Radikalisme eller profittakkumulering – Pax forlag har alltid hatt nese for tidsånden.

Kim G. Helsvig
Pax forlag, 1964–2014. En bedrift
Pax 2014

Forlaget Pax ble etablert i 1964, drevet fram i en vårløsning av kapitalismekritikk, pasifisme, miljøbevissthet, tro på seksuell frihet og elitekritikk. Den amerikanske sosiologen C. Wright Mills hadde bare få år tidligere lansert begrepet «det nye venstre» og konkludert med at det var for sent å få den «gamle» venstresiden med på å redde verden. Ikke minst oppfattet Mills arbeiderklassen som neddopet av marked og forbruk. Skulle det komme et opprør, måtte det komme fra studenter og intellektuelle, mente Mills. Det gjorde det, og i Norge var Pax en del av dette opprøret.

Forlaget ble etablert på tuftene av tidsskriftet Pax, som først var talerør for Folkereisning mot krig (FMK). Redaktør Tor Bjerkmann sprengte grensene for organisasjonens tradisjonelle temaer. Kjerneleserne forsvant, men tidsskriftet doblet nesten opplaget. Til slutt sa FMK fra seg tidsskriftet, men erfaringen overbeviste 25 år gamle Bjerkmann om at det fantes et marked for publikasjoner om tidens hete spørsmål også i et større format. Flere av de store forlagene produserte billigbøker, men de var oftest litt likegyldige både til aktuelle internasjonale og nasjonale temaer, ifølge historiker Kim G. Helsvig, som har skrevet boken om Pax til forlagets 50-årsmarkering. Dermed etablerte Bjerkmann, til daglig redaktør i Cappelen, sitt eget forlag.

RADIKAL SAMLING
Bjerkmann startet forlaget med folk som historikeren Hans Fredrik Dahl og fredsforskeren Nils Petter Gleditsch rundt seg. Johan Galtung var mentor. På kort tid samlet Pax en så lang rekke av kjente radikale intellektuelle og aktivister at det er vanskelig å se hvem som ikke på en eller annen måte var involvert. Til det sene 70-tallets PaxLeksikon bidro 400 skribenter. Her er selv listen over bidragsytere som ikke befant seg i de innerste Pax-sirklene, en katalog over profilerte samfunnsdebattanter.

Den første forlagslederen, Bjerkmann, hadde en uforlignelig teft for bokideer kombinert med kald forakt for økonomiske begrensninger. Ifølge nåværende forlagssjef Bjørn Smith-Simonsen skal han ha ment at enhver utgift finner sin inntekt. Det gjorde de pussig nok også, gjennom en lang rekke redningsaksjoner, kassakreditter, veksler som kunne fornyes til evig tid, og andre slags oppfinnsomheter. Det ble heller ikke kastet bort penger på lønn til de ansatte i utide, og lenge ble det akseptert.

Historiene om dugnadsånd og intellektuelt overskudd er mange og illustrerende i boken til Helsvig. Om somrene på 1960-tallet satt redaktør Bjørn Bjørnsen og «hurtigskrev» biografier og intervjubøker som redaksjonen håpet at skulle bli bestselgere og dermed finansiere utgivelsen av smalere stoff. Manglet det en artikkel da forlaget et drøyt tiår etter laget PaxLeksikon med Rune Slagstad som initiativtaker, holdt det ifølge tidligere redaktør Irene Iversen som regel med «[Jon] Elster, et glass rødvin og en halvtime».

BRED APPELL
I utgangspunktet var forlagets hovedmålgruppe fortsatt FMK, samt miljøet rundt Sosialistisk Folkeparti og avisen Orientering. Men både Bjerkmann og Galtung var opptatt av at det ikke måtte bli «for meget folkesosialisme», som Galtung sa. Forlaget måtte favne hele den brede, antiautoritære venstresiden, den som SF-/SV-miljøet kunne representere på sitt beste, men ikke på sitt verste. Det var opplagt et klokt trekk og ga en utgivelsespolitikk som tiltrakk seg bredere lesergrupper. Var man i det hele tatt interessert i kulturspørsmål, kjønn, miljø eller fredssak, hadde Pax noe å tilby. Bjerkmanns credo skal ha vært at det var viktigere at folk tenkte, enn hva de tenkte. I en litt sprikende publikasjonsprofil var fellesnevneren en kamp mot alle konvensjoner og all marginalisering av annerledestenkende. Det er for øvrig betydningsfullt, også for den videre norske politiske historien, at Helsvig trekker inn hvordan den legendariske Dagen-redaktøren Arthur Berg tidlig anerkjente både bredden og appellen i den nye venstre-bevegelsen, og mente Pax måtte tas på alvor.

Rundt 1970 ble forlaget hovedkanal for den flodbølgen av fagkritikk som preget universitetene, ikke minst innen humaniora og samfunnsvitenskapene. Særlig var forholdet til det norske samfunnsvitenskapelige miljøet tett. Men gjennomslagskraften de første årene er påfallende også utenfor akademia. Snart skulle alle forlag ha politisk og samfunnskritisk litteratur i billigbokformat – alle ville lage «paxbøker».

TO MILLIONER
I løpet av det første tiåret har Helsvig regnet ut at Pax ga ut fem hundre titler i nesten to millioner eksemplarer. Marx i ett bind, Hva skjer i Nord-Norge av Ottar Brox, Kvinne, kjenn din kropp og verker av Jens Bjørneboe er bare noen av eksemplene fra 1960- og -70-årene.

