Marie Hamsuns forstokkede antisemittisme er det mest oppsiktsvekkende i denne sympatiske og nyanserte biografien om Marie Hamsun.

Anne Hege Simonsen

Kjærlighet og mørke. En biografi om Marie Hamsun

Res Publica, 2018

«Jeg er ingen rasehater. Jeg respekterer alle kulører, men jødene er undtagelsen. […] Jeg forsikrer dig, at Hitler hadde det rett syn på dem.»

Dette skrev Marie Hamsun til sin tjue år yngre venninne Aslaug Hauge i 1957. De to møttes på kvinnefengslet Bredtveit etter krigen, der de begge sonet for landssvik. For Maries del var det en dom på tre år for medlemskap i NS og propaganda for Nazi-Tyskland. Brevvekslingen mellom dem avdekker at Marie Hamsun var reinspikka antisemitt og så sjokkerende forstokket at jeg må få lov til å komme med et sitat til: «Det er som med visse arter utøi, det nytter ikke halve forholdsregler, det må hel avlusning til. Og dette jødespørsmålet har vært uløst i 2000 år. Så det var på tide både av hensyn til jødene selv og de plagede vertsfolk at det blev gjort.»

HEIL OG SÆL

I andre brev beskriver hun Hitler som et åndsmenneske med høye ideale krav til seg selv. Hun skriver også at hun ikke trodde på konsentrasjonsleirene, men mener at om de fantes, så visste nok Hitler hva han gjorde. Problemet, mener hun et annet sted, var at Hitler ikke «merket dem bedre». Brevene avsluttes med et «heil og sæl».

Disse brevene er det mest oppsiktsvekkende i Anne Hege Simonsens biografi om Marie Hamsun. Isolert sett gir de et bilde av en intellektuelt forstokket kvinne, lik de verste av dagens nettroll: bitter, stupid og full av hat. Helt i tråd med den rollen Thorkild Hansen gav Marie i Hamsun-biografien Prosessen mot Hamsun (1979). Han brukte som kjent Marie til det Simonsen kaller en skrubbeklut for å renvaske Hamsun fra nazistemplet, og fremstilte Marie som Nørholms onde ånd. Dette ble forsøkt gjenopprettet av Birgit Gjernes i biografien Marie Hamsun. Et livsbilde (1994). Den igjen er preget av en unyansert velvilje, der Gjernes ville renvaske Marie gjennom å påstå at hun ikke forsto nazismens vesen.

GRUNDIG OG SKARPT

Det har med andre ord ikke vært skrevet en ordentlig biografi om Marie Hamsun før nå, og Simonsens biografi viser i hvor stor grad en fortelling om denne dels utskjelte og forhatte kvinnen er høyst kjærkommen. Ja, nødvendig. Det er også imponerende at Simonsen har klart å skape et portrett av Marie Hamsun som i så stor grad er løsrevet fra fortellingen om hennes ektemann.

I motsetning til andre biografer er ikke Simonsen ute etter å briljere med sine fortolkninger av kvinnen hvis liv endte så tragisk. Tvert imot. Hun loser oss grundig og skarpt gjennom Maries liv ved å la Marie Hamsun vise seg selv gjennom biografiske fakta, hendelser og i særdeleshet brev. Særlig de mange brevene viser i hvor stor grad også en selvbiografi kan være forløyet.

«En skal være from som en due og listig som en slange», skrev Marie til Aslaug Hauge i forbindelse med et radiointervju i 1960. Brevskrivingen mellom de to avslører ikke bare den fryktelige antisemitten Marie, men også i hvor stor grad Marie Hamsun etter krigen hadde en bevisst strategi for å gjenreise både sin ektemann og seg selv. Ikke kun gjennom en vennlig og forsonende offentlig rolle, men også gjennom de delvis redigerte erindringsbøkene Regnbuen (1953) og Under gullregnen (1959). I sistnevnte ble hun i stor grad presset av forlaget til å dempe seg, spesielt bitterheten og selvmedlidenheten hun hadde opparbeidet på egne og familiens vegne – hun så dem som etterkrigstidens egentlige ofre. Hun ville blant annet kalle Bredtveit en konsentrasjonsleir.

