April 3, 2017 - St Petersburg, Russia: Police officers and rescue workers work on the site of bombing at the Tekhnologichesky Institut metro station. About 10 people have been killed in an explosion between two underground stations in St Petersburg. The head of Russia's National Anti-Terrorist Committee said the blast hit the train between Sennaya Ploschad and Tekhnologichesky Institut stations. (Alexander Koriakov/Kommersant Photo/Polaris)

Terrorisme, eller væpnet propaganda, har rammet i bølger. Den fjerde bølgen reiste seg den 11. september 2001. Den har ikke lagt seg ennå.

 

Nikolai Sitter

Terrorismens historie. Attentat og terrorbekjempelse fra Bakunin til IS

Dreyers forlag, 2017

 

«Vi kan aldri tillate at terrorismen etablerer et brohode i Amerika, og vi kan aldri godta at vår nasjon blir et fristed for ekstremister», sa president Donald Trump i sin tale til Kongressen den 28. februar.

De to sentrale sikkerhetspolitiske rådgiverne Jon Finer og Robert Malley fra Obama-regjeringen skriver i The New York Times[1] om den dominerende plass forebygging og bekjempelse av terror har fått i amerikansk politikk. Deres påstand er at ubegrunnet og irrasjonell frykt for terror bidro til Trumps valgseier.

Gjennomsnittlig har færre enn ni amerikanere i året mistet livet i terrorangrep i årene etter angrepene den 11. september 2001. Samtidig har i gjennomsnitt 12 000 amerikanere i året blitt skutt og drept i hendelser som ikke har vært terrorangrep. Men likevel er det terror folk frykter. Og politikerne tilpasser seg. «Den sikreste måten å vinne debatten på var å hevde å ha funnet den beste måten å bekjempe terrorisme på», skriver Finer og Malley på grunnlag av sine erfaringer i utenriksdepartementet og Det hvite hus.

Artikkelen gir en aktuell inngang til Nikolai Sitters nye bok: Terrorismens historie. Attentat og terrorbekjempelse fra Bakunin til IS.[2] Der observerer han: «Terrorisme kan utgjøre en direkte sikkerhetstrussel for demokratiske stater og er en reell trussel mot mennesker i samfunnet. Men det er sjelden eller aldri en eksistensiell trussel.»[3]

 

TERRORISTENE MISLYKKES

«Alle terrorkampanjer slutter før eller senere. Noen blir nedkjempet, noen løper ut i sanden, og noen utvikler seg til andre former for væpnet konflikt.»[4]

Observasjonen bygger på Sitters gjennomgang av 150 år med terror der terroristene ikke når sine mål, og i tilfellene der noen resultater er oppnådd, er de forskjellige fra terroristenes mål og skyldes mer andre faktorer enn terroren.

Det er selvsagt håpløst å endre folks oppfatning av terror som en akutt trussel i dagens verden, særlig etter at Donald Trump nå tvitrer sin daglige «alarm på vegne av vanvittig mange» fra sitt morgenstell i Det hvite hus og golfpalasset i Florida. Nikolai Sitter tilbyr en mindre opphisset, faktisk og mer detaljert historisk oversikt over terrorisme fra attentatet mot tsar Aleksander II i St. Petersburg i 1881 og til (med Trumps ord) «… angrep i Frankrike, i Belgia, i Tyskland og over hele verden».

Sitters perspektiv er den svake partens terrorisme, den parten som ikke ser noe annet alternativ, «TINA» («There Is No Alternative»), enn å gripe til vold som også kan ramme sivile. Sterke parter har andre alternativer, men noen har like fullt valgt å bruke massiv terror mot befolkningen. Det gjorde Stalin og Hitler, men også Mao og Pol Pot. Disse og deres terror er ikke en del av Sitters terrorismehistorie. «Når stater utfører handlinger av den typen som defineres som terrorisme her, er det stort sett snakk om krigsforbrytelser eller forbrytelser mot menneskeheten.»[5]

Sitter skriver om de lange linjene som fører fram til den islamske staten, som president Trump har lovet å utslette. Som avgrensende definisjon faller Sitter ned på «Terrorisme betyr å handle bevisst og voldelig mot sivile for å oppnå politiske mål», formulert av Louise Richardson. «Riktignok vil ingen definisjon dekke alle de variasjonene av terrorisme som har eksistert gjennom historien, men disse fem faktorene – vold, politikk, sjokk og frykt, kommunikasjon og avgrensningen til ikke-statlige aktører – utgjør grunnlaget for en god definisjon.»[6]

Sitter skriver at den moderne terrorismen kan dateres til at Alfred Nobel oppfant dynamitten i 1867. Eksplosjonskraften kombinert med nyvinningen masseproduserte aviser gjorde «… det mulig for små grupper å nå et stort publikum», eller altså «handlingens propaganda» kraftig forsterket sammenliknet med enkeltskudd.

