Med utgivelsen om en glemt norskamerikansk pioner tar Karin Sveens kloke forfatterskap en delvis ny vending. Boken har mange kvaliteter, men når aldri samme nivå som essayene hennes.

Karin Sveen: "Mannen i Montgomery Street" Forlaget Oktober 2011

”Jeg lærte å lese ved at mor fortalte hva som sto på skiltene når vi var i Hamar for å handle”. Den første setningen i Karin Sveens nye bok kan tyde på at hun viderefører prosjektet fra sine forrige utgivelser. Jeget, den personlige livshistorien og spørsmålene om geografi, tilhørighet, kunnskap og klasse som antydes i åpningssetningen, leder tankene til ”Klassereise” og ”Frokost med fremmede”, to praktfulle essaybøker som har bidratt til å gjøre Sveen til en av de ledende norske sakprosaforfatterne på 2000-tallet. Etter i mange år å ha vært kjent som lyriker og romanforfatter, påbegynte hun i 1990-årene et nytt stadium i skrivetilværelsen sin med essaysamlingen ”Den kultiverte lidelse”. Evnen til samtidig å tenke originalt og skrive godt og til å kombinere det hverdagslige med det høyttravende, det nære med det fjerne, har gitt det kloke forfatterskapet hennes en tydelig signatur og i mine øyne gjort enhver ny Sveen-utgivelse til en begivenhet.

Nokså umiddelbart viser det seg imidlertid at ”Mannen i Montgomery Street” er en ganske annerledes bok enn de foregående, essayistiske trekk til tross. Rett nok beholder hun et skarpt øye på klasseforestillingene som lenge har vært så viktige for henne. Spørsmålet om tilhørighet står sentralt også i boken om den ukonvensjonelle norske emigranten Peder Sæther (1810-1886), som dessuten rent geografisk har sitt opphav i nærheten av Sveens. Men der essaysjangerens frihet og åpenhet bidro til å gjøre de forrige utgivelsene hennes så vitale, må Sveen denne gang forholde seg til strengere rammer: ”Portrett” heter det på Sveens karakteristisk beskjedne vis i undertittelen. Andre ville kalt boken en biografisk skisse, sågar en biografi.

Sveen kom over historien om den ukjente nordmannen da hun for noen år siden reiste til Berkeley-universitetet i California for å studere. Berkeleys hovedinngang kalles ”The Sather Gate”. Snart viste det seg at Sather-navnet gikk igjen på flere universitetsbygninger og dessuten hadde professorater, biblioteker og dataspråk oppkalt etter seg. Da Sveen lærte at Sather-navnet skjulte ikke bare en av universitetets grunnleggere, men også historien om en ung nordmann fra Odalen som i 1832 ble Hedmarks første emigrant, fattet hun ytterligere interesse. ”Jeg hadde kommet den lange veien til Berkeley for å lære en ny verden å kjenne og leve et liv i det fjerne vesten og i moderniteten, men nå sto denne portalen der som ei gåtefull dør tilbake til historia og det norske”, lyder en karakteristisk Sveen-formulering.

Men informasjonsmengden hun med tiden klarte å spore opp, stod ikke i forhold til den betydelige rollen det viste seg at at bank- og organisasjonsmannen Peder Sæther hadde spilt gjennom store deler av 1800-tallet – først i New York, deretter i San Francisco og Oakland. Uansett hvor lenge hun arbeidet, forble store deler av Sæthers liv i mørket. Det hun klarte å dokumentere, er likevel oppsiktsvekkende: Sæther jobbet seg opp fra å være tjener for borgerskapet i New York til selv å bli omtalt i pressen som en av Californias rikeste menn – ved siden av jernbanemagnaten Leland Stanford og selveste Levi Strauss. Dårlig helse og mulighetene gullrushet ga, hadde lokket Sæther til San Francisco. Om han aldri ble noen finansakrobat selv, forble Sæther livet ut tett knyttet til noen av USAs fremste pengefamilier: Den toneangivende finansslekten Drexel, først og fremst, som igjen hadde forbindelser til selveste John Pierpoint Morgan, legendarisk rikmann og kunstsamler. Tilfeldighetene ville dessuten at Sæther gang på gang kom til å befinne seg tett på kulturhistoriske storheter: Den amerikanske nasjonaldikteren Walt Whitman redigerte en avis vegg i vegg med banken Sæther jobbet i på Manhattan. Ifølge Sveen tyder mye på at Mark Twain skjulte seg bak signaturen som drev gjøn med ham i San Francisco-pressen. Robert Louis Stevenson leide – og diktet om – Sæthers hus i samme by. Jack London gikk i selskap med nordmannens andre kone.

