kanon. De enkelte bidragsyterne får med det mer makt. Deres betoning og fortolkning blir i passasjer så dominerende at de skygger for tematikken. Vi får ingen virkelig begrunnelse for utvelgelseskriteriene, og sånn sett blir verket mer tilfeldig enn representativt.

Ingen synes for eksempel å ha vært spesielt opptatt av barne- og ungdomsbokkritikk. Bortsett fra noen avsnitt om ungpikebøker i et kjønnshistorisk perspektiv er det kun én artikkel mot slutten. Der har nå avdøde Ingeborg Mjør tatt for seg politikk og estetikk i barneboklitteraturen gjennom mottagelsen av Pappa er ein sjørøvar (2011).

 

FESTTALER

Flere av bidragsyterne er naturlig nok selv kritikere. Det betyr at de skriver sin egen historie, noe som blir et økende problem dess nærmere vi kommer vår tid. Dette er problematisert i forordet og en av årsakene til at presentasjonen av enkeltkritikere stopper ved dem som er født før 1960. Klokt nok, men de burde muligens ha valgt å holde seg helt unna de nålevende. I motsetning til andre presentasjoner, som til en viss grad problematiserer kritikernes stil og rolle, blir for eksempel Hamar Arbeiderblads Geir Vestad hyllet for sin klokhet og sitt sjeldne intellektuelle skarpsyn. Det er sikkert vel fortjent, men den type festtale hører vel egentlig ikke hjemme i litteraturkritikkens historie.

Da er jeg inne på et annet tema som knapt berøres og i hvert fall ikke problematiseres. Forfatterkritikere som anmelder hverandres bøker, vennetjenester og kameraderi har vært en ikke ubetydelig del av litteraturkritikkens historie, og en av de ting som slett ikke var bedre før. Da er det påfallende at ordene habilitet og inhabilitet ikke engang er brukt i løpet av dette 650 siders verket.

Kritikkhistorien vil nødvendigvis følge litteraturhistorien. Gullalderen var i mellomkrigstiden, da norsk litteratur virkelig skjøt fart. Toppen før andre verdenskrig ble nådd i 1925, med 1228 titler i Norge. Gullalderen hadde også sammenheng med de mange forfatterkritikerne som opererte da: Sigurd Hoel, Nils Kjær, Helge Krog, Nordahl Grieg, Hans Heiberg, Ronald Fangen, Alf Larsen og Kristofer Uppdal. Profil-kritikerne hadde senere en betydelig rolle når det gjaldt å bevisstgjøre kritikerens egen lesning, og meta-kritikeren Georg Johannesen er naturlig nok viet et eget kapittel. Det er også Kritikkjournalen og Ellen Moe, sakprosatidsskriftet Prosa, Vagant med sin kritikk av kritikken og opprettelsen av Kritikerlaget, og vi får dessuten en gjennomgang av Kritikerprisen og Årets litteraturkritiker.

 

OPPSTYLTEDE VENDINGER

Apropos inhabilitet. Som kritiker i en evig utskjelt avis er det direkte stas å lese hvor dominerende Dagbladet har vært som kritikkorgan helt fra starten i 1869. Et vellykket metodisk grep er utsnittene vi får av avisanmeldelser i en gitt periode. For Dagbladets del er det uke 48 i 1986, med en imponerende mengde kritikkstoff. Sånn sett er verket, med sine mange krysspeilinger, innfallsvinkler og vertikale og horisontale linjer, overveldende rikt i den varierte behandlingen av det omfattende stoffet.

Er det én ting historien om norsk litteraturkritikk viser, så er det at litterære kvalitetskriterier er relative. Det er også tilnærmelse og begrepsbruk. Sånn sett undergraver historien om kritikken kritikken selv. Og akkurat som vi nå kan sitte og more oss over den periodevis voldsomme patosen i tidligere tiders anmeldelser, sitter de muligens om en generasjon og humrer over verkets heroiske forsøk på «å fange opp temporale og partiale noder» gjennom «diskursive utvekslinger» og jakten på «den historiske kritikerkroppen».

Cathrine Krøger (51) er sykepleiestudent og litteraturkritiker