Siden januar 1914 har en av landets store gullalder-kunstnere og vår aller fremste eventyrillustratør, Theodor Severin Kittelsen, ligget i jorden under et beskjedent gravminne på Ullern kirkegård. En ny biografi trekker han imidlertid opp igjen, for nå skal han få smake riset.

 

Vignett:

Arnhild Skre

Th. Kittelsen. Askeladd og troll

Aschehoug, 2015

 

Det heter seg i kristen eskatologi at Jesus en gang skal komme tilbake for å dømme levende og døde. I mine øyne er den fysiske utslettelsen som en dag rammer alle, straff nok for de fleste. Ergo burde majoriteten av de som har gått ut av tiden, få hvile i fred. Det er nå engang likevel slik at særlig betydelige personer kan og bør løftes frem og undersøkes på ny dersom det foreligger mistanke om at vesentlige momenter er utelatt i foregående fremstillinger av dem. Denne gangen er det den folkekjære kunstneren Theodor Severin Kittelsens tur til å la seg saumfare.

Hva som er vesentlig, er imidlertid ikke noe som lar seg definere eksakt en gang for alle, og jeg er, etter å ha lest Arnhild Skres Th. Kittelsen. Askeladd og troll, usikker på om det vi får vite gjennom Skres aktuelle biografi om Kittelsen, er av nevnte art. Noe er likevel oppnådd: Skre har gjennom biografien om Kittelsen lyktes med å komplettere sitt allerede påbegynte arbeid med å utforske det hun i boken omtaler som «det vitale, mangfoldige og formende norske kunst- og kulturlivet i tiårene rundt 1900». Nevnte utforsking har gått via biografiene om Ragnhild Jølsen og Hulda Garborg. For sistnevnte biografi, Hulda Garborg. Nasjonal strateg, ble Arnhild Skre i 2011 tildelt Brageprisen.

 

PSYKOLOGISK TILNÆRMING

Nå er det selvsagt ikke den erfarne historikeren, velrenommerte biografen og journalisten Skres intensjon å trekke Kittelsen opp for å dømme han i religiøs forstand, men han skal åpenbart likevel få svi. Mitt eneste kritiske spørsmål til den aktuelle biografien er: Hvorfor dette ønsket om å utdype og videre begrunne og belegge en kritikk og analyse av Kittelsens karakter, som allerede er omtalt og utdypet i tidligere fremstillinger?

Det skal uansett vanskelig la seg gjøre å toppe psykolog og forfatter Einar Øklands kritiske, men samtidig varlige og innsiktsfulle post mortem-analyse av Kittelsen i boken utgitt i samarbeid med kunsthistoriker Holger Koefoed, Th. Kittelsen. Kjente og ukjente sider ved kunstneren fra 1999. Skre kjenner godt til det hun omtaler som «andres Kittelsen» og «ulike tiders Kittelsen», og i etterordet sitt nikker hun anerkjennende både til Øklands artikler om publisistiske vilkår for Kittelsens kunstnerskap og til Øklands forut nevnte profil av personligheten Kittelsen. Øklands tekster omtaler hun under ett som et «verdifullt tilskudd».

Jeg betviler ikke at det i bunnen av arbeidet med den ferske biografien har ligget en dyp respekt for og kjærlighet til Kittelsens kunstnerskap, men kanskje forsvant litt av kjærligheten underveis da Skre ble enda bedre kjent med det krokete og praktisk-sosialt nokså hjelpeløse mennesket Kittelsen åpenbart må ha vært? Når argusøynene lukkes og det empatiske blikket åpnes her og der, løftes imidlertid fortellingen opp til det nivået den gjør seg best på. Vi snakker tross alt om en kunstner som vi først og fremst ikke klarer å glemme fordi han setter oss i forbindelse med det religionshistoriker Karen Armstrong, uten sammenheng for øvrig, i boken Mytenes historie fra 2005 beskriver som «vår medfødte følelse av at det er mer ved menneskene og den materielle verden enn man ved første blikk skulle tro». Vi husker Kittelsen for det han pekte på gjennom sitt kunstnerskap, og i liten grad for hans sosiale ferdigheter – eller mangel på sådanne – i sin tid i verden mellom 1857 og 1914. I etterordet begrunner Skre hvorfor det er relevant å gå så nær innpå Kittelsen som hun gjør enkelte steder i biografien. Ikke det at hun tror en psykologisk tilnærming er relevant for å forstå ethvert kunstnerskap, men Skre forsvarer den psykologiske tilnærmingen til Kittelsen fordi en avgjørende del av svaret på hvorfor vi husker nettopp Kittelsen fremfor mange av hans samtidige, er temperamentet og følelsessvingningene hans. Hvilket «vi» Skre her refererer til, er jeg ikke sikker på.

 

TURISTBROSJYRER

Skre åpner Th. Kittelsen. Askeladd og troll i generaliserende vendinger der hun blant annet tilkjennegir at Kittelsen i flere av sine mest kjente motiver klarer å visualisere håp og eventyrlyst akkurat slik det kjennes i Norge, og at han har fanget norsk fantasi i strek. Not, vil jeg skyte inn. Kittelsen var, til tross for adskillige forbindelseslinjer til flere nasjonalromantiske, realistiske og symbolistiske kunstnere i sin samtid, one of a kind. Han er ingen representant for gjennomsnittsnordmannen – slikt prat hører turistbrosjyrene til.

Det er slått fast allerede i biografiens tittel at Kittelsen var både det ene og det andre.

