I løpet av drøyt hundre år skaffet Roma seg herredømme over hele datidens kjente verden. Hvordan var denne spektakulære suksessen mulig? Dette spørsmålet stiller den greske historikeren Polyb i boka Romas vei til verdensherredømme.

 

Polyb

Romas vei til verdensherredømme

Oversatt fra gresk av Bente Lassen

Gyldendal, 2017

 

Når det gjelder antikken, kan man vanskelig påstå at forlagene ikke satser på oversatt litteratur. Det er i hvert fall knapt mulig å satse høyere enn det Gyldendal gjør med imponerende serien «Kanon – Antikkens litteratur på norsk», som startet opp i 2014 og kommer med to-tre titler i året. Målet er ifølge forlaget «å oversette antikkens sentrale tekster til et levende og moderne norsk». Det er planlagt hele 150 titler.

Blant årets utgivelser finner vi den greske historikeren Polybs bok om Romas framvekst som den dominerende makten i Middelhavsområdet på 200- og 100-tallet f.Kr. Oversetter Bente Lassen, tidligere universitetslektor i gresk, lykkes godt i å virkeliggjøre seriens mål om å gjengi tekstene i et levende og moderne norsk. Selv om verket er eldgammelt og heller ikke oversetteren er noen ungdom, flyter språket lett, og Lassen unngår den lett mugne konservatismen som kan ramme mang en oversetter som mer eller mindre bevisst føler på ærbødigheten over å få arbeide med en berømt tekst.

Hovedtemaet i boka er den bitre, nådeløse og langvarige kampen mellom Roma og Kartago. Roma var en stadig mer ambisiøs landmakt med base på det italienske fastlandet, Kartago var en gammel sjømakt og et handelsimperium med hovedstad på den andre siden av Middelhavet, i nærheten av dagens Tunis, befolket av semittisktalende fønikere som opprinnelig kom fra dagens Libanon. Disse to maktene utkjempet tre langvarige kriger i perioden 264–146 f.Kr., de såkalte punerkrigene, som endte med Romas totale seier og påfølgende dominans i Europa og Middelhavsområdet i de neste seks hundre årene.

I omfang kan disse krigene sammenlignes med forrige århundres verdenskriger, for de omfattet store deler av den verdenen aktørene selv kjente til. Også brutaliteten er beslektet. I slaget ved Cannae i Italia i 216 f.Kr. ble ifølge Polyb 70 000 romerske soldater drept, og man må visstnok helt til den første dagen av slaget ved Somme i 1916 for å finne flere drepte i løpet av én dag. Krigenes politiske betydning er antagelig større, for uten Romas seier ville neppe kristendommen ha vokst fram, og «Europa» er en idé som historisk sett ikke gir mening uavhengig av kristendommen. Det meste ville i grunnen vært annerledes.

 

PUNERKRIGENE

Den første av punerkrigene dreide seg om herredømmet over Sicilia, som kartagerne hadde kontrollen over, og den endte med at kartagerne ble fordrevet fra øya. Men kartagerne lot seg ikke knekke så lett. Som kompensasjon bygde de i stedet opp et kolonirike i Spania, som snart ble en maktfaktor i det østlige Middelhavet. Romerne likte dette dårlig og fant snart et påskudd for å starte den andre punerkrigen. Denne gangen bestemte kartagerne seg for å utkjempe krigen på italiensk jord, og den kartagiske generalen Hannibal foretok en dristig manøver da han i 218 f.Kr. krysset Alpene med 40 000 mann og 37 krigselefanter og rykket inn i Nord-Italia. Hannibal ble de neste årene en katastrofe for de seiersvante romerne, som led knusende nederlag i en rekke slag. Det mest kjente av dem er slaget ved Cannae i 216 f.Kr., hvor store deler av Romas politisk-militære elite falt.

Etter dette skiftet romerne strategi. De forkastet ideen om å utkjempe avgjørende slag og valgte heller mindre trefninger som skulle slite ut motstanderen. Og det fungerte. Hannibal streifet rundt i Italia uten å oppnå noe gjennombrudd, samtidig som den romerske general Scipio Africanus overrasket kartagerne ved å dra over Middelhavet og angripe Kartago direkte. Han lyktes, og kartagerne måtte godta en ydmykende fredsavtale som gjorde slutt på kartagernes stormaktstatus. Kartago var nå redusert til en ren klientstat. Men selv dette var ikke nok for romerne, som femti år senere framprovoserte den tredje punerkrigen ved å stille fullstendig urimelige krav til kartagerne, blant annet at de skulle brenne ned sin egen by og flytte den til et annet sted. Kartagerne nektet selvsagt, og romerne beleiret byen, inntil de i 146 f.Kr. erobret den og selv brant den ned. Kartago ble nå omgjort til en romersk provins og var utslettet for all framtid som politisk enhet.

