Romanens død blir proklamert med jevne mellomrom, senest av Dag Solstad denne våren. En ny dansk bok om slekten Ibsen viser imidlertid at den klassiske romanen lever videre i beste velgående – som familiebiografi.

Joen Bille
Villa Ibsen. Min mormors hus. En familiekrønike
Dansk Gyldendal, 2014

Barnebarn av Sigurd og Bergliot Ibsen, oldebarn av Henrik og Suzannah Ibsen og Bjørnstjerne og Karoline Bjørnson. Ikke akkurat verdens mest beskjedne familiebakgrunn dette, og mer enn nok å skrive bok om. Så har da også Joen Bille med Villa Ibsen begått det som best kan karakteriseres som en blanding av underholdningsroman og biografisk historieframstilling, en fortelling spekket med anekdoter og full av utropstegn!

Joen Bille er selv skuespiller, og et sent høydepunkt i hans dramatiske karriere var da han i 2013 hadde rollen som den gamle Hjalmar Ekdal i en oppsetning av Vildanden på Det Kongelige Teater i København. Ekdal er av mange sett på som et dårlig kamuflert portrett av Ibsens egen far Knud, og slik hadde det seg altså at Joen Bille her gestaltet sin egen tippoldefar. I all sin sentimentale prakt er denne episoden ganske karakteriserende for fortellernivået i Villa Ibsen. Rørende romantisk og intenst innforlivet, men også ekte engasjerende. En bok som svinger fra partier preget av naiv mytologisering til glimt av krystallklar innsikt. Og hele tiden altså sirklende rundt en familie som i flere generasjoner var preget av ytre dramatikk, indre spenninger og et selvbilde som vanskelig lar seg presse inn i såkalt normale rammer.

TRAGEDIEN SIGURD
Joen Bille tar for seg sine forfedre og -mødre i tur og orden. Portrettene av oldeforeldrene tilfører ikke så mye nytt for en orientert leser, og bærer naturlig nok preg av at forfatteren, som er født i 1944, har stor distanse til både menneskene og tiden han skildrer. Men Bille viser god innsikt i norsk historie og samfunnsforhold på 1800-tallet, og han får fint fram vekslingen mellom suksess og nederlag som preget både Henrik Ibsens og Bjørnstjerne Bjørnsons lange karrierer som offentlige personer.
Mer engasjerende blir det likevel når han nærmer seg sine egne besteforeldre, nærmere bestemt mormor Bergliot, født Bjørnson, og morfar Sigurd Ibsen. Joen Billes egen mor het Irene og var parets eldste datter. Født inn i et litterært familiedynasti som Norge aldri har sett maken til verken før eller senere: Ibsens sønn og Bjørnsons datter forenet i ekteskap. Det kunne bare gå én vei for familien Ibsen-Bjørnson. Den viste seg å føre galt av sted.

Sigurd Ibsen er en dypt fascinerende karakter, en biperson i norsk politisk og litterær historie og en hovedperson i sine foreldres liv. Han var sønnen som arvet absolutt alt: nesten uvirkelig intelligent, enormt belest og kunnskapsrik som få andre. Men han var også den akademiske begavelsen som Kristiania ikke ville vite av, og det politiske talentet som trådte avgjørende feil i skjebneåret 1905. Resultatet ble personlig skuffelse og profesjonell marginalisering, og etter hvert et evig vagabonderende liv i selvvalgt eksil gjennom Europa. Med sine etter hvert tre barn plassert på eksklusive kostskoler pendlet Sigurd og Bergliot mellom steder som Berlin, Roma og Lausanne. Inntil de fant det som ble deres hjem, villaen i Kastelruth ved Brennerpasset. Det var her, i Villa Ibsen, de neste aktene i dramaet om slekten skulle folde seg ut.

ÉN GANG I MÅNEDEN
Og det er nå Joen Bille virkelig eksellerer i anekdoter, legendariske replikker og andre muntlig overleverte minner om familiens mange fargesterke egoer. Bille har for øvrig også selv sans for den rammende karakteristikk, som når han skriver om Sigurd Ibsens politiske disposisjoner i 1905: «Morfar havde malet sig op i et hjørne, eller rettere sagt ud af værelset.» Helst lar han likevel de andre familiemedlemmene slippe til, som i dette sitatet fra oldemor Karoline Bjørnson, som sent i livet (hun ble 99) fikk seg forelagt ryktet om at Knut Hamsun i virkeligheten var Bjørnsons uekte sønn. «Hadde Hamsun vært Bjørnsons sønn, hadde han neppe behøvd å skrive Sult», lød svaret. Karolines andre datter Dagny, søsteren til forfatterens mormor, var gift med den tyske forleggeren Albert Langen. Da hun ble gratulert med å ha fått seg en så rik og suksessfull mann, svarte hun tørt: «Når man er en dikters datter, er man bedre vant.»

Siden Sigurd Ibsen var enebarn, var det naturlig nok Bjørnson-søsknene og deres barn igjen som dominerte det sosiale livet rundt Villa Ibsen. Det var en familie som var dypt involvert i hverandres liv, langt over det de fleste vil oppleve som komfortable intimitetsgrenser. Da forfatterens mor Irene giftet seg for første gang, det endte i et dramatisk og kortlivet napolitansk ekteskap, fikk hun råd fra sin mor om å begrense det ekteskapelige samkvemmet til én gang i måneden. Slik holdt man nemlig best sin mann på plass. Det var et råd som skulle vise seg å få liten gjennomslagskraft. Blant mye annet gjorde ulike medlemmer av familien Ibsen-Bjørnson seg også bemerket som ivrige dyrkere av utroskapens forbudte frukter.

KRIG OG FALLITT
Irene Ibsens andre ekteskap ble langt lykkeligere enn det første, da hun fant sammen med danske Josias Bille, Joens far. Josias Bille passet godt inn i en slekt av utagerende eksentrikere. Selv var han en rik arving som skrev lyrikk og siden gikk fallitt. Fallet var nok likevel til å leve med. Den 40 år gamle Josias måtte riktignok flytte hjem til sin mor. Men hun hadde til gjengjeld 14 værelser til disposisjon i sin leilighet i Bredgade midt i København.

Slik svinger denne levende slektskrøniken videre, akkurat som en godt fortalt, gammeldags roman. Vi følger forfatterens mormor helt til det siste, blant annet gjennom de krevende krigsårene da den tidligere så privilegerte Bergliot måtte utvise stor kreativitet og sparsommelighet for å klare seg med små midler. Samt en dose spiritisme.

En av bokens beste avsnitt er historien om hvordan forfatteren og hans foreldre reiser tilbake til Villa Ibsen etter krigen, gjennom et utbombet og ødelagt Europa. Hvordan en fireåring kan huske så godt, er en annen sak. Men godt fortalt er det. Like overbevisende er ikke Bille når han åpenbart bagatelliserer deler av Bjørnson-slektens flørting med nazismen. Særlig grandonkel Erling slipper urimelig billig unna i denne framstillingen.

EN TRYKKOKER
Etter hvert som forfatteren nærmer seg etterkrigstiden, blir boken mindre engasjerende. Det blir for mange uvesentlige familiekrangler og for lite perspektiv over fortellingen. Fram til huset blir solgt ut av familiens eie i 1969, er det