KONKURSUNGE

Det er nettopp brevene som danner pilarene i denne biografien. Sånn sett har Simonsen det enklere enn andre biografier, i og med at Marie i så stor grad levde adskilt både fra ektemannen og et sosialt liv, og dermed var en ivrig brevskriver. Brevene viser tre sentrale sider ved Marie. Det er de mange brevene mellom Knut og henne, der vi får stor sympati med den unge, vakre og usikre kvinnen som møter en totalt urimelig, kontrollerende og sjalu eldre forfatter. Det er brevene hun skrev til Cecilia Aagaard, som viser Marie som kvinne, mor, venninne og ektefelle. Og det er altså den aldrende, forstokkede og bitre Marie, som kommer frem i brevene til Aslaug Hauge og delvis også til Aagaard. Brevene viser også hvor god Marie var som stilist; sødmefylt, humoristisk, skarp og billedrik. Slik det kommer frem i erindringsbøkene og i hennes kritikerroste barnebokproduksjon.

Marie Hamsun ble født på Elverum i 1881. Faren Carl Albert Andersen eide en Colonial, Mel- og Fedevareforretning. Den gudfryktige moren Gjertrud Larsdatter Romunstad var utdannet lærerinne. Marie var eldst av ti søsken, og da hun var syv år, gikk faren konkurs. I den grad en skulle ha behov for å psykologisere Marie, er hennes oppvekst som konkursunge høyst relevant. Stadig nye flyttinger til stusslige hus, offentlig fornedrelse og hvite løgner som i sum skapte en urolig Marie, med dårlig selvbilde og sosiale komplekser.

GAV SEG NAKEN OVER

De gudfryktige foreldrene var overraskende liberale, og opptatt av at alle barna skulle ha utdannelse, også jentene. Hun gikk på Ragna Nielsens middelskole og gymnas og fikk deretter jobb som guvernante i Solør. Der møtte hun den 38 år gamle Dore Lavik, som Marie i sine erindringer beskriver som «kjent skuespiller, landsmålsmann og fallert teaterdirektør». Marie var både forut for sin tid og forbausende lite småborgerlig, da hun levde med denne mannen som aldri fikk skilt seg fra sin langt eldre hustru, den dansk-jødiske teaterpioneren Ludovica Levy. For øvrig omtalt som «den gamle jødemadammen» av Marie.

Som skuespiller hadde Marie en viss karriere, blant annet som Agnes i Henrik Ibsens Brand, Gina Ekdal i Vildanden og Agnete i Amalie Skrams stykke av samme navn. Inntil hun altså fikk den skjebnesvangre rollen som Elina i Knut Hamsuns skuespill Ved rigets port. Det skjedde våren 1908. Hun var da 26 år og skulle treffe den 22 år eldre forfatteren for å diskutere rollen.

«Han fikk mig til å gi opp teatret, mine foreldre, til å hete frk Andersen (intil jeg het fru Hamsun), til å bryte med alle venner og venninder, til å gi bort klærne mine fra teatertiden – gi mig så og si naken over til ham! […] Det er umulig å skildre en så egosentrisk kjærlighet som hans, umulig å tro at noe menneske kunne underkaste sig slik som jeg. […] Han tålte ikke engang barna i huset, når de blev litt større. Bort vekk – med dem, bare vi to! Det er sinnsykt, det er altså Hamsun», skriver hun til Hauge i forbindelse med arbeidet med Regnbuen.

FORDRUKKEN OG FORHORET

At det var sider ved Hamsuns forhold til Marie som var sinnssyke, har kommet frem i tidligere biografier. De mange brevene som gjengis, viser hvor urimelig han var; kontrollerende, gjerrig, irritabel, irrasjonell. Romantiker og kyniker, den ene like sann som den andre. Best kommer dette frem gjennom de to brevene han skrev etter det første møtet med den vakre kvinnen som skulle bli mor til fire av hans fem barn. Han skrev til sin venn Johan Køhler Olsen: «Du kan sikkert se paa denne min Skønskrift at jeg netop er hjemvendt fra Byen, fordrukken, forhoret og – giv Agt! – forelsket. Fan søkke mig, jeg har aldrig været ude for værre!»

Til Marie gir han en litt annen versjon: «Marie min, jeg er din saa inderlig. Jeg elsker, elsker dig, jeg sier det af hele min Sjæl. Og Gud velsigne dig fordi jeg har faat træffe dig i Livet. […] Gud hvor du er vakker, du ved ikke Spor af at du er den dejligste i Verden. Nu ser jeg dig komme mod mig – Prinsesse.» Jeg må også gjengi fragmenter av det helt fantastiske frierbrevet, riktignok skrevet etter en lang smertefull tid mellom de to, sykelig sjalu og helt urimelig som Hamsun var: «Det er ikke en flagrende Følelse jeg har for dig, det er Alvor nu med gamle Knut Hamsun. Jeg vet at jeg ælsker for sidste Gang. Ingen har gjort mig saa gylden i min Sjæl som du.»

