Professor Erling Sandmos korttekster om sjømonstre og bildene av dem er elegante og fantasieggende, men ikke utpreget pedagogiske.

Erling Sandmo

Uhyrlig. Sjømonstre i kart og litteratur 1491–1895

Nasjonalbiblioteket, 2017

Én mann hever armen, som om han er i ferd med å si noe. En annen hever begeret. De har selskap av ytterligere to herrer ved taffelet. Over de fire velantrukne mennene hvelver et uvanlig tak seg: en arkitektonisk konstruksjon av hvalbein. I bygningens andre ende befinner husdyrene seg, og på taket gaper en fiskelignende gigant.

Den fabelaktige svart-hvite illustrasjonen av hvalhuset er å finne i Erling Sandmos nye, lille bok, Uhyrlig, som bærer undertittelen Sjømonstre i kart og litteratur 1491–1895. Bildet skiller seg fra bokens andre visuelle bidrag fordi dette monsteret er blitt overvunnet og tatt i bruk av menneskene, men også fordi det er tale om en hval, en skapning vi anser som virkelig den dag i dag. For øvrig beveger vesener som for lengst har forsvunnet ut av både kartene og de naturhistoriske oversiktsverkene, seg mellom bokens blå permer: elskende havmennesker, «swamfisker» som spiser seg selv, sjøormer, fiskekentaurer og skapninger som har okselignende hode og elefantstørrelse, og som klatrer ved hjelp av tennene i jakten på livretten sin: dugg.

OVERVELDENDE SAMLINGER

Dette formidable typegalleriet er tema for Uhyrlig og umulig ikke å bli sjarmert av. Bokens utgiver er Nasjonalbiblioteket, som er i ferd med å styrke formidlingen av samlingen sin, også gjennom forlagsvirksomhet. Sandmo er professor i historie ved Universitetet i Oslo, men har dessuten en forskerstilling ved biblioteket. Nylig fikk han lederansvaret for Nasjonalbibliotekets planlagte kartsenter. Materialet han skriver om, har han funnet i dets overveldende samlinger: gamle bøker og håndskrifter, men først og fremst historiske kart.

Uhyrlig er nemlig like mye en billedbok som en tekstutgivelse, og den har trekk av ekfrasen, den klassiske billedbeskrivelsen. Hver av de tjue korte tekstene Sandmo har signert, er skrevet til et bestemt bilde, selv om han dveler ved det i varierende grad: en tiarmet blekksprut i streng symmetrisk komposisjon, et firehodet hundemonster, en elegant fargesatt lyrespillende ungdom som rir på et sjøvesen med vinger. Noen av dem vises frem som detaljer i og utsmykninger på gamle kart, omgitt av skip, øyer og stedsnavn – monstrene befant seg gjerne i kartenes utkant, i den kjente verdens periferi. Andre har selskap av tekst og er hentet fra bøker. Ifølge Sandmo satte han to kriterier for utvelgelsen: Skapningene måtte ha blitt regnet som monstre, og de måtte fortsatt være å finne i Nasjonalbibliotekets samlinger.

OVERSKRIDER KATEGORIER

I fellesskap henter Sandmos billedtekster, som har fått hver sin fyndige tittel, frem et fascinerende, mildt sagt fremmedartet univers fra historiens dyp. Når det gjelder å mane frem en ukjent vannverden, har de mye til felles med Morten Strøksnes’ Havboka, selv om formen er en ganske annen.

Disse monstrene har vokst frem i et samspill mellom tekster og bilder, og disse tekstene og bildene har på sin side blitt påvirket av skiftende moter og forandret seg gjennom historien, slik også monstrenes stilling og funksjon har endret seg. «1700-tallets svermeri for alt som var kinesisk», som forfatteren formulerer det, gjorde for eksempel hvalen den bibelske Jona ble offer for, om til en drage. Ifølge Sandmo utvikler monstrene seg fra å være en slags varslere eller bærere av moralske innsikter til å bli eksempler på naturens usedvanligheter.

Uhyrlig er også en bok om språk og forholdet mellom språket og verden. Ordet sjøløve, for eksempel, kan betraktes som en rest fra en tid da man trodde at «alt som finnes i himmelen og på jorden, har sitt motstykke i havet», som Sandmo skriver. Disse korttekstene danner sammen en større fortelling om hvordan lærdom sirkulerer, forstås, øver innflytelse og utvikler seg. Moderne motsetningspar som religion og historie, kunst og vitenskap, natur og kultur og fiksjon og fakta duger dårlig i møte med materialet boken bygger på: Uhyrlig byr på kompliserte møter mellom disipliner vi for lengst har lært å sortere hver for seg.

