Er det mulig å skrive en god biografi om en sjimpanse, og trenger vi den? Svaret er ja. For Alfred Fidjestøl gir oss så mye mer enn den brokete fortellingen om et annerledes kjendisliv. Han reiser også viktige etiske spørsmål, og som lesere tvinges vi til å engasjere oss i sjimpansenes fremtid.

 

Alfred Fidjestøl

Nesten menneske – biografien om Julius

Samlaget, 2017

 

 

Allerede i 1984 hadde den første boken om Julius på kort tid solgt i over 75 000 eksemplarer, den var oversatt til en rekke språk, og Julius hadde hatt separatutstilling med egenproduserte kunstverk. NRK sendte stadig dokumentarer om den husvarme karakteren ikledd bleie og rød T-skjorte, og barn over hele landet strømmet både til tv-skjermen og til dyreparken i Kristiansand for å få et glimt av kjendisen som spiste bursdagskake, åpnet gaver og satt med nisselue. Den lille sjimpansen hadde en kjendisstatus som på et tidspunkt ble sammenlignet med Morten Harkets.

 

IRONISK DISTANSE

Men hva var egentlig den sanne årsaken til at Julius levde sine første år sammen med mennesker, og hva var det som etter hvert gikk så fryktelig galt? Hva kunne de som hadde tatt ham til seg, lære, og hvordan har driften av dyreparker, ikke bare i Norge, men over hele verden, endret seg de siste tiårene?

Jeg skal innrømme at det var med en viss ironisk distanse jeg gav meg i kast med denne boken. Trengte vi en hel biografi om Julius? Hadde vi ikke sett nok til ham i løpet av de siste trettifem årene? Mediene var gått lei for lengst, og selv jeg som var ihuga Julius-fan som barn, kunne ikke huske når jeg sist hadde sett eller hørt noe om ham. Er det egentlig mulig å skrive en god biografi om en sjimpanse? Jeg skulle bli overrasket.

I løpet av bokens 242 sider og mengder av illustrasjoner har jeg ledd, grått og hatt en lang og minnerik reise tilbake til egen barndom og ungdom. Mot slutten av verket tar jeg meg i å sitte og google utrydningstruede dyrearter. Jeg er overbevist. Denne boken har en velfortjent plass blant høstens sakprosabøker, og selv vurderer jeg å bli sjimpanseaktivist.

 

GODT Å LESE

Fidjestøls stødige og gode stemme er med oss hele veien, og i kronologisk rekkefølge følger vi fortellingen om Julius fra den dagen hjertet hans begynte å slå i mors liv i mai 1979, og frem til i dag da han, etter et brokete og vanskelig liv, sitter som flokkens leder, alfasjimpanse og far i Norges mest besøkte park.

Biografier om dyr er i seg selv ikke helt unikt. Det finnes flere biografier om både sjimpanser og andre kjente dyr på flere språk, men på mange måter er dette allikevel et unikt innblikk i et prosjekt som var helt u-planlagt, og der de involverte ikke hadde noen forutsetning for å vite hva neste trekk ville bli.

Biografien om Julius er rikt illustrert med nesten hundre bilder som kan få enhver leser til å mimre seg tilbake til 80- og 90-tallet, uansett om man hadde noe forhold til Julius eller ikke. De tolv kapitlene er kronologiske og tematiske, og alle har en fiffig titteltekst, som for eksempel: Eit eige rom, Forbrytelse og straff og Ein flyktning kryssar sitt spor. Også små tankepassasjer er det plass til under hver tittel, en setning eller to som får leseren til å stoppe opp og tenke litt ekstra:

 

«Om vi ser direkte og djupt inn i auga på ein sjimpanse, vil ein intelligent og sjølvsikker personlegdom sjå tilbake på oss. Om dei er dyr. Kva er då vi?» Frans de Waal

 

Ved å fylle på med mengder av faglig innhold om både ulike dyrearter, dyreparkens plass i verdenshistorien og alt fra Aleksander den store til Michael Jacksons dyrehold blir dette svært interessant lesning også der teksten ikke handler utelukkende om kjendisen.

Leseren får et godt og oversiktlig bilde av hva som har blitt gjort av forskning på denne arten som er så lik oss selv, og jeg tar meg i å bli mektig fascinert av noen av de oppdagelsene langvarig observasjon av arten har ført til.

 

REDSKAPER

Vi får vite at et sjimpansefoster er i mors liv i ca. åtte måneder, og at fosterets hjerte begynner å slå etter seks uker. Vi lærer at det er normalt at de første svangerskapene går galt, og at sjimpansemoren ofte ikke vet hvordan hun skal ta seg av barnet sitt, at sjimpansene, akkurat som mennesker, må lære dette av andre. Vi får lære om den mindre kjente sjimpansearten bonoboene, der dyrene er mindre voldelige enn andre arter, kvinnene styrer flokken og alle har seg med alle. Den delen av hjernen som registrerer lidelse hos andre individer, er langt mer utviklet hos bonoboene; de er rett og slett empatiske dyr.