 

DEN FJERDE BØLGEN

Ved det ferskeste tidsskillet i terrorismens historie, slik Sitter avgrenser den, ble det ikke brukt dynamitt, men fire store passasjerfly med fulle tanker beregnet på innenriks langruter i USA. Tidspunktet var klokka 08.46 tirsdag den 11. september 2001 da egypteren Mohammad Atta i spissen for fem kaprere styrte United Airlines Flight 11 inn i det nordre av de to tvillingtårnene på 417 og 415 meter over 110 etasjer nederst på Manhattan i New York. Sitter slutter seg til tolkningen av Al-Qaida som representant for «den fjerde terrorbølgen – en ny form for religiøs terrorisme som kan spores tilbake til attentatet mot Egypts president Anwar Sadat i 1981, med utgangspunkt i radikal islam».[7] De tre tidligere bølgene var anarkistisk terrorisme (f.eks. i Russland), nasjonalistisk terrorisme, som i Irland og Algerie, og marxistisk terrorisme i Vest Europa, eksemplifisert ved Rote Armee Fraktion i Vest Tyskland og Røde Brigader i Italia på 1970- og 1980-tallet.

Sitter rydder og ordner sitt historiske materiale grovt etter denne malen med en første del om «Terrorisme mot imperier», en andre del om «Terrorisme mot nasjonalstater» og en tredje del om «Terrorisme mot globalisering». Noe av dette, ofte dramatiske, materialet behandler Sitter litt for leksikalsk. Engasjementet øker i bokas fjerde del. Den bryter med historieframstillingen og går over i analyse, debatt og anbefalinger av veivalg og strategier under tittelen «Årsaker og mottiltak». «Hvis terrorismens historie gir grunnlag for en generell konklusjon, er det at terrorisme bekjempes best – i det lange løp – med demokratiske virkemidler.»[8]

 

TERRORFELLEN

Terroristenes mål er ofte å provosere fram en overreaksjon fra staten, som er den sterke part. Overreaksjonen skal ifølge denne teorien mobilisere folket, eller i hvert fall terroristenes sympatisører og tilhengere, til reaksjon, revolusjon eller støtte til terroristene. Overreaksjon er selve «terrorfellen» for staten. I dagens situasjon er det fremste eksempelet president George W. Bushs erklæring av «krig mot terror» etter angrepene i 2001 og den etterfølgende invasjonen av Irak i 2003 uten mandat fra FNs sikkerhetsråd og dermed uten støtte i folkeretten.

«En dum krig», kalte Barack Obama invasjonen i Irak i sin historiske valgkamp i 2008. Det samme gjorde Donald Trump i sin valgkamp åtte år seinere, og fikk hele Bush-klanen som motstandere.

Det var ikke bare Osama bin Laden av Al-Qaidas krigere som lyktes med å flykte fra Afghanistan etter den amerikanske invasjonen der i oktober 2001. Jordaneren Ahmad Fadil Nazza al-Khalayeh var en annen av dem. Han var delvis i opposisjon til bin Ladens terrorstrategi om først og fremst å angripe «den fjerne fienden», altså USA. Al-Khalayeh ville utløse borgerkrig i islam mellom sunni og sjia. Han søkte tilflukt i irakiske Kurdistan. Under navnet Abu Musab al-Zarqawi la han seg og sin gruppe inn under Al-Qaida-paraplyen etter den amerikanske invasjonen i 2003. Som «Al-Qaida i Irak» fulgte al-Zarqawi sin sjustegsplan som han hadde utviklet mens han satt fengslet som småkriminell i Jordan i 1994. Nikolai Sitter siterer planen slik: «’Vekkelse’ i 2000–2003, global terror til 2006, opprør i Midtøsten i 2007–2010, regimekollaps i 2010–2013 og kalifat en gang mellom 2013 og 2016, etterfulgt av ‘total konfrontasjon’ og seier.»[9] Nesten profetisk sett fra 2017. Sitter legger likevel hovedvekten på al-Zarqawis drøm om å etablere kalifatet i sin levetid ved å utløse borgerkrig i islam gjennom å angripe sjiamuslimer. Al-Zarqawi lanserte en ny mediestrategi for moderne terrorister da han fikk laget en video av seg selv idet han skjærer hodet av en sivil amerikaner som jobbet i Irak. Det er en strategi som sprer frykt, og som understreker propagandasiden av terrorismen.

