To nye bøker presenterer seg begge som selvhjelpslitteratur tilpasset leserens kjønn. Men der F-ordet gir råd om hvordan man som enkeltperson kan bidra til å endre kulturelle strukturer, legger Mannen opp til at hver og en skal lære å hjelpe seg selv.

 

Marta Breen, Madeleine Schultz og Jenny Jordahl

F-ordet. 155 grunner til å være feminist

Manifest, 2015

 

Dag Furuholmen og Ted Usatynski

Mannen. Myter, løgn og sannhet

Cappelen Damm, 2015

 

Selv om kjønnsbevegelsen nok har fått en ny vår, kan kjønnsfokuset for noen lesere kanskje virke litt utdatert. Og for Mannens del, som riktignok trekker på resultater fra nyere nevrovitenskapelig forskning, er dette dessverre tilfelle; forfatterne ser ikke ut til å ha tatt innover seg de siste årtienes utvikling innen menneskevitenskapene.Bokener skrevet av psykiater Dag Furuholmen og psykolog Ted Usatynski, og er ifølge omslagets bakside «en inspirasjonskilde for menn til å gjenoppdage sin maskulinitet, og til å kunne verdsette det spesifikke ved å være mann».

De tre forfatterne av F-ordet, Marta Breen, Madeleine Schultz og Jenny Jordahl, gjør derimot bruk av svært aktuelle eksempler fra både forskning, medier og kunstverden, og overbeviser i høyeste grad om at kjønnsperspektivet bør være med oss videre. Der Furuholmen og Usatynski finner empirisk støtte i kvantitative undersøkelser og psykologiske eksperimenter, støtter Breen, Schultz og Jordahl seg i større grad til innsikter fra interpretative og kritiske disipliner. De forklarer forholdet mellom strukturer, makt og kjønn med interessante og relaterbare hverdagseksempler.

 

MALPLASSERT

Mest påfallende når man leser de to bøkene opp mot hverandre, er de store forskjellene i fremstillingen av forholdet mellom vitenskap, ideologi og kjønn. Mens F-ordet gir grunnkurs i feminisme både som selvhevdelse og som motstand mot strukturell urettferdighet, gir Mannen heller en oppskrift på hvordan han best kan hjelpe seg selv i et samfunn som ikke er tilstrekkelig tilrettelagt for hans spesifikt mannlige kvaliteter. Forfatterne av Mannen fremstiller nemlig identitet som en medfødt og konstant størrelse og underkommuniserer den kulturelle kontekstens betydning for den enkeltes muligheter.

Jeg er enig i at det for svært mange unge i dag er altfor langt mellom følelser, kropp og selvfremstilling, og mange fagfellesskap de siste årene har vært opptatt av å vektlegge kroppens og følelsenes betydning fremfor distanserte analytiske tilnærminger – selvsagt er det slik at kroppene våre setter begrensinger og skaper muligheter for oss. Men å ikke i det hele tatt forholde seg til kjønn og identitet som diskursive størrelser virker ganske malplassert i en bok som påstår at vårt «feminiserte» skolevesen skaper tapere.

 

HVORFOR KJØNN?

Et av de mer aktuelle prosjektene Furuholmen og Usatynski ser ut til å rette seg inn mot, er å skape bevissthet rundt de sinte unge mennenes psykologi. En viktig forklaring er at unge gutter med «mye testosteron» – etter hva jeg kan forstå, brukes dette som et samlebegrep for kvaliteter som er uønsket i det gjennomfeminiserte utdanningssystemet – lider under fraværende fedre som ikke har lært dem å kanalisere hormonene på riktig måte. Relasjonsproblematikk som følge av manglende omsorg sett i sammenheng med strukturell undertrykkelse er uten tvil et nyttig perspektiv å forstå disse mennene med, og jeg kjenner til mange historier der medlemskap i kalde og harde ungdomsklikker har bidratt til å gjøre det vanskelig å finne sin plass i voksenlivet. Men det jeg sliter med, er å kjøpe argumentet om at dette har med kjønn å gjøre. Ja, det er nok flere menn som har kjent seg tråkket på pga. den utbredte nedvurderingen av de verdiene deres respektive subkultur representerer – men å kople dette til den mannlige kroppen – biologien – virker veldig unødvendig.

Når unge menn bør gås i fakkeltog for, slik Furuholmen foreslår i sin kronikk i Dagbladet (10.04.2015), er det ikke fordi det er så mye lettere å håndtere en kvinnekropp. Men fordi noen av guttene heller ikke får lov å innta roller som gir dem reell innflytelse over egne liv. Det er mulig at forfatterne spiller kjønnskortet for å vinne tillit og gi inntrykk av at de er på mennenes side; kanskje tenker de seg at det er lettere for dem å endre seg om deres opplevelse av å komme til kort skyldes manglende tilrettelegging for testosteron. Men hvorfor benytte denne typen argumentasjon, som, selvsagt uten at dette er forfatternes intensjon, nører opp under ideer om den hvite mannens terrengtap overfor kvinner og andre befolkningsgrupper, når det virkelig ikke er nødvendig for noe annet enn å lege sårede selvbilder? Ikke noe sted i boken fant jeg innsikter som ikke kan overføres til kvinners erfaringer. Og er det ikke egentlig enda vanskeligere for de utbrytertrengende og opprørske kvinnene å bli hørt? Sinte unge kvinner har mye mindre spillerom enn sinte unge menn, og sanksjonene mot kvinner som ikke klarer å bli voksne i forventet tempo, er minst like rammende som for mennene. Ideer som dem Furuholmen og Usatynski formidler – om at kvinner ikke er biologisk utstyrt med den samme motstandstrangen som menn – er med på å gjøre det enda vanskeligere å ta en plass utover det som er forventet av oss. Kvinner som sier fra, er feilvare – og derfor vender vi oftere sinnet innover.

