Marta Breens bok er det beste utgangspunkt for en tredje feministisk bølge i Norge.

 

Marta Breen

Født feminist. Hele Norge baker ikke

Gyldendal, 2014

 

Den konservative vinden som blåser over Europa, har nådd likestillingslandet Norge. Og med den et feministisk tilbakeslag. Fedrekvoten kuttes, kontantstøtten økes, det kjempes om reservasjonsretten. Kvinner som uttaler seg i offentligheten, hetses. Den frigjorte kvinnen fremstilles ofte negativt. Kvinnebevegelsen ligger i dvale. Men ikke nå lenger! Nettopp når vi trenger det, slår Marta Breen til og gir nytt liv til kampen. Dette er rett dame på rett plass – de rette ordene til rett tid.

Breen har en frisk stil, hun blander det private og det politiske, og det funker. Hun bruker egne erfaringer fra oppveksten og livet som yrkesaktiv småbarnsmor, og blander det med oppdatert faktastoff. Et premiss for boka synes å være: «Her er hva jeg ønsker å lære mine døtre: Mammas arbeid er like viktig som pappas. Det å være mor er faktisk ikke et yrke.» Men hun skriver jo om mye mer også. Og dessuten: Marta Breen er morsom, på sin egen, ironiske måte.

 

BALANSERER

Bokas rammefortelling, en ferietur til Polen med to par og fire barn, fungerer som innfallsport til flere temaer, men heller ikke mer. Det mest interessante med turen er at det virker som om mennene har mer frihet enn kvinnene. Sier dette noe om mekanismer som fanger oss inn, uansett hvor bevisste vi er?

Breen balanserer og nyanserer fint hele veien, både i forhold til antifeminister og i forhold til den tradisjonelle kvinnebevegelsen, der «retorikken synes å være: Så lenge kvinner fremdeles blir misbrukt og skjevfordelt på en rekke områder, er det for tidlig å snakke om menn […] Jeg vil heller si som følger: Hvis du er et øyeblikk i tvil om at mannen er din venn, har du lite i likestillingsdebatten å gjøre». Dette er ikke nye tanker i kvinnekampen, denne holdningen har røtter tilbake til stemmerettskampen for mer enn hundre år siden, men det kan synes som om den har vært glemt en lang stund. Hvor er kvinnene i debatten om fars rettigheter, for eksempel?

Kvinnekampen har vært inne i en stillstand. En viktig grunn er at den i Norge lenge ikke hadde noen samlende sak. Kvinners interesser settes ofte opp mot hverandre; de som vil være hjemme med barn mot de som vil jobbe. Er det ikke lenger mulig å samle seg om noen felles verdier, ta noen kamper i fellesskap, i vår individualistiske tid? Har du et problem, er du skyld i det selv: «For som de individualister vi har utviklet oss til å bli, nekter vi å sette våre egne liv inn i en større sammenheng», skriver Breen. Dette er en farlig utvikling, vegrer man seg for å sette ting inn i en større sammenheng, kan man heller ikke samle seg om noen større enkeltsaker. Og man ser heller ikke at det ofte er ting i samfunnsstrukturen som ligger bak det den enkelte føler som et problem. Ting som rammer kvinner sterkere enn menn. Det personlige blir politisk igjen – det bør kunne brukes til noe konstruktivt, nå som på 70-tallet.

Hva skjedde med solidariteten? Tenker vi bare på oss selv? Vi er fanget i et feelgood-helvete som bedøver oss, vi morer oss til døde. Konsumkulturen fører til forflatning. Kvinner vi møter i mainstreamkulturen, er stort sett endimensjonale. Normalitet er en mangelvare. «Det er blitt så forbanna viktig for oss å være attraktive, deilige, sexy – hele livet, bestandig – at det ser ut til å fungere som en kollektiv lammelse.» Breen mener at «[d]et er i kampen mot skjønnhetsindustrien og objektifisering av kvinners kropper at kvinnebevegelsen har tapt med størst margin». Det er – dessverre – lett å si seg enig i det.

 

MOTKREFTENE

Er tilbakeslaget kvinnenes egen feil? Har vi slappet av? Tatt ting for gitt? Da kommer motkreftene med en gang. Vi sitter fremdeles klistret fast i gamle, råtne kjønnsstereotypier: «Det å hausse opp kvinnelige verdier som noe naturgitt og vakkert, samtidig som man bruker maskuline metaforer på all verdens jævelskap, føles både baktungt og sjåvinistisk.»

Unge jenter vegrer seg for å kalle seg feminist. Mytene om stygge og sinte feminister eksisterer fortsatt. Feminismen får skylda for mange ting. «Men bare når noen skal kritisere samfunnsutviklingen, feminisme og likestilling trekkes aldri frem når en positiv utvikling skal forklares.» Feminismen har et tydelig imageproblem, ordet må fylles med nytt innhold igjen og igjen. Breen spør: «Hvorfor må hver generasjon begynne med blanke ark – kan vi ikke lære noen ting av hverandre?»

Så er det den skumleste tanken: «Kan det være sånn at kvinners frihet og handlingsrom er en konstant størrelse? At hver gang vi vinner terreng gjennom nye rettigheter og politiske bestemmelser, snevres rommet inn fra en annen kant? Kanskje det berømte glasstaket i realiteten er en boks. Med speil på alle kanter.» Hvis det er sånn det er – hvem er det som ikke får lyst til å kjempe nå?

Det er fortsatt mye å slåss for. Unge kvinner må forstå friheten som ligger i det å ha egen økonomi. Jeg tror de fleste kvinner forstår at velferdsstaten er det største grunnlaget vi har for kvinners frihet og likestilling i Norge i dag, men de må også forstå at den ikke drives av seg selv – den er et resultat av alles bidrag, gjennom arbeid og skatter. Da må alle delta. Unge kvinner må skaffe seg egne penger, full råderett over egen kropp, et eget, selvstendig liv, før de skaffer seg noe som helst annet.

«Det er gjerne når du oppdager hvor mye du har å miste, at du virkelig våkner opp.» 8. mars i år virket det som om folk endelig hadde våknet opp. Den enorme mobiliseringen landet over viser at viljen til engasjement finnes. Er det nå vi ser den tredje feministiske bølgen i Norge? I så fall er Breens bok det beste utgangspunktet.

Vi trenger denne boka, akkurat nå. Med den kommer Marta Breen til å sette fart i den norske kvinnekampen.