Denne intense perioden ble kronet med PaxLeksikon i 1978, et enormt løft. Men samtidig nærmet det seg slutten på den radikale gullalderen. Etter hvert ble gruppene, fraksjonene og sakene så mange at det opprinnelige radikale opplandet til forlaget gikk i oppløsning. Pax kom i spenn mellom forskjellige varianter av venstresideideologi. Allerede i 1972 trakk Bjerkmann seg fordi han mente at utgivelsesprofilen både var blitt for akademisk og for sekterisk. Den kollektive ånden det nye venstre hadde bygd på, hadde utviklet seg til et allmøtediktatur. Ml-bevegelsen mente derimot at Pax var småborgerlig. Det var ikke enkle tider.

Pax gikk nå inn i en periode med kollektiv ledelse, et eksperiment som har fått mye av skylden for at forlagets økonomi skrantet stadig mer. Samtidig økte konkurransen fra andre forlags «paxbøker». Da alle de forskjellige politiske gruppene og bevegelsene som hadde karakterisert 1970-tallet, begynte å forsvinne, forsvant i tillegg en del av lesergrunnlaget. Til slutt ble kollektivet erstattet med en hierarkisk organisasjon og en mer tradisjonell og kommersiell forlagsdrift.

KRUMSPRING
I historien om Pax går fortellingene om viltre sprell med forbløffende resultater hånd i hånd med fortellingene om nedleggelsestrusler. Tradisjonell drift betydde ikke tradisjonell adferd. På ett tidspunkt, i 1980, leide forlaget både sirkustelt og NSB-tog for å få fart på boksalget. Dette fylte opp kassen, men holdt på å koste forlaget medlemskapet i Forleggerforeningen. I 1984 var forlaget så nær en konkurs som noensinne, ifølge Helsvig, men ble reddet midt under pressekonferansen der mange ventet at nedleggelsen skulle bli kjent.

Etter nær døden-opplevelsen i 1984 ble det bestemt at bøkene måtte lønne seg. Forlaget var nå nede i tre ansatte og måtte barbere både boklister og tidsskriftportefølje kraftig. Pax var i ferd med å bli nokså marginalisert. Men midt under krisen hadde forlaget etablert Bokklubben Dagens Bok sammen med Oktober. Det var ingen selvfølge verken at bokklubben skulle bli til, eller at den skulle være lukrativ – og bokklubbplanene var faktisk medvirkende til nesten-konkursen – men den viste seg å være en gullgruve. I tillegg var nå Bjørn Smith-Simonsen i ferd med å bli frontfigur i Pax, og han utmerket seg med evnen til å kombinere forlagsdrift med økonomisk dyktighet og dristighet.

KOMMANDITTSELSKAP
Det aller mest fascinerende ved historien om Pax handler selvsagt om det lille forlaget som fanget store nasjonale og internasjonale strømninger på et tidlig tidspunkt. Men også historien om hvordan idealistforlaget Pax endret karakter under presset fra både økonomiske problemer og generelt økt kommersialisering på 1980- og 1990-tallet, er fengende. Smith-Simonsen innførte blant annet kommandittselskapet i det gamle kapitalismekritiske Pax. Samtidig kom Bjerkmann tilbake etter 14 år utenfor, med en tidsriktig glød for profitt og ekspansjon. Slik sett fremstår Pax opp gjennom tidene som et forlag med en pussig nese for tidsånden, enten den dreier seg om radikalisme eller profittakkumulering.

Kim G. Helsvig er en rutinert historiker som blant annet har vært med på å skrive historien til Universitetet i Oslo. Han turnerer mangfoldet av muntlige kilder, brev, revisorberetninger, Pax-utgivelser og annen litteratur uanstrengt og med en penn med masse flyt i. Han tør å tolke, og han har det helt nødvendige blikket for de talende detaljene – episoder, karakteristikker, samtaler og ikke minst de fysiske og materielle omstendighetene – som gjør en slik historie levende. Vekslingen mellom de ytre, samfunnsmessige betingelsene, institusjonshistorien og historien om de sentrale personene er god.

MOT STRØMMEN
Pax er et forlag hvor de hundre blomster har fått blomstre. Det gjør personenes innsats særlig viktig – noe som for eksempel illustreres av redaktør Birgit Bjercks betydning for oversatt skjønnlitteratur de siste tiårene. Av alle personene kommer kanskje Helsvig tettest på avdøde Bjerkmann, men så ville Bjerkmann også vært verdt en biografi i seg selv.

Helsvig kaller de økonomiske krumspringene på 1980-tallet en snuoperasjon. Det er trolig et understatement med tanke på den aggressive kommersialismen forlagsverdenen beveget seg inn i. Ikke noe forlag overlever i 50 år på luft og kjærlighet, men Helsvig beskriver et forlag som ikke helt har tapt sjelen likevel. I dag er Pax konsolidert og veldrevet. Det tjener noe penger på kose- og strikkebøker som alle andre, men har ikke tillatt seg å drukne i disse sjangrene. En klar trend er ifølge Helsvig at mange humaniorautgivelser har overtatt for den sterke samfunnsvitenskapelige tradisjonen. Rundt jubileet ble det skapt litt oppmerksomhet rundt den etter hvert tydelige profilen innen bedriftshistorier, noe enkelte hevder stemmer dårlig med forlagets arvemateriale. Helsvig ser det annerledes – han mener disse verkene illustrerer at Pax fortsatt går litt mot strømmen og tenker folkeopplysning. En annen måte å si det på er at Pax kanskje fortsatt, til tross for sentreringen om økonomi i historiens siste halvdel, er et forlag der ikke bare regnskapsbøkene, men også bøkene, fortsatt teller.

Det var vel ikke helt det de så for seg, de som ville redde verden med billigbøker. Men gitt alternativet kan kanskje de som trodde på den store ideen bak forlaget Pax, være fornøyd.