Denne boken er som å bli tatt i hånden og invitert på en slentrende guidet vandretur i det overveldende historiske grenselandet mellom religion, biologi, filosofi og psykologi.

 

Ole Martin Høystad

Sjelens betydning. En kulturhistorie

Aschehoug, 2016

 

Ole Martin Høystad gjør Nietzsches sak til sin: Han vil også inspirere sine lesere «til å utvide sitt selv og verden, og ved å utvikle både kropp, sanser, følelser og intellekt unngå å vandre sjelløs på vår jord». Denne leser – helt blottet for akademisk verifisert kunnskap om utviklingslære, filosofi, biologi, religion, kulturhistorie, medisin, idéstudie, kirurgi og det meste annet – har i sum hatt stor nytte og glede av turen.

Det blir likevel noen omveier i Fausts fotspor og klatringer opp skjøre lianer mot visjonen om en åndelig himmel. Leseren må forsere både blomstrende og artsforvirrede jungler av skjønnlitterære sitater og tørre ørkenstrekk med oppramsende presentasjoner av utvalgte vitenskapsmenns liv og virke. Som en annen Faust II møter han de klassiske filosofer og tenkere med andakt, mens arketypen Helena / det kvinnelige kun får funksjon som passivt bekreftende og illustrerende staffasje. Bortsett fra en kort rast hos Hannah Arendt er kvinnene påfallende fraværende på denne reisen. Selv Hildegard av Bingen er avspist med kun noen få linjer – men hennes ord om at øynene er sjelens vindu, har tydeligvis inspirert det feminine, nesten dameromanaktig kommersielle omslaget.

 

SAVNER MEDISINEN

Debatten om hvorvidt kvinnen har sjel, er da heller ikke et vannskille vår guide Høystad mener vi bør dvele ved, heller ikke spørsmålet og diskusjonene om dyrenes eventuelle sjel er tegnet inn som eget stoppested på vandringen. Men sannelig er turen innholdsrik, spesielt når tankestrekkene spennes fra Platon og Aristoteles, via Darwin og Freud, til Nietzsche og Wittgenstein som evige fjell i horisonten. Stort nærmere himmelen kommer man da heller ikke i denne boken, for underlig nok er det religiøse aspektet ved sjeledebatten både kortfattet, usammenhengende og lite besjelet. I sin forrige bok om hjertet vier Høystad både psykologens, kirurgens og prestens utgangspunkt plass.

Men i denne boken om sjelen må man lete lenge etter spor av den nå rikholdige og spennende forskning som foregår i grenselandet hjernekjemi/nevrokirurgi. Det tradisjonelle medisinfaget er jo igjen blitt interessert i jakten på noe vi kan kalle sjelen, særlig de scannbare og kjemisk etterprøvbare utslag vi tidligere kanskje har bortforklart som psykiatri, psykologi, religiøse vrangforestillinger – eller rett og slett «sjelesmerter». Slik ny og grensesprengende forskning skulle denne leser gjerne hatt hjelp av Høystad til å sette i idéhistorisk kontekst.

 

SLUMSETE KONKLUSJONER

Selvsagt er religiøse forestillinger om sjelen inkludert i boken, men ofte mer som en klangbunn eller kontrast i skildringen av de mange tenkere som leter etter menneskets essens uavhengig av et gudsbilde. De korte kapitlene om islam og buddhisme virker påklistret og inneholder også slumsete konklusjoner og argumenterbare forutsetninger. Kristen middelalder kalles «sjelens glansperiode», og kristendommen får æren for den redefinisjonen som måtte til for å skape en typisk europeisk individualisme: Nå gjelder det å frelse hver enkeltsjel, om det så går på bekostning av «flokken».

