Journalistikk er praksis. Det hjelper ikke hvor mange teorier du har lest, hvis du ikke kan forklare dem for tanta di.

 

Birgitte Kjos Fonn:

50 år med journalistutdanning

En historie om akademiseringen av et yrkesfag

Cappelen Damm Akademisk, 2015

 

 

Slik ser journalister av den gamle skolen på yrket. Den «gamle skolen» betyr i denne sammenhengen gymnaset, og knapt nok det. I stedet for lekser skrev de sportsreferater for lokalavisa. Selv søkte jeg ­opptak ved journalistutdanningen i Volda to ganger tidlig på 1980-tallet, men kom ikke inn. Det var heller ikke nødvendig, jeg ble journalist likevel. Slik ser journalister av den gamle skolen på journalistutdanning: Det er ikke nødvendig.

Da jeg i 1987 fikk fast jobb i Dagbladet, ble jeg ønsket velkommen som «en halvstudert røver». Jeg var akkurat ferdig med første semester i statsvitenskap grunnfag. Sjefredaktør Arve Solstad var magister i samme fag og skulle nok gjerne hatt flere helstuderte journalister i redaksjonen. Men først og fremst røvere: De måtte vite hvor skatten lå begravet, kunne grave den fram og beskrive den akkurat så skinnende som den var.

 

ML-ERE

Journaliststudentene lærte ikke slikt, og pressefolk flest mente utdanningen var for teoretisk. Særlig den i Oslo: Lærerne var en gjeng ml-ere og akademikere med minimal journalistisk erfaring, men sterke meninger om hvordan journalistikken skulle være – og den skulle ikke være kommersiell. De høstet hoderysting fra bransjen: Skal vi ikke lage journalistikk som selger? Hvordan skal vi da få penger til å lønne journalistene?

Norsk Journalistskole åpnet i 1965 og ble allerede ved fødselen møtt med skepsis. Journalist Ingebrigt Lilleheim skrev i fagbladet Journalisten om mennesker han hadde møtt, ødelagt av for mye utdannelse: «De har fått avslipt sitt personlige preg, sin individualitet. De er blitt et slags standardmennesker, et produkt bygget på lærebøker, litteratur, pensum, skolens autoritet og eksamener. Ofte er de uten en selvstendig tanke.»

Sitatet finnes i boka 50 år med journalistutdanning, av Birgitte Kjos Fonn. Den har undertittelen En historie om akademiseringen av et yrkesfag, og den er nettopp det: en historie om, ikke historien om. Dette er selvbiografien til journalistutdanningen i Oslo. De fleste skriftlige kildene er fra skolens eget arkiv, og de muntlige er stort sett nåværende og tidligere ansatte, samt en del påfallende fornøyde studenter. Kritikere blir sitert her og der, men ikke tatt på alvor.

Birgitte Kjos Fonn selv er førsteamanuensis ved Institutt for journalistikk og mediefag på Høgskolen i Oslo og Akershus – det er dit akademiseringen har ført den gamle journalistskolen – og hun har hatt en referansegruppe bestående av professor Elisabeth Eide, tidligere førsteamanuensis Egil Fossum, professor Rune Ottosen og tidligere førsteamanuensis Odd Raaum. Tre av disse er blant grunnene til at skolen ble kalt et sted der ml-ere søkte tilflukt etter at revolusjonen var avlyst.

 

BESTILLINGSVERK

Forfatteren ser problemene med referansegruppa og gjør «oppmerksom på» at medlemmene «har vært sentrale personer i oppbyggingen av faget», og presiserer at de «først og fremst har fungert som en støtte, og bidratt med opplysninger og bistand». Likevel er det ikke så overraskende at påstanden om ml-dominans blir unnagjort i to avsnitt, på side 80: En student undersøkte i en semesteroppgave i 2002 om utdanningen var en «lekeplass for gamle radikalere», men klarte ikke å dokumentere dette.

Og kanskje var ikke undervisningen preget av at halve staben kom fra ml-bevegelsen eller Klassekampen. De som klaget høyest, var ml-ernes fiender i Akersgata, og de dro ofte motstanden mot avdanka AKP-ere ut i det absurde: VG protesterte på lederplass da Sigurd Allern ble professor i journalistikk ved Universitetet i Oslo i 2002. Ytringsfrihetens forsvarere ville altså ha yrkesforbud for en meningsmotstander, så det var ikke bare journalistlærere som hadde ideologiske problemer.

Høyskolelektor Magne Lindholm på journalistutdanningen i Oslo slo tilbake neste år, da han advarte studentene mot å ta sommerjobb i VG: «Skal vaktsjefene der få bryte ned alt det vi har forsøkt å bygge opp?» Dette nevner ikke Kjos Fonn. Hun har valgt bort godt anekdotisk materiale ved ikke å gå inn i disse konfliktene, og hun underspiller – etter mitt skjønn – en viktig del av historien om journalistutdanningen. For dette er en av årsakene til at den ble mistenkeliggjort i redaksjonene.

50 år med journalistutdanning oppfyller ikke alltid journalistikkens krav om kritisk gransking, uavhengighet til stoffet og balanse i kildeutvalget. Men så er den da også et bestillingsverk, delfinansiert av journalistutdanningen selv. Som sådan er den både lettlest, grundig, engasjerende og på ingen måte høytidelig og patosfylt, som sjangeren inviterer til. Forfatteren forteller åpent om prøving og feiling, problemer og nederlag – og innimellom er det litt å lese mellom linjene også.