Før leseren er i gang med kapittel 1, er følgende salver fyrt av i det to sider lange forordet: «Noen tydelig tråd kan denne livsfortellingen ikke ha, for Kittelsen ser oftest ut til å ha manglet begrep om hvor han var i livet og hvor han skulle.» Som håndverkerlærling beskrives han som «naiv og upraktisk», som stipendiat i Paris som «forvirret», som godt voksen fremdeles uten retningssans. Og videre: «Han dugde dårlig til det folk så som nyttig arbeid. Han ble regnet som doven. Han eide ikke økonomisk sans.» Når Arnhild Skre vil nyansere bildet, klarer hun kun å rose Kittelsen i tre setninger før de negative karakteristikkene igjen tar over. Vi befinner oss fremdeles i forordet. Leseren gjøres kjent med at Kittelsen heldigvis ble dyktig til å tegne, at han var en sjarmerende mann som det kunne være en fest å være sammen med, og at han var en mann som tiltrakk seg gode hjelpere gjennom hele livet. Men, føyes det raskt til: «Hjelpsomheten tok seg underligere ut etter hvert som Kittelsen dro seg bort fra vennene, ble mistenksom, øste ut beskyldninger og kom med grove og voldsomme raseriutbrudd.» I nest siste avsnitt på samme side: «Han oppførte seg rett som det var som et troll.» Og de negative karakteristikkene slippes dråpevis gjennom hele biografien. Med henvisning til konkrete brev eller til offentlig publiserte svertende kommentarer, men også til egne slutninger. Langt ute i biografien, på side 381, skriver Skre: «Kittelsen hevdet selv at tidene hadde vært dårlige siden han ble født, men det var en av hans elastiske sannheter.» En av flere, altså. Litt beregnende var Kittelsen også. Det kan vi lese om på side 169: «Kittelsen svingte igjen mellom tungsinn og optimisme. Mellom følelsen av falitt og tro på at det fantes suksess lenger fremme. Stemningen og situasjonsbeskrivelsen svingte også etter hvem han skrev til. I brevene til Aall steg uttrykkene for fortvilelse fremdeles omvendt proporsjonalt med innholdet i lommeboken.»

 

GODE INGA

Boken er fint innbundet, og på innsiden frister en gjengivelse av den unge Kittelsens blyanttegning Fysiognomistudier fra Kragerø til å bla videre. Billedmaterialet i boken er utsøkt og av det håndplukkede slaget. Det er interessant å se elevarbeidene fra von Hannos skole, Den kongelige Tegneskole og kunstakademiet i München, kullskissen til tendensmaleriet Streik (1879), eksempler på fantastiske eventyrillustrasjoner og vintermotiver, og for også å nevne et av Kittelsens svarte motiver: «Og jeg så, og se! – en gulblek hest. Rytterens navn var Døden og dødsriket fulgte med ham.» Dette er en av illustrasjonene til en nordisk utgave av Det nye testamente som det ikke er så lett å glemme. Den hvitkledde skikkelsen med svarte hull til øyne gjør ikke kun inntrykk på dagens svartmetallmiljøer, men ryster ethvert kunstinteressert publikum med sitt direkte, konfronterende uttrykk.

Av fotografier må nevnes bohemparet Inga (født Dahl) og Theodor foran et av høydepunktene i Kittelsens møbelkunst og den heftige omfavnelsen gjengitt i tilknytning til avsnittet med den sjarmerende overskriften «Likte ikke lange forlovelser». Om Kittelsens kone, Inga, sies det gjennom fortellingen ikke et vondt ord, snarere motsatt. På side 249 omtales hun, for å nevne et av mange mulige eksempler, som en «sjenerøs, avslappet og humoristisk person». Ved nærmere ettertanke er det kanskje nettopp Inga Kittelsen og ikke hennes allerede mye omskrevne ektefelle det burde ha blitt gitt ut biografi om. Når det er sagt, så fortjener Arnhild Skres Th. Kittelsen. Askeladd og troll ros for flere gode kunstfaglige betraktninger og dessuten direkte skryt for de mange interessante, levende og velskrevne bidragene til en utvidet kulturhistorisk og kunstsosiologisk forståelse av forskjellige miljøer Kittelsen oppholdt seg i i tiårene rundt 1900. Helt konkret rydder hun en gang for alle opp i den seiglivede myten om at Kittelsen nærmest var for autodidakt å regne, og hun peker konkret på bestemte kunstkritikker rundt forrige århundreskifte hvor slike vrangforestillinger poppet opp. Skres beskrivelser av seriene Svartedauen, Jomfruland og Tirilil-Tove er gode, og en sjelden gang skriver hun beint frem nydelig om noe av det idiosynkratiske ved Kittelsen. Det er til å bli glad av: «Før utstillingen sin i 1904 hadde Kittelsen forsøkt å forklare for Aftenpostens journalist at slike troll og naturfenomener var godt synlige for alle som hadde dem i tankene og tok seg tid til å se etter. Selv hadde han et særlig blikk for dem, og han utviklet det ved ikke bare å se selv, men også å snakke med andre som . Til Lauvlia inviterte han synske, som Vis-Kari fra Eidal. Hun hadde til og med sett Gud.»

Et av de sentrale spørsmålene som Skre via en kildebasert livsskildring forsøker å finne svar på med den omfattende biografien på hele 450 sider, er: «Hvordan ble kjøpmannssønnen Theodor Severin Kittelsen fra Kragerø til den Th. Kittelsen som hvert skolebarn kjenner i dag? En kunstner som sjarmerer og får oss til å le. En billedpoet som fremdeles fengsler og skremmer på nye måter.» Skre gir underveis mange forsøksvise svar på dette spørsmålet, men det dveles gjennomgående altfor lenge og ofte ved alt Theodor Severin Kittelsen ikke mestret, og alt han ikke var. En så vidt nidkjær vivisekering er ikke nødvendigvis veien å gå for å finne ut hvorfor noen ble som de ble.