Alt dette er med på å fargelegge en beretning som for øvrig sliter med å rettferdiggjøre de nærmere 300 sidene Sveen bruker på den. Sveen ble med rette fascinert av at det fantes en ubesunget norskamerikansk helteskikkelse som blant flere bragder var med på å grunnlegge et av Vestkystens eliteuniversiteter. Spranget i Sæthers livshistorie – fra en gård i Odalen til sosieteten i Oakland – er som skapt for en forfatter som tidligere har skrevet boken ”Klassereise”. Sveen er dessuten kreativ i kildebruken – her er alt fra passasjerlister og yrkesregistre til amerikanske lokalhistoriebøker fra 1872 – og flink til å få mye ut av lite. Drøftingen av ulike kilder opp mot hverandre er ryddig gjort. I tillegg er hun god til å utvide perspektivet: Ved siden av å være et portrett av Peder Sæther, er ”Mannen i Montgomery Street” en innholdsrik historiebok. Sveen tematiserer klasseforhold og arbeidsliv generelt og bank- og finansvesen og universitetsliv spesielt. Hun forteller godt om religionens rolle i USA, gullrushet i California og amerikansk stats- og byutvikling – først og fremst California og San Francisco, men også New York. Problemet er imidlertid at hun ikke klarer å finne ut tilstrekkelig mye om Sæther til å holde dampen oppe over så mange sider. Tilsynelatende er Sæthers liv som skreddersydd for tabloidene: Sveen antyder at det var et uønsket barn som førte ham over Atlanterhavet. Av de fire barna han skulle komme til å få i sitt nye hjemland, endte én datter på mentalsykehus, en annen druknet da et passasjerskip ble torpedert av tyskere, og en sønn døde av tyfus. Død er i det hele tatt et stadig tilbakevendende tema i boken. Et sted omtaler Sveen Sæther som ”…en mann som på høyden av sin karriere hadde store problemer i familien og utad gikk for å være av den moraliserende sorten”. Likevel er bitene av Sæthers liv Sveen sporer opp og måten hun omsetter dem i fortelling på, rett og slett ikke spennende nok.

I tillegg har jeg problemer med måten forfatteren dramatiserer på. Nå og da signaliserer Sveen at hun tar seg dikteriske friheter ved å skrive at ”Jeg ser ham for meg…” eller ”Jeg kan levende forestille meg dem…”. Kvalifiserte gjetninger og spekulasjoner må være lov når det gjelder et liv der så mye befinner seg i skyggen, og framstår som relevante forsøk på å skape liv og koloritt. Men her og der tar jeg meg i å lure på hva som er fiksjon og hva hun har funnet belegg for i de få brevene og dokumentene etter Sæther hun har funnet frem til – hvordan og om hun kan ha sikker kunnskap om det hun skriver. Hun går også inn både i Sæthers og andres hoder og forteller hva de tenkte og følte, og lager til og med små dialoger. At boken ikke inneholder noter som kunne klargjort hvor hun har hvilke opplysninger fra, skaper – særlig i kombinasjon med fiksjonaliseringen – irriterende forvirring i teksten.

Sveen forsøker å gjøre det beste ut av at et testamente på 15 sider er det lengste kjente dokumentet Sæther etterlot seg. Glemselen blir et tema i seg selv. Som i de senere bøkene til Espen Søbye, en annen kildeglad biograf, lar hun arbeidet med de få kildene og jakten på informasjon i biblioteker og arkiver bli en del av historien hun forteller. Men der kildemangelen har åpenbar konseptuell relevans i Søbyes ”Käthe”-bok – en annen biografi om et helt ukjent menneske – og paradoksalt nok nærmest styrker utgivelsen, forholder det seg i mindre grad slik i Sveens tilfelle. At hun ikke lykkes fullt ut, betyr imidlertid ikke at forsøket ikke har kvaliteter. Man kan ikke annet enn å bli imponert av den omfattende kildejakten hennes.

Sveens bok føyer seg inn i en rekke nyere utgivelser som tematiserer den norskamerikanske emigranterfaringen: I høst utkom Thor Gotaas’ og Roger Kvarsviks ”Ørkenen Sur”, som handler om hvordan en søppelfylling i New York ble kolonisert av norske uteliggere. I 2010 utkom også ”Norwegian Newspapers in America”, professor Odd Lovolls pionerstudie av 280 norskspråklige aviser. En serie bøker som på ulike måter handler om ”Amerikafotografiet” er dessuten sendt utt: 100 års ”Amerikabilder” av Steinar Hybertsen og Knut Djupedal, direktør ved Norsk Utvandrermuseum, kunsthistorieprofessor Sigrid Liens ”Lengselens bilder – fotografiet i norsk utvandringshistorie” og Siv Ringdals arbeid om det norske Brooklyn, ”Lapskaus Boulevard”.

Men ”Mannen i Montgomery Street” er et annerledes bidrag til norsk emigranthistorie, fordi mannen den forteller om er atypisk. Ikke bare sikret et allsidig forretningstalent Sæther rollen som rik samfunnsstøtte – så langt borte man kunne komme fra ”Ørkenen Sur” og Brooklyns norske arbeiderklasse for øvrig. Han var en pionerutvandrer som var med på å grunnlegge et eliteuniversitet i et miljø der boklig lærdom ikke var særlig høyt ansett. Karin Sveen fortjener ros både for å ha ”oppdaget” Peder Sæther og skrevet interessant om materialet hun klarte å oppspore. Så får det heller være opp til ettertiden om noen vil gjøre et nytt forsøk på å fylle de gapende hullene som stadig finnes i livshistorien hans.