 

UFERDIG

Hvordan er så denne historien om journalistutdanningen? Det startet altså i 1965, under ledelse av filolog og tidligere Dagblad-journalist Jon Dørsjø. I tillegg til ham var det to lærere, Hans Andreas Ihlebæk og Knut Dahlbak, begge med akademisk utdannelse og journalistisk erfaring. Det første skoleåret hadde 450 undervisningstimer i samfunnsfag, 400 i praktisk journalistikk, 200 i språk og litteratur og 90 timer med ekskursjoner.

Kjente navn fra akademia og samfunnsliv, som Willy Dahl, Georg Johannessen, Anders Bratholm, Juul Bjerke, Berit Ås, Johan Galtung, Erik Tandberg og Arne Martin Klausen, foreleste i samfunnsfag og litteratur. Praktisk journalistikk betød først og fremst avisjournalistikk, det var bare 50 timer om radio og fjernsyn. Dørsjø mente at «det spiller liten rolle om folk har hørt nyheten først eller sett det på TV-skjermen, dette bare øker behovet for neste dags avis».

I 1965 jobbet to tredeler av landets journalister i aviser eid av politiske partier. Nå er dette et utenkelig medieeierskap, men det varte til ut på 1980-tallet. Staten hadde monopol på radio og tv like lenge. Utenkelig i dag. Man skulle tro at det, i hvert fall som prinsipp, var like problematisk for 50 år siden. Edmund Burke introduserte tross alt ideen om pressen som en fjerde statsmakt i 1787. Journalistikkens frigjøring fra politikken burde vært en opplagt sak for en ny journalistutdanning.

Det ble den ikke. Hvilket sier noe om hvor uferdig og uprinsipiell den akademiske tenkningen rundt journalistikken var. Det fantes ikke relevant fagstoff på norsk, lærebøkene ble skrevet av lærerne etter hvert som de lærte noe selv. Skolen hadde dessuten små ressurser, så da det oppsto et behov for undervisning i layout, ble en av lærerne beordret til dette selv om han ikke hadde noen layouterfaring: «Det var et hull som måtte fylles», konstaterer han i boka til Kjos Fonn.

 

HÅNDVERKERE

Lærerne forsket, undersøkte og stormet inn åpne dører med resultater som at «Norske journalister synes ikke å ha noen felles oppfatning av hva en reportasje er». Nei, det hadde de neppe, men som Kjos Fonn skriver: «Det ble sannsynligvis skrevet reportasjer hver dag, av journalister som løp etter brannbiler, dekket fotballkamper, skirenn og ulykker.» De hadde bare ingen god akademisk definisjon på hvordan de gjorde det.

Det var nettopp dette: Selvlærte pressefolk forsto ikke hvorfor noe så enkelt som en reportasje skulle gjøres vanskelig, med tung terminologi og henvisning til tyske teoretikere. Habermas er sikkert en smarting, men han kan ikke lære deg å skrive en ingress! Mens journalistlærerne ville gjøre journalistikken til et akademisk fag, et sted mellom sosiologi og statsvitenskap, ville redaksjonene ha håndverkere som kunne snekre sammen en artikkel.

Siden den unge utdanningen manglet forankring i en akademisk tradisjon, var den også svært påvirkelig for tidsånden, særlig i de formende åra på 1970-tallet. Studentene ble sendt på lange reiser til land som India, Nepal, Peru, Eritrea, Bangladesh, Senegal og Cuba for å skrive reportasjer om urettferdigheten i verden. Det var sikkert interessant, men ikke så relevant for den som siden fikk jobb i lokalavis og burde ha lært å avsløre korrupsjon i kommunen.

Så forandret tidsånden seg. Partipressen og NRK-monopolet ble oppløst, journalistikken ble profesjonalisert og avideologisert og fikk allmenne standarder for god praksis, uansett hvor den ble praktisert. Selv kjendisjournalistikk kunne være god, hvis den var kritisk, uavhengig og godt fortalt. Journalistutdanningen var med på denne endringen, som raddiser flest orienterte den seg mot virkelighetens verden og tilpasset seg omgivelsenes krav til slutt.

Siden har det stort sett vært fred mellom redaksjonene og utdanningene. Rundt årtusenskiftet, da alle ville bli «noe i media», var journalistikk landets mest populære studievalg. Ikke bare i Oslo, men i Volda, Kristiansand, Bodø, Bergen, Stavanger, på BI og i flere private institusjoner. Nå går søkertallet ned, men i Oslo er utdanningen tatt opp i det akademiske selskap, med egen mastergrad og opptil flere professorer. Og der slutter boka, i tilfredshet.

Forfatteren kunne stilt flere kritiske spørsmål og prøvd å se utdanningen fra utsiden også. Men det er en jubileumsbok, og det har vel journalistutdanningen fortjent – så mange journalister som den tross alt har utdannet: Ved starten i 1965 hadde bare halvparten av landets journalister fullført artium, i dag har 95 prosent av dem høyere utdanning, hvorav 60 prosent har journalistutdanning. De fleste er nok dessverre «standardmennesker» også, men det er en annen historie.

Trygve Aas Olsen (55) er fagmedarbeider ved Institutt for journalistikk.