TYKK AV ONDSKAP

Brevene mellom de to er hjerteskjærende med tanke på Marie, der hun nærmest ble plassert på stadig nye steder mens han reiste av gårde for å skrive i ensomhet: Hans fryktelige utfall mot all humbugen på teateret. Hans irrasjonelle sjalusi overfor hennes fortid og overfor enhver mann som gav henne oppmerksomhet. Hennes trygling om tilgivelse for bagateller og hennes mange løfter om at hun skulle forbedre seg. Dette toppet seg med en erklæring hun ble tvunget til å skrive under på: at hun «hverken i tankeløshed eller af ondskab gjør nogetsomhelst som kan kaste det minste skjær af letsindighed over mig».

Aller verst er brevet han sender med ønske om at hun burde være mer dannet – forunderlig nok, med tanke på hans harselas over såkalt dannede kvinner: «Aa hvis du i de Aar da du flakket i udannet Selskap i secunda Hoteller hadde faat være i et Hjem med Kultur! Du vilde grundlagt en Sikkerhet og en Harmoni som nu vilde kommet dig og mig til gode. Aa Gud hvor jeg skulde elsket dig for det! Saa hadde du ikke sittet og blitt tykkere og tykkere av Ondskap.»

FORBLØFFENDE ÅPEN

Marie skal bare ha angret på én ting da hun ble gammel: at hun ikke stilte mer opp for barna, spesielt sine to døtre. For historien om Hamsuns fem barn er ingen lykkelig affære. Den eldste, Victoria, som han etter hvert brøt med. Sønnene Tore og Arild og endelig Ellinor og Cecilia. Hamsun var glad i barn, men som den høysensitive – om ikke akkurat empatiske – forfatter han var, tålte han hverken støy eller lyd og kunne bli rasende for småting. Barna ble etter hvert sendt bort. Døtrene, spesielt Ellinor, slet med spisevegring, alkoholmisbruk og begredelige ekteskap. Hun ble lobotomert i 1953.

Én kvinne skulle komme til å bety svært mye for Marie. Det var Cecilia Aagaard, gift med direktøren på Larvik bad. Deres venninnebrev er befriende normale og handler om alt fra slanking, erotikk, overgangsalder og småting i hverdagen til håpløse menn. Her var Marie forbløffende åpen. Som når hun klager over at hun har lagt på seg, men forsikrer om at det bryr Knut seg mindre om. «Han mener jeg er like god å ligge med for det.» Eller der hun roser sin aldrende ektemann for hans virilitet. Hun gleder seg også over at følelseslivet ikke forsvant med menstruasjonen, og at menn fremdeles kunne bli tiltrukket av godt voksne damer. «Naar man hører hvad end jevnaldrende kan bli gjenstand for av søte fristelser, saa er det jo næsten som man synes man har forlist endel ved at fortøie sig saa stramt til en eneste», skriver hun til Cecilia. Jeg må innrømme at når jeg leser og gjengir disse brevene, slår det meg hvor brutalt det er at ettertiden kan lese så intime detaljer om berømte menneskers liv. Noe Marie for øvrig var klar over, og en regner med at mange brev er destruert med tanke på ettertidens nysgjerrige øyne.

BITTERHET OG SKUFFELSER

Noe som slår en under lesningen av denne boka, er Maries arbeidskapasitet. Hun debuterte som barnebokforfatter i 1924 med den første boka om de fire Langerud-barna, som hadde sterke likhetstrekk med hennes egne barn. Bøkene fikk svært god mottagelse, men selv ønsket Marie å skrive noe mer komplisert: «Hvad man egentlig sitter inne med – og brænder inne med – av bitterhet og skuffelser og alskens erfaringer efter et liv i taushet, det faar man jo ikke avløp for med en slik barnebok.» Hun mente for øvrig at Hamsun var såre fornøyd, engstelig som han var for at hun i en voksenroman skulle komme til å røpe noe avslørende om ham.

Hva slags kvinne var Marie Hamsun? Jeg må innrømme at jeg ikke akkurat sitter igjen med godhet for henne, spesielt ikke etter å ha lest hennes fryktelige utfall etter krigen. Det er heller ikke vanskelig å se at Thorkild Hansen kunne lage en bøddel av henne, da hun fra 1936 la ut på sine mange opplesningsturneer i Tyskland og endelig fikk være på scenen slik Hamsun hadde nektet henne. Som den gode biografen Simonsen er, tegner hun et langt mer nyansert bilde av denne sterke, omdiskuterte kvinnen. Et enkelt liv hadde hun i hvert fall ikke.

Cathrine Krøger (53) er litteraturkritiker og sykepleier.