Sanseapparatet til sjimpansene er svært likt menneskets, de har fargesyn som oss og har generelt bedre hørsel. Fidjestøl beskriver hvordan sjimpansen Washoe klarte å mestre over 130 tegn fra det amerikanske tegnspråket for døve, og at de er en av de få dyreartene som skjønner at de ser seg selv i speilet. Sjimpansene har både samvittighet og opplever tydelig sorg, og de er blant de få dyreartene som aktivt lager og tar i bruk redskaper. En av verdens ledende sjimpanseforskere, Jane Goodall, observerte dette første gang i 1960, og oppdagelsen fikk omfattende konsekvenser, skriver Fidjestøl:

 

«No må vi anten redefinere mennesket, redefinere reiskap eller akseptere at sjimpansar er menneske,» telegraferte prosjektleiar Louis Leakey da han fekk beskjed om oppdaginga. Hittil var mennesket definert som det dyret som nyttar reiskapar, med Kenneth Oakley-klassikaren Man the tool-maker frå 1949 som tonegivande bok. Frå denne dagen måtte mennesket definerast på nytt.

 

 

FØDSELSDEPRESJONER

Julius, kalt Juliane frem til de oppdaget at hun var en hann, ble født av den unge moren Sanne andre juledag 1979. I begynnelsen virket de som en harmonisk liten familie. Sanne og alfasjimpansen, faren Dennis, kunne sitte i lange stunder med den lille mellom seg og stryke på ham og kose. Men familielykken skulle ikke vare. Etter noen uker ble Sanne stadig mer likegyldig overfor den lille, og til slutt, i det som minnet om en fødselsdepresjon, støtte hun ham helt fra seg. Den 12. februar 1980 ble situasjonen dramatisk, og en eller annen gang i løpet av dagen har en av de andre sjimpansene, sannsynligvis faren Dennis, bitt av Julius fingeren. Det var ikke lenger trygt å ha Julius sammen med de andre dyrene, og den lille sjimpansen ville dø om ikke Edvard Moseid og Billy Glad grep inn. «Hva som siden får komme – får vi ta etter hvert. Vi kan ikke stå og se at ungen dør foran øynene på oss», noterte Billy Glad i journalen.

Hva som skulle komme, var ikke mulig å forestille seg, og livet til Julius har vært en berg-og-dal-bane som kun er en opplevelsespark verdig. Han har vært elsket, beundret og dyrket over hele landet av mange generasjoner nordmenn. Han har sittet i armkroken til sine menneskesøsken og bodd i bur isolert og alene sammen med sine sjimpansebrødre. Han har selv bitt av fingeren til den mannen som reddet ham, og tydelig bedrevet selvskading i perioder der han ble deprimert. Julius har verken levd som sjimpanse eller som menneske, likevel har han levd som begge deler. Glansbildelivet som tidvis har blitt fremstilt i pressen, er ikke det samme livet som den nå voksne alfasjimpansen har levd.

Alfred Fidjestøl forteller godt om et rikt, trist og fascinerende liv, og dette er en bok til lærdom for alle aldere, men kanskje særlig for oss som i barndommen satt i timevis bak i bilen på vei til en dyrepark på Sørlandet for å få et glimt av sjimpansen i den røde T-skjorten og et bilde av oss to sammen til å ta med hjem og henge på veggen.

 

NYE MIRAKLER

Ennå er det mye vi ikke vet og forstår om sjimpansene, og det finnes sjimpansekulturer dypt inne i regnskogene med flere tusen år lange kulturelle tradisjoner. Faktisk lever over halvparten av verdens dyrearter i regnskogene, og det forsvinner livsformer vi ikke engang aner at finnes, hele tiden. På samme tid som denne boken er underholdning, er den også skremmende aktuell. Stadig færre av dem som arbeider med sjimpanser i fangenskap, klarer å la være å engasjere seg i hvordan livet til de ville sjimpansene er truet av menneskelige inngrep.

Fidjestøl avslutter nærmest med en appell til leserne og stiller oss spørsmålet om ikke vi mennesker har en plikt til å sørge for at det selv flere hundre år etter at Julius er død og glemt, fremdeles skal skje nye mirakler langt inne i de afrikanske junglene. For selv om Julius for alltid er dømt til å bo i bur, finnes det fortsatt sjimpanser der ute som svinger seg i toppen av et tre. Og som ingen mennesker forhåpentligvis noen gang vil se!

Kristina Quintano (41) er journalist, oversetter og aktivist