«Fire måneder etter at Zarqawi ble drept av amerikanske soldater 7. juni 2006, etablerte etterfølgerne hans Den islamske staten i Irak (ISI).»[10]

 

OVERREAKSJON

Osama bin Laden og al-Zarqawi lyktes med å framprovosere overreaksjoner i form av feilgrep i krigen mot terror. Invasjonen i Irak er det klart største. President George W. Bush lot seg overbevise av viseforsvarsminister Paul Wolfowitz, som hadde argumentert for regimeskifte i Irak siden den første Golfkrigen i 1991, av visepresident Dick Cheney (som var forsvarsminister i 1991) og av forsvarsminister Donald Rumsfeld, som mente invasjonen kunne gjennomføres med minimale amerikanske styrker på kort tid og uten behov for en plan og ressurser for gjenoppbygging og langvarig okkupasjon.

Nikolai Sitter gir Donald Trump delvis rett i kritikken som Trump formulerte på et valgmøte i august 2016 om at «Obama grunnla ISIS» ved å trekke de amerikanske styrkene ut av Irak i 2011. Ifølge Sitter sto ISI i knestående da styrkene ble trukket ut etter planen som var lagt av George W. Bush. ISI fikk en ny sjanse da den irakiske Maliki-regjeringen overreagerte da de amerikanske styrkene var ute, og dermed utløste støtte til ISI på et tidspunkt da den kunne ha falt sammen.

Trusselen fra dagens IS arter seg annerledes om den betraktes fra Bagdad, Tel Aviv, Beirut, Amman eller Damaskus, enn om utsiktsposten er Berlin, Paris, London eller Oslo. I Syria herjer borgerkrigen på sjette året. Europa har tatt imot en flyktningstrøm på millioner og deretter begrenset den knallhardt gjennom avtaler og tiltak med store humanitære konsekvenser. I Irak og deler av Syria presses IS-krigerne tilbake der de har holdt byer og territorium. Vil det føre til opptrapping av terrorismen i Europa i form av nye Paris, Nice, Brussel og Berlin? Er det i tilfelle en eksistensiell trussel mot Europa?

 

SAMLING ARGUMENTER

I Midtøsten kan IS oppfattes som forløper til borgerkrig, opprør og revolusjon, som er eksistensielle trusler for regimene der. Trusselen mot Europa er ikke eksistensiell i samme forstand, men den kan få store konsekvenser ved at ytre høyre driver valgkamp som om den var det, og vinner oppslutning på den framstillingen. Dette er også en del av «terrorfellen» sammen med drakoniske lover som uthuler og undergraver demokratiet og menneskerettighetene.

Det ville være kontrafaktisk historieskriving å spekulere i hvordan situasjonen ville vært dersom George W. Bush hadde valgt å sende politi etter Osama bin Laden i stedet for å erklære krig og invadere to land. Men det er ikke kontrafaktisk å slå fast at det ikke har vært vellykket å erklære krig mot terror.

Nikolai Sitter finner få tilfeller i historien der terrorister har oppnådd sine mål helt eller delvis. Der det ble framgang og resultater, med Irland som det fremste eksempelet, ble konflikten avmilitarisert og terroristene håndtert av politi og påtalemakt. Og den politiske prosessen lot seg ikke stanse av utbrytere som fortsatte med terror etter at forhandlingsresultatet var klart.

Et utvalg ledet av tidligere forsvars- og utenriksminister Bjørn Tore Godal slo fast at den norske krigføringen i Afghanistan var mislykket. Det sittende regjeringspartiet Høyre og det forrige, Arbeiderpartiet, motarbeidet lenge en granskning av den norske bombingen i Libya.

Det er tungt å innrømme at «krigen mot terror» som har vært ført de siste femten årene, er en fiasko. Politikere som interesserer seg for de underliggende årsaker i konfliktene, blir anklaget fra alle kanter for å mangle «handlekraft». Nikolai Sitters bok er en opplysende katalog over fiaskoer, både terroristenes og statenes. Den bør fungere som en effektiv vaksine mot de mest hysteriske nyhetsoppslagene og politiske utspillene etter neste terrorangrep. Den leverer også argumentene for å styrke demokrati, menneskerettigheter, politi og domstoler i kampen mot terroristene.

Halvor Elvik (69) er journalist.

 

[1] https://www.nytimes.com/2017/03/04/opinion/sunday/how-our-strategy-against-terrorism-gave-us-trump.html

[2] Nikolai Sitter: Terrorismens historie. Attentat og terrorbekjemplse fra Bakunin til IS, Dreyers forlag, 2017, ISBN: 978-82-8265-179-0

[3] Ibid., s. 301

[4] Ibid., s. 80

[5] Ibid., s. 15

[6] Ibid., s. 15

[7] Ibid., s. 20

[8] Ibid., s. 249

[9] Ibid., s. 231

[10] Ibid., s. 231