Bak KODE-museenes kinesiske samling finnes en fargerik skikkelse som knytter bånd mellom Norge, Kina og USA. Den nye boken om ham er noe gråere.

Jorunn Haakestad

Porselen og revolusjon. Johan Munthe og Kina-samlingen i Bergen

Fagbokforlaget, 2018

En forsommerdag i 1935 beveget et uvanlig gravfølge seg gjennom Beijings gater. I kisten lå en nordmann. Mannen het Johan Wilhelm Normann Munthe, og han ble 70 år gammel. Gjennom en lang karriere i Kina hadde Munthe arbeidet som offiser, som bankdirektør og som kunsthandler og sendt et firesifret antall objekter ut av landet – over 2500 av dem til kunstindustrimuseet i hjembyen hans, Bergen. 32 kinesere bar Munthe på en båre av bambusstenger fra kirken til hovedstadens jernbanestasjon. Derfra ble liket sendt til den mindre byen Tientsin, hvor nordmannen ble gravlagt på britenes kirkegård, Racecourse Road Cemetery, et tegn ikke bare på kolonitidens verdensbilde, men også på Munthes livslange lidenskap for hester. Sammen med kisten på toget var både militær æresvakt og et militært orkester.

EN RAR KATT

«Begravelsen var storslagen og imponerende. Det sies at hele Beijing gikk kledd i sørgeklær den dagen», skriver kunsthistorikeren Jorunn Haakestad i sin nye bok, den rikt illustrerte Porselen og revolusjon. Johan Munthe og Kina-samlingen i Bergen. Det siste har jeg vondt for å tro, men hennes ord om at så vel norske som utenlandske aviser rapporterte om begravelsen til «den bemerkelsesverdige nordmannen», er ganske sikkert korrekte.

Bak seg hadde Munthe et liv som ganske riktig fortjener adjektivet bemerkelsesverdig. «The International Man of Mystery», er han blitt omtalt som – men også som «eventyreren som herjet i Kina» og som «en rar katt», for bildet av ham er forblitt uklart: «Var han en kunstrøver eller var han en edel samler?» spør Haakestad i forordet. Like etter fremhever hun den aldrende, barnløse Munthe som «en religiøs vegetarianer som om ettermiddagen sang salmer og leste poesi, også sine egne små dikt som han hadde skrevet gjennom årene». Noen sider etter det igjen forteller hun om en skikkelse hvis historie er preget av «Askeladden, outsideren, den farløse unggutt med talefeil».

Bokens første fotografi av hovedpersonen understreker uutgrunneligheten: en uniformskledd herre midt i femtiårene, med et oppmerksomt blikk, den bredeste knebelsbarten jeg har sett noensinne, og et bryst bokstavelig talt dekket av ekstravagant formgitte utmerkelser – hvis ekthet er blitt trukket i tvil. Barten skjuler Munthe – ansiktsuttrykket blir vanskelig å avlese – og bidrar til undringen over hvem dette mennesket egentlig var.

BAJONETTENES LYN

Som ung mann forlot Munthe sin kjøpmannsfamilie på Vestlandet og Kristiania, hvor han hadde gått på krigsskole, og søkte lykken i Asia. Inspirasjon hadde han fått av en filleonkel som hadde gjort karriere i det vestligdominerte kinesiske tollvesenet – en av 278 nordmenn som arbeidet som tollere i Kina i perioden 1869–1940. Onkelen var dessuten en ivrig samler av kinesisk kunst og solgte etter hvert mye til Kunstindustrimuseet i Oslo. Den unge slektningen begynte straks å kjøpe porselen.

Da forfatteren Nils Collett Vogt i alderdommen husket sin barndomsvenn, skrev han om en mann som «på tross av granater og kuleregn, tross bajonettenes glimtende, spiddende lyn stormet først opp på Pekings murer og frelste fra pinsler og ulykker og skjenselsfull død de europeiske gesandter, som var innesperret der». Etter arbeid som toller i flere byer gikk nemlig Munthe inn i militæret og meldte seg til kamp mot Japan. Under bokseropprøret ble han offiser i en internasjonal styrke og var med på å slå det ned. Da republikken Kina ble etablert i 1912, ble han militær rådgiver for dens første president, Yuan Shikai, en stilling som ifølge Haakestad gjorde nordmannen til «en del av det nye Kinas maktelite».