Til felles har Sandmo-tekstene nemlig at de handler om fenomener som er vanskelige å klassifisere og fange med vante begreper: «Monstrenes natur er å overskride grenser og kategorier, å skape uro og uhygge i systemer for så å forsvinne i mørket straks vi prøver å bunte dem sammen med definisjoner og holde dem fast», skriver forfatteren. Disse skapningene blir en slags kulturens «andre»: «Monstrenes historie er den ville, sprelske, forskrekkelige nattsiden av normalitetens historie.» Sandmo sammenligner monstrene med stjernebilder. Atter andre tekststeder viser han hvordan de fungerte som redskaper i religiøse stridigheter.

HERODOT OG PINOCCHIO

Ideen om at monstrene likevel unnslipper vår forståelse, bidrar til at Uhyrlig er krevende lesning, særlig for dem av oss med langt mer begrenset monsterkompetanse enn den lærde forfatteren. Sjelden har jeg hatt så store utfordringer med i ettertid å konkretisere og presisere hva jeg har lest, selv om språket professoren bruker, ikke er vanskelig. Sandmo lar på mange måter monstrenes status henge i luften: Hva fortidens mennesker tenkte om disse skapningene, i århundrene før de ble redusert først til dekor, deretter til «fantasi og underholdning», forblir uklart for meg. Han skriver rett nok at materialet Uhyrlig behandler, i sin tid var «forsøk på å legge frem kunnskap om verden og om det som er virkelig i den». Hvem som leste disse kartene og bøkene, og i hvilken grad folk flest forholdt seg til monstrene, og i så fall på hvilken måte, får jeg imidlertid aldri grep om.

Formen Sandmo har valgt, bidrar heller ikke til å skape oversikt. Heller enn systematisk å fortelle om monstrenes plass og utvikling i europeisk mentalitets- og idéhistorie belyser han dem altså gjennom fri refleksjon over et tosifret antall eksempler. Det er i tråd med hans tanker om vesener som unndrar seg kategoriene vi kjenner, men byr på pedagogiske utfordringer. Jeg skulle gjerne fått mer og klarere informasjon enn den de 96 sidene tilbyr meg.

Til gjengjeld egger tekstene altså både fantasien og intellektet: Sandmos miniessays er lekne i form og ansporende i innhold. Referansene i dem er mange og rike og dekker store deler av kulturhistorien: Herodot og Shakespeare, Bibelen og Martin Luther, japanske mellomkrigstidspoeter, Herman Melville og Pinocchio.

KARTHISTORIE

Sandmo utroper 1400- til 1800-tallet, årene kildematerialet hans er hentet fra, til monstrenes glanstid. I tillegg til trykkekunsten trekker han frem disse historiske endringene som særlig viktige for fenomenet: «for det første de store oppdagelsesreisene og dermed en voldsom, ny interesse for karttegning; for det andre reformasjonen og en ny opptatthet av religiøse tegn og varsler; for det tredje oppkomsten av en ny, omfattende – og gjennomillustrert – naturhistorisk litteratur.» Viktigst for professorens bok er den svenske forfatteren og kartutgiveren Olaus Magnus’ De nordiske folkenes historie fra 1555 og dansk-norske Erik Pontoppidans Det første forsøg på Norges Naturlige Historie fra nokså nøyaktig 200 år senere. At de begge var geistlige – og altså samtidig skrev bøker fulle av monstre – er betegnende for den kollisjonen mellom intellektuelle felt vi trodde vi kjente grensene til, som Uhyrlig er så rik på.

Sandmo-boken er visuelt forseggjort også utover de mange illustrasjonene: Hvert kapittel innledes av en kompassrose-lignende figur. Forsiden er dominert av et kompassformet hull i midten, som avslører det intense øyet til det som, når man åpner utgivelsen, viser seg å være et skrekkinngytende havbeist med hale og hoggtenner.

Høsten 2017 har da også karthistorien vært synligere enn vanlig her til lands: Nasjonalbiblioteket overtok nylig verdens største private samling av kart over Norge og nordområdene. De flere tusen kartene skal være verd til sammen rundt 60 millioner kroner og er samlet av amerikaneren William Ginsberg gjennom tre tiår. Institusjonen kunne dessuten glede seg over tre millioner offentlige kroner til sitt nye kartsenter, som Sandmo altså skal lede. I tillegg er Thomas Reinertsen Berg aktuell med den karthistoriske boken Verdensteater. Teatret er et velkjent begrep fra kartets og atlasets historie og et ord som også Sandmo bruker.

Litteraturlisten i Uhyrlig forteller at heller ikke om interessen for et i utgangspunktet så eksotisk fenomen som kartenes uhyrer er Sandmo alene: Bare fra perioden 2011–2013 har han ført opp tre engelskspråklige utgivelser om monstre. Boken hans ble da også raskt solgt til Tyskland. Forfatterens redaktør i Nasjonalbiblioteket, Hilde Østby, formulerte seg uvanlig treffende da hun i pressemeldingen omtalte salget som «uhyre gøy».

Kåre Bulie (42) er journalist og kritiker.