 

MOTSTAND SOM MERKEVARE

De 155 begrunnelsene for å være feminist i F-ordet oppsummerer kapitlene og henter belegg fra ulike områder innen kjønnsbevegelsen: Kropp, sex, forbruk, vold mot kvinner og undertrykkelse på verdensbasis omtales i samme vendinger som nettaktivisme og overrepresentasjon av menn i kultureliten. Kapitlene har på pedagogisk og salgsvennlig vis fått hver sin kledelige pastellfarge, og Jordals seriestrek pryder de fleste av sidene. Layouten er et tydelig statement: Det er ikke noe galt med jentefarger! Det er tydelig at et av målene med boken har vært å introdusere leserne for ulike tenkemåter innen feministisk teori, og forfatterne har virkelig latt mange feministiske stemmer slippe til. Det er lett å si seg enig når de siterer moteikon Tavi Gevinson på side 166: «Å se alle motsetningene i det å være en jente ble lettere når jeg innså at feminisme ikke er en regelbok, men en diskusjon, en samtale, en prosess.» Men, kunne man innvende om man var mer kritisk innstilt, burde ikke forfatterne markere tydeligere hvor de selv plasserer seg i forhold til de ulike tendensene? Når alle disse stemmene får plass innenfor en og samme bok, uten at forfatterne viser hvor de selv står, blir det vanskelig å rette kritikk mot selvmotsigende sider ved den. Og dermed mister boken noe av sin funksjon som utgangspunkt for videre debatt.

Nå må det nevnes at essayene som innleder kapitlene, står utrolig godt hver for seg – kanskje spesielt «Martas brev», der Breen skriver svært innsiktsfullt og sympatisk om kropp og sex; teksten er et nydelig eksempel på sakprosa som tydelig viser frem sin egen posisjon – samtidig som den åpner seg for andre perspektiver. Og slik jeg forstår forfatterne, er boken i større grad tenkt som en interessevekker og en introduksjon til feministisk tenkning. Samtidig kunne det være fint å vite mer om hvordan de tenker seg ting gjennomført; for eksempel synes jeg budskapet om motstand mot reklame og markedskrefter som spiller på kvinners dårlige selvbilde, kræsjer litt med det svært salgbare formatet boken er skrevet og illustrert i. Fra Jordals nettsider kan man også laste ned ferdigtegnede feministbannere som man kan bruke på facebooksiden sin – om man for eksempel skulle ha behov for å vise vennene sine at man er feminist. Som mobiliseringsteknikk fungerer dette perfekt; jo lettere det er å omdanne et budskap til noe man kan tjene på, jo raskere spres det – spesielt via sosiale medier. For meg fremstår det som litt lite fremsynt å legge så til de grader til rette for at feminismen skal kunne benyttes som ingrediens i en kul-dame-etos. På sent nitti- og tidlig totusentall fikk no-logo-bevegelsen og ad-busting-aktivismen deres mye oppmerksomhet, men i dag er den allerede slukt av trendene og fremstår mer som et estetisk uttrykk enn aktivisme. På lignende måte har moteindustrien for lengst stjålet til seg feministstilen; de aller mest attraktive kvinnene klarer fint å se digge ut i mum-jeans og korte, stygge hårklipper. Denne formen for mobilisering, som benytter seg av markedets mekanismer, bidrar til å skape enda trangere rammer for kvinner; nå må vi både være deilige – og feminister – på Instagram.

 

KJØNN OG KUNNSKAP

Kommunikasjon som retter seg inn mot kapitaløkning, skaper selvbilder basert på andres vurderinger heller enn våre egne; vi blir objekter med verdi bestemt ut fra etterspørsel.

Forfatterne er selv inne på at kvinner oftere kategoriseres etter hva de «er», altså hvilken kategori de tilhører, mens det er menn som skaper kategoriene. Hvordan virkeligheten skal ordnes og forstås, avhenger av hvem som er med på å skape den. Så jo flere kvinner som lærer seg å tenke utenfor de etablerte kategoriene, jo bedre. Og jo bedre vi legger til rette for at jenter skal få øve seg på å tenke kritisk og bruke sine egne erfaringer i arbeidet med å bli voksne, sterke kvinner – jo bedre legger vi til rette for at de vil kunne delta i utvikling av genuint ny kunnskap. Hva feminisme er og skal være, er et samarbeidsprosjekt – og leserne av F-ordet er også en del av prosjektet. Når forfatterne satser såpass hardt på å presentere feminisme som en ferdigtenkt og lett adopterbar identitet, gjør de det vanskeligere for leserne å se seg selv som medprodusenter med frihet til å skape sin egen feminisme. Mens forfatterne av Mannen rett og slett ikke forholder seg til kjønnsteori som problematiserer oppfatningen om mening og identitet som konstante størrelser, kan man kanskje si at F-ordet trekker den for langt andre veien; der Mannen utelukker motstand mot strukturer som en måte å hjelpe seg selv på, underspiller F-ordets flørt med reklamebransjen til en viss grad den enkeltes muligheter til å bidra i samarbeidet om hvordan virkeligheten vår skal se ut. Dette er riktignok bare én av sidene ved boken – det er stort sett på formsiden jeg får et slikt inntrykk. På innholdssiden, og spesielt i forfatternes personlige brev til leserne, understrekes det motsatte: Gjennom erfaringer fra eget liv og feministiske forbilder har forfatterne satt seg i stand til å bidra i den offentlige samtalen om kjønn, kropp og samfunnsstrukturer.