I de utførlige diskusjonene om forholdene mellom kropp, sjel, psyke og ånd er forfatteren stødig og lett å følge – men den brede vei av allmenn konsensus kan bli litt kjedelig. Før han lander på konklusjonen om at sjelen er selve bindeleddet mellom kropp og ånd, har forfatteren uansett geleidet leseren gjennom intrikate og spennende oppsett over hvordan og hvor ofte de ulike ordene blir brukt i kilder som Det gamle testamentet. Selvsagt vies Augustus, den tidligste og største kristne tenker, mye plass. Hans Paulus-bekreftende betraktninger om sjelens omfang og udødelighet danner fremdeles grunnlag for det vi kaller moderne kristendom, der sjelens evige liv bestemmes mer av tro enn gjerninger. Men påstander som at kristendommen står i en særstilling fordi den, ulikt islam, kun har én hovedkilde, burde ha vært bedre underbygget – eller luket ut.

 

HUMORISTISK KURIOSA

Koranen fokuserer mer enn Bibelen på uttrykt fiendtlighet, fastslår forfatteren. Når dagens ekstreme og terrorvillige islamister først nevnes, kunne det jo ha blitt gjort i samme åndedrag som den spanske inkvisisjonen eller de mange voldelige utslagene av kristen misjonering. Her avslører forfatteren en viss blindhet for tidslinjene og religionsuttrykk som sosiokulturelt fenomen. Da hjelper det ikke at han viser til eget tidligere forfatterskap og fremhever islam som «den siste hjertekulturen». Dette står da også dårlig sammen med andre påstander, som at fenomenet medlidenhet ble «oppfunnet» først på 1700-tallet – og da altså i en kristeneuropeisk kontekst.

Men så lenge vi holder oss på de trygge stier som snirkler seg mellom idéhistoriens klassikere, er dette en solid og nærmest uangripelig oppsummeringsbok. Den fungerer godt som en innføring for lesere uten akademisk kunnskap, men siden forfatteren er så lommekjent i sitt materiale, kan han også by på noen uvanlige og spennende sammenstillinger og mønstre. Vi blir godt kjent med etymologien, humoristiske kuriosa bryter den litt formelle professortonen i fortellerstilen, noe som styrker forfatterens ry som bestselgerskribent.

Det er en kunst å skrive enkelt om det kompliserte, og her viser Høystad vei for mang en formidlingskåt kollega. Også bruken av skjønnlitterære forfatteres formuleringer er elegant og relevant smidd inn, fra Hamsuns hviskende benpiper til høyst interessante påpekninger om mulige oversettelsesfeil som definerer selve ondskapsbegrepet i Kafkas mest kjente verk Prosessen. Man kan forstå forfatterens fortvilelse her, særlig når han også uttrykker at for ham har det ikke blitt skrevet noe nytt og substansielt om sjelens historie siden Kafka. Uansett hylles selvsagt Joyce, Proust og Coetzee, disse overskygges bare av Shakespeare i Høystads kongerike, der man nesten skvetter til når Margit Sandemo brått nevnes i samme åndedrag som J.R.R. Tolkien.

 

SPRÅK OG SJEL

Morsomt, men på grensen til sleivete, er også formuleringer om at Locke led av astma og sjelelig høysensibilitet, og han får sin rettmessige diagnose som allergisk mot autoriteter. Men så bærer det litt over stokk og stein igjen når forfatteren prøver å krampemodernisere stoffet ved å lirke inn noen selvfølgeligheter om intelligent design som gudsdefinerende begrep.

Så hvor ender denne leseturen? Fører guiden Høystad oss til Mines brønn, der vi kan få vite hva en sjel er? Finnes det i det hele tatt en sjel, i religiøs forstand? Forfatterens egen konklusjon er ikke enkel å summere, men han siterer stadig Darwin og Darwins inspiratorer og «helliggjør» selve språkevnen når han setter sitt likhetstegn: «Slik er det trolig med våre sjelsevner også, de springer ut av en genetisk disposisjon, knyttet til bevissthet, språk og kjærlighetsevnen.» Sistnevnte kaller han «det mest fascinerende fenomenet som evolusjonen har skapt».

Bokens mest interessante spørsmål får i alle fall sitt svar hos denne leser: Ja, bøker som dette kan endre vår oppfatning av sjelen som fenomen, både hos en enkeltleser og ved at vi som samfunn løfter frem og diskuterer hva som besjeler våre handlinger. Og hva vi skal gjøre med de som har tatt skade på sin sjel.

May Grethe Lerum (51) er forfatter og journalist.