 

TATT SOM GISSEL

Parallelt med punerkrigene foregikk det en rekke konflikter i Hellas og det østlige Middelhavet som var knyttet til den store konflikten mellom Roma og Kartago. Polyb ble selv på en dramatisk måte involvert i konfliktene i Hellas. Han ble født i 200 f.Kr. i byen Megalopolis på Peloponnes. Faren Lykortas var general i Det akhaiske  forbundet, og også den unge Polyb hadde politiske og militære posisjoner i forbundet. Romerne under general Lucius Aemilius Paullus slo makedonerne i slaget ved Pydna i 168 f.Kr. og straffet de grekerne som hadde prøvd å være nøytrale i konflikten, blant andre Det akhaiske forbundet, med å ta tusen gisler fra overklassen og føre dem til Roma. Polyb var en av dem.

Det sier litt om romernes evne til å inkorporere beseirede folks eliter at Polyb havnet i huset til den nevnte general Paullus og fikk i oppgave å undervise sønnene hans. Den ene av dem, Publius Cornelius Scipio Aemilianus, gjorde senere en strålende militær karriere da han ga Kartago det endelige nådestøtet 146 f.Kr. Polyb var selv til stede ved denne begivenheten. Polyb levde altså i Romas aller øverste sirkler, og selv om han var greker, utviklet han en fascinasjon for Roma som førte til at han skrev denne boka.

 

FORSYNET

Romas vei til verdensherredømme besto opprinnelig av 40 bøker. Av disse er bare bok 1–5 bevart i sin helhet, og mesteparten av bok 6; de øvrige har gått tapt og finnes i dag bare som fragmenter. Den norske utgaven omfatter disse seks bøkene, som behandler perioden 264–216 f.Kr., det vil si den første punerkrigen og begynnelsen på den andre, samt andre hendelser i Middelhavsområdet.

Originalteksten må ha bestått av rundt 4000 moderne boksider. Et såpass omfangsrikt verk må ha vekket en viss skepsis hos leseren, og kanskje også blitt i overkant dyrt. Polyb ser i hvert fall behovet for å legge inn litt egenreklame for boka:

 

Ja, for hvor mye lettere er det ikke å kjøpe og lese førti bøker som er bundet sammen som en vevnad med en klar og sammenhengende beretning enn det er å anskaffe og lese verk av forfattere som bare beskjeftiger seg med enkelte episoder i historien. Jeg vil hevde at den viktigste delen av historieskrivingen er den som tar for seg følgene av begivenheter, omstendighetene i forbindelse med dem og, ikke minst, deres årsaker. Alt dette kan man utlede og lære fra en sammenhengende historiefremstilling, men det er ikke mulig ene og alene ut fra beskrivelser av de enkelte krigene. (s. 218)

 

Polyb høres ut som en moderne historiker når han understreker hvor viktig det er å klarlegge årsaker og virkninger. Samtidig virker han temmelig umoderne når han sier at det er Forsynet eller skjebnen (gresk: tyche) som styrer hendelsene:

 

Det særegne med mitt verk, og det bemerkelsesverdige ved vår tid, består i dette: Liksom Forsynet har styrt så å si alle begivenheter i verden i én retning og tvunget dem til å helle mot ett og samme mål, så må også historieskriveren gi leserne en samlet oversikt over den plan som Forsynet fulgte for å sette i gang den historiske prosessen mot en universell sammenheng av begivenheter. For selv om Skjebnen stadig forårsaker noe nytt og alltid spiller inn i menneskenes liv, så har hun aldri tidligere fullbyrdet et slikt verk eller utkjempet en slik kamp som i vår tid. (s. 22)

 

Det er altså ikke tilfeldig at Roma vant kampen mot Kartago og deres allierte! Forsynet skaper en fornuftig og rettferdig verdensorden, det vil si en verden dominert av Roma.

 

TRØST I LIVET

Men historien skal ikke bare vise Forsynets arbeid, men også formidle den lærdommen man kan trekke av historien. Historien er nemlig den «beste form for skolering og trening med tanke på politisk virksomhet». Dessuten kan historien gi oss trøst i livet. Den «sikreste – for ikke å si den eneste – måten å bli i stand til å bære skjebnens omskiftninger på med verdighet, er å gjenkalle erindringen om andres ulykker» (s. 19–22). Her ser man vel også noe av fristelsen ved en førkristen moral – hvor herlig må det ikke være å kunne fryde seg uhemmet over andres ulykke i pedagogisk øyemed!