På dette tidspunktet hadde også Gina Arentz Nielsen forlatt sin eksmann og datter i Bergen, giftet seg med Munthe og fulgt ham til Kina. Hun så aldri datteren igjen. Paret bosatte seg først i Tientsin, hvor de ifølge forfatteren ble lokale kjendiser og underholdt celebre gjester fra utlandet. Blant dem var den nederlandske kunstneren Hubert Vos, som malte så vel den kinesiske enkekeiserinne Cixi som Munthe og hans kone. Paret ble etter hvert tilhengere av Christian Scientists, et amerikansk fenomen Haakestad beskriver som en karismatisk new age-bevegelse. Gina døde etter få år, men hennes mann forble på Munthegård, som boligen deres i Beijing ble kalt, til han døde.

MUSEETS STOLTHET

Haakestad er ikke den første som utgir bok om Munthe, men ifølge henne er det generalen som har stått tydeligst frem i skrift tidligere. «Denne bokens ambisjon er å tegne et annet bilde av Johan W.N. Munthe. Jeg vil undersøkte om vi kan forstå og beskrive ham på andre måter enn som kriger og militær. Jeg vil se etter andre sider ved hans personlighet og undersøke om vi kan utdype bildet og komplettere det», skriver hun. Hennes viktigste kilde er Munthes korrespondanse – i den er det «samleren, kunsthandleren og den religiøse grubleren vi møter», hevder hun. Hovedpersonens tallrike brev til sin navnebror Johan Bøgh, direktøren for Bergens kunstindustrimuseum, dominerer.

Selv om hun nå og da åpner for en viss kritikk, har forfatteren først og fremst sympati for sitt objekt, og hun går gjerne i forsvar for ham. Haakestad har ønsket «å komme på fornavn med generalen og søke bak hans noe pompøse ytre for bedre å forstå hvorfor og hvordan han samlet, og ikke minst hvorfor han donerte en stor kinesisk kunstsamling til et museum i Bergen». Etter å ha lest boken er jeg fortsatt usikker på årsaken, selv om forfatteren antyder at Munthes forfengelighet kan ha hatt betydning. På fornavn med denne på alle måter fjerne skikkelsen er jeg ikke kommet, til tross for at forfatteren er det fra første side.

Haakestad har da også mange år bak seg som direktør og konservator for KODE-museenes samling av kinesisk kunst, som er landets største. Munthes donasjon kaller hun «unik i nordisk sammenheng», og utstillingen av disse objektene omtaler hun som «unik og museets stolthet». Hun utroper de nærmere hundre store buddhistiske marmorskulpturene til samlingens høydepunkt. Boken er utgitt i samarbeid med institusjonen og har slik sett også en markedsføringsdimensjon.

Uvanlig nok er Kina-samlingen i Bergen blitt utsatt for innbrudd to ganger det seneste tiåret. Selv om tyvene bak det andre innbruddet ble dømt, har ikke museet fått noen av gjenstandene tilbake. Ranene føyer seg inn i en større europeisk bølge av tyverier av kunstobjekter fra landet.

Tidene har imidlertid endret seg på flere måter, og allerede i Munthes dager ble kvaliteten på deler av samlingen hans trukket i tvil. «Samlingen består av utsøkte objekter, men eksperter og forskere diskuterer fremdeles samlingens gjennomgående kvalitet og giverens innsamlingsprofil. Trolig vil det gå årtier før de kan enes om en sikker status for samlingen», skriver Haakestad, et av flere påfallende eksempler på gjentakelse av ord. Mot slutten er hun innom det som må være et særlig aktuelt tema i denne sammenhengen, nemlig såkalt repatriering. En gruppe søyler i samlingen stammer fra det kinesiske sommerpalasset, som ble plyndret av europeiske tropper. Nå skal gjenstandene vende tilbake til hjemlandet.

DEN ANDRE SIDE

Forfatteren fremhever bredden i Munthes gjerning: Da han sendte nærmere 100 gjenstander til Bergen-museet i 1907, for eksempel, inneholdt kassene dolker, faner, skrin av perlemor, keiserlige silkedrakter, et perlesmykke, malerier og porselensskåler. Munthe later interessant nok til å ha villet «dokumentere en hel kultur», ifølge Haakestad: «Sett med dagens øyne er det et antropologisk kulturperspektiv som trer fram som et karakteristisk trekk ved samlingen.»

Etter at konen døde, slo Munthe inn på en ny karriere som bidro til at ytterligere gaver til Bergen lot vente på seg. Han ga seg i kast med å bygge opp en skandinavisk-kinesisk bank og signerte alle bankens sedler. Prosjektet gikk imidlertid konkurs etter få år. Han skal dessuten ha hatt planer om å skape et museum i sitt nye hjemland. Han giftet seg om igjen, med den britiske forfatteren Alexandra Grantham. Han vurderte også å opprette både barnehjem og suppekjøkken, men havnet i økonomiske problemer og ble dessuten rammet av sykdom.

Munthe solgte etter hvert deler av samlingen sin til det amerikanske vestkystmuseet som i dag heter LACMA, hvor den allerede var blitt stilt ut og hadde fått mye oppmerksomhet. Det var i denne perioden at samlingens kvalitet begynte å bli dratt i tvil, og i vår tid er salget av 118 keramikkgjenstander til museet blitt omtalt som «the Munthe disaster». På sine eldre dager skrev samleren selv at «den museumsdirektør, expert, handlende, samler, connaisseur, eller hvad han nu kan kalde sig, som sier at han aldri lader sig snyde eller tager feil, er simpelthen en løgner, eller han er ingen samler». Av og til å bli snytt var ifølge Munthe «uundgåeligt».

Det burde han vite: Som den forretningsmannen han var, prøvde Munthe seg som kunst- og antikvitetshandler. Takket være sitt nære forhold til samleren Gertrude Bass Warner kom han til å spille en avgjørende rolle også i oppbygningen av den kinesiske samlingen som endte på et annet amerikansk museum, i Oregon.

Mot slutten av livet, etter det forfatteren fremhever som et sosialt fall, gjenopptok han dessuten kontakten med museet i Bergen. Da det fikk ny direktør på 1930-tallet, skrev Munthe til ham: «De har så enormt meget at lære! Gå langsomt, og tal ennu langsommere.» Da den gamle direktør Bøgh døde, avslørte Munthe en mer eksentrisk, spiritistisk side – i brevet til hans etterfølger: «Bøgh tog en så levende interesse i museet at jeg er sikker på at han er på sin plads i museet hver dag. Jeg kan forsikre Dem, at når jeg går over til den andre side, vil både Bøgh og jeg besøge Deres museum, og hjelpe Dem på enhver måde.» Dersom direktøren hadde en venn som var «psykisk», la Munthe til, burde han la vedkommende ta et fotografi av Bøghs tomme stol – «og der er stor mulighet for at De vil finde fotografiet av stolen med Bøgh sittende i den».

I KNE MED BRUKKEN RYGG

Munthe fremstår altså som en personlighet – og som en kunstsamler utenom det vanlige. Porselen og revolusjon, som også gis ut i engelsk språkdrakt, forteller en fantasieggende historie om kontakt mellom Norge og Kina i en tid da man forventer lite av den slags. Mange av bokens fotografier er uvanlig interessante. Utgivelsen handler med nødvendighet også om politikk og konflikt – Munthes år i Kina sammenfaller med en dramatisk periode i landets historie, selv om revolusjonen tittelen lokker med, er viet mindre plass enn porselenet.

Boken får likevel ikke maksimalt ut av sitt fargesprakende, underholdende stoff. Jeg skulle ønske at Haakestad var mer poengtert i sin sitering fra Munthes brev, som hun altså lener seg tungt på. Fremstillingen lider i det hele tatt under at kildematerialet for øvrig later til å være heller tynt – store deler av hovedpersonens tilværelse i Kina, ikke minst det meste av hans utradisjonelle privatliv, forblir i mørket. Med enkelte unntak er alt Haakestad kan gjøre når det gjelder nære relasjoner, å stille spørsmål og spekulere. Boken hennes er ikke lang, og den er delt opp i korte avsnitt. Likevel krever den en motivert leser.

At Munthes liv er langt borte både i geografi og i tid, gjør at forfatteren stadig må bruke plass på sammenhengene det utviklet seg i. I tillegg vil hun gjerne belyse så vel museums- som smakshistorie. Begge deler bidrar til at hun for ofte «mister» hovedpersonen sin.

Først og fremst har Haakestads tekst stilistiske svakheter. Om Munthes andre kone, forfatteren Alexandra, for eksempel, heter det: «Og hun finner sine historiske skikkelser og hovedpersoner fra hele verdenshistoriens ypperste persongalleri.» Om Munthes innsats som bankmann skriver Haakestad at han «utviste stor aktivitet for å få bankens virksomhet inn på det opprinnelige sporet». Om Kina ved århundreskiftet står det: «Både Japan og Russland kjempet om å underlegge seg det store kinesiske imperiet som nå lå med brukken rygg etter at vestmaktene hadde tvunget landet i kne. Sammen med indre revolt og opprør var det stolte Midtens rike i ferd med å gå i oppløsning.»

Manuset ville med andre ord hatt godt av grundigere språkvask og korrektur. Selv dét ville imidlertid neppe ha kunnet fjerne inntrykket av at temaet er mer fascinerende enn boken. Johan Wilhelm Normann Munthe skulle jeg gjerne ha møtt.

Kåre Bulie (42) er journalist og kritiker.