2

Jappe Nilssen var en borgerlig bohem, et overspent følelsesmenneske og en sann mannssjåvinist. Men først og fremst var han Dagbladets kunstanmelder og Edvard Munch viktigste talsmann.

 

Helle Christine Ravn:

Jappe Nilssen. Munchs venn og våpendrager

Orfeus, 2016

 

Kritikerrollen kan ikke akkurat sies å være en skjermet yrkesbetegnelse. Alle som vil, kan kritisere kunst, og gjennom tidene har vi sett de fleste utgaver av denne rollen: fra det journalistiske anmelderiet til den tungt akademiske kritikken, fra politisk motivert meningsytring om kunst og kultur til rent estetiske tolkninger av kunstverk. I dag kan vi kanskje likevel påstå at kritikerrollen er mer profesjonalisert enn før, med kjøreregler om habilitet og klare sjangerdefinisjoner som skiller kritikken fra andre former for tekstproduksjon.

Historien om Jappe Nilssen viser for sin del at det lenge var fullt mulig å kombinere rollen som venn og kunstfaglig aktør med rollen som tilsynelatende uavhengig kritiker.

 

BOHEMEN

Han het egentlig Jacob Nilssen og levde fra 1870 til 1931. Men alle kjenner ham bare som Jappe, og som kunstnerens modell snarere enn som hans kritiker. For det var Jappe Nilssen som blant annet sto modell for Edvard Munchs motivserie «Melankoli» og for maleriet «Fortvilelse». Og det er Jappe som dukker opp som en av flere figurer i Munchs malerier av bohemkretsen i Kristiania. Det siste betyr også at Jappe Nilssen var en del av sen-bohemen på 1890-tallet, sentrert rundt skikkelser som Hans Jæger og Gunnar Heiberg, og med Oda Krohg som selve dronningen av Kristianias radikale kunstverden.

Men bortsett fra festingen var det lite i Jappe Nilssens liv som kan kalles radikalt. Han arvet som ung mann en betydelig formue fra sine foreldre, og han bodde store deler av sitt voksne liv sammen med søsteren Julie og hennes mann, maleren Torolf Holmboe, i en besteborgerlig villa ved Frognerkilen. Helle Christine Ravn beskriver en fløyels- og gobelinsinnpakket tilværelse, som bare avbrytes av lange utenlandsreiser og kuropphold ved datidens populære feriemål på kontinentet. Jappe Nilssens yndlingsby het Paris, men det var kafélivet og kvinnene som trakk ham dit, ikke studier eller arbeid.

Det er altså verken familiebakgrunnen eller hans egen personlighet som gjør Jappe Nilssen til et interessant biografiobjekt. Det er hans kjennskap og etter hvert nære vennskap med Edvard Munch som gjør at vi i dag leser om Jappe. Og det er på sitt vis en fascinerende historie vi her blir kjent med.

 

KVINNE OG NEMESIS

Biograf Ravn skildrer en Jappe Nilssen som i lange perioder av livet levde i nærmest vegetativ latskap. Han kunne fint tilbringe ukevis med å gjøre absolutt ingenting annet enn å lukte på blomstene i hagen, drikke kaffe og røyke sigaretter, før han oppsøkte byens restauranter eller private selskap. Men han bar også på en forfatterambisjon, og i tjueårene skrev han et par for lengst glemte romaner. Blant annet Nemesis, en selvbiografisk roman som kretser rundt hans ulykkelige forelskelse i Oda Krohg. En slik framstilling av «den fatale kvinnen» var ikke bare et tidstypisk motiv, det var også et motiv som vakte sterk gjenklang hos Edvard Munch.

Bunnløst sentimentale og melankolske kjærlighetshistorier kunne imidlertid også dekke over noe langt alvorligere. I Jappe Nilssens tilfelle vet vi at han i ung alder ble smittet av syfilis, også det en tidstypisk erfaring for mange. Hvordan dette påvirket ham senere både fysisk og psykisk, kan man bare gjette på, men flere har skildret Jappes lute, gammelmannsaktige skikkelse og tolket den som et uttrykk for kroppslig og mental utmatting.

 

FREKK OG DIREKTE

Jappe Nilssens karriere som kritiker begynte med at han skulle bli bokanmelder i Dagbladet. Høsten 1906 hadde han en avtale om å anmelde en ny bok annenhver dag (!), og det gikk selvsagt som det måtte gå: Masseslakt, og særlig brutal var han overfor kvinnelige forfattere: «… en dyktig strikket strømpe har langt mer verdi enn en dårlig skrevet bok.» Kanskje kan man si at han traff den såkalte Dagblad-tonen med sarkasmene sine. Men det ble med denne ene sesongen som litteraturkritiker.

Et par år senere var han likevel i gang med å skrive igjen i samme avis, men nå om en kunstform som nok lå ham langt nærmere. Han ble Dagbladets nye kunstkritiker, en posisjon han skulle beholde helt fram til sin død i 1931. Fortsatt frekk og direkte, med temperatur, nerve og engasjement. Det var enten-eller-kritikk, med klart journalistisk tilsnitt.

Bekjentskapet hans med Edvard Munch hadde nå utviklet seg til nært vennskap, de sås nærmest daglig, og Jappe tilbrakte lange perioder hos Munch blant annet i Åsgårdstrand, der han også ved flere anledninger sto modell. Men dette var ikke til hinder for at han skrev om Munch hver gang sjansen var der, og ved en anledning arrangerte kritikeren likeså godt en utstilling av Edvard Munchs malerier hos Blomqvist Kunstutstilling. Han fikk også flere arbeider av Munch i gave og pengestøtte når det trengtes.

 

MUNCHS AGENT

Med dagens briller er det overhodet ingen tvil om at Jappe Nilssen var dypt inhabil til å skrive kritikk av Edvard Munch. Men selv så han det som en viktig oppgave å spre kjennskap til kunstneren, han ville at folk skulle forstå Munch, og da brukte han sin posisjon til nettopp det. Og han var i det minste fullstendig åpen om sitt engasjerte forhold til denne oppgaven.

Jappe Nilssen var også befriende ærlig når det gjaldt sin tilkortkommenhet i møtet med andre kunstretninger enn dem han allerede var fortrolig med. Det gjaldt blant annet futurismen, Der Blaue Reiter og Kandinskij, som alle ble vist i Kristiania. «Jeg erkjender ydmygt min uformuenhet til at forstaa denne kunst», skrev han i 1916.

Slik er det kanskje ikke først og fremst kritikeren, men aktøren, agenten og vennen Jappe Nilssen som vekker leserens interesse i denne boken. Helle Christine Ravn formidler et stort materiale på en god måte, selv om språket noen ganger kan bli en smule forblommet: «De falt gråtende sammen som Adam ved Edens port og dødsengelen rørte ved deres skuldre. Skjebnen spottet dem med en flaske vin og en kurtisane.»  Eller nesten uforståelig som her: «For Jappe var påfuglene et uavbrutt memento for oss mennesker om å ikke bare ivareta vårt ytre, men også av og til ofre det indre en liten tanke.»

Men kanskje kan det likeså godt hevdes at det noe gammelmodige språket i seg selv er med på å bringe oss nær en tid og et miljø som vi i dag bokstavelig talt bare finner på museum.

Sindre Hovdenakk (52) er redaktør i Prosa.