Det pedagogiske aspektet er i det hele tatt med på å friske opp teksten, for akkurat idet man begynner å gå litt lei av de detaljerte krigsskildringene, dukker det opp generelle bemerkninger, som at «folks sinn varierer like mye som deres kropper», noe som skal forklare «ikke bare hvorfor en og samme mann kan være dyktig på visse felter og udugelig på andre», men også «hvorfor samme person ofte kan framstå som både svært intelligent og svært dum eller meget modig eller meget feig» (s. 312). Eller at «det er sant som det er sagt at vedvarende urett har lettere for å bli tilgitt enn sporadiske og uventede forbrytelser» (s. 318). Skal vi først øve urett, må vi altså gjøre det grundig! Eller den litt mer sympatiske sentensen om at «folk som er i stand til å skape gode relasjoner til dem rundt seg, ikke bare er velsett når de er til stede, men lever som et gjenskinn av godhet i de andres hjerte også når de er langt borte» (s. 340). Eller den pedagogiske bemerkningen om at «gode menn ikke burde føre krig mot forbrytere i den hensikt å ødelegge og utslette dem, men med ønske om å få dem til å rette sine feil og forbedre seg» (s. 401).

Polyb er en selvbevisst historiker som ofte kritiserer sine kollegaer. Disse mangler ifølge ham ofte ikke bare blikket for den universelle sammenhengen av begivenheter, men kan også komme med selvmotsigelser, som når de sier at Hannibal både var modig og forutseende, samtidig som han «utvilsomt manglet dømmekraft», eller de kan komme med løgner, som at Alpene var så bratte at det var tilnærmet umulig å forsere dem, eller med usannsynligheter, som at «en eller annen gud eller heros» må ha kommet og vist Hannibal veien. Disse historikerne forveksler seg selv med tragedieforfatterne, som må innføre en usannsynlig hendelse, en deux ex machina, for å få sine oppdiktede historier til å gå opp.

 

FORFATNINGENES SYKLUS

I bok 6 skifter Polyb forbigående tema og gir en beskrivelse av Romas konstitusjon, som han mener er en viktig grunn til Romas suksess. Denne boka har påvirket moderne statsteori, blant annet Montesquieu, og de amerikanske grunnlovsfedrene.

Han begynner med å forklare sin teori om forfatningenes syklus, det vil si «den naturgitte måten styreformer utvikler seg på, endrer seg og til slutt kommer tilbake til utgangspunktet». I naturtilstanden er menneskene flokkdyr som velger den sterkeste til enehersker, eller monark. Når det etter hvert oppstår en fellesskapsfølelse blant menneskene, samt ideer om godt og ondt, inntrer kongedømmet, som er legitimt monarki, det vil si at undersåttene godtar styresettet. Kongen skiller seg her ikke ut fra de andre, men lever som alle andre i nær kontakt med folket. Men etter hvert som kongedømmet går i arv og kongen begynner å fråtse og gi etter for sine lyster, begynner folket å hate ham, og han svarer med samme mynt og begynner å hate folket, og slik går kongedømmet over i tyranni.

Neste skritt er at folket velger ledere blant de mest «høybårne, storsinnede og modige», som deretter organiserer en sammensvergelse og fjerner tyrannen. Med dette er aristokratiet innført, et styresett som prioriterer det felles beste, sosialt likeverd og ytringsfrihet. Men når disse posisjonene begynner å gå i arv og aristokratene hengir seg til et «samvittighetsløst jag etter penger, fyll og evig festing» og «forfører kvinner og voldtar gutter», går aristokratiet over i oligarkiet. Og nok en gang gjør folket opprør, men nå tør de ikke lenger overlate makten til noen få, men stoler heller på seg selv og innfører demokrati, hvor det hersker likhet for loven. Men etter hvert er det noen som ønsker seg «en høyere posisjon enn alle andre» og begynner å bestikke og forføre massene for å oppnå politisk makt. Dette fører til at demokratiet går i oppløsning og blir erstattet av oklokratiet, eller pøbelveldet, som er et styresett basert på makt og vold. Til sist er mennesket igjen blitt som et dyr, og syklusen starter på nytt.

 

DEN BESTE STYREFORMEN

Polyb hevder at man ikke kan tenke seg noen bedre statsforfatning enn den romerske, fordi den kombinerer elementer fra monarkiet, aristokratiet og demokratiet. De to konsulene som til enhver tid var statens øverste ledere, representerte statens monarkiske element, Senatet utgjorde det aristokratiske elementet og folkeforsamlingen det demokratiske. På denne måten var «politisk kontroll fordelt på forskjellige ansvarsområder», og hver enkelt av disse maktenhetene var «i stand til å motarbeide eller samarbeide med de andre».

Polyb foregriper her den moderne maktfordelingslæren, som blir ansett som en grunnpilar i det moderne demokratiet, men han foregriper også den moderne populistiske kritikken av elitenes avstand til folket, en avstand som for Polyb er en helvetesmaskin som ødelegger enhver politisk orden.

Mange antikke historieforfattere er allerede oversatt til norsk – grekerne Herodot, Thukydid, Xenofon og Plutark, romerne Ammianus Marcellinus, Cæsar, Titus Livius, Tacitus og Sveton og den jødiske historikeren Josefus. Polyb fyller et merkbart hull i denne fine rekka.

Lars Holm-Hansen (54) er filosof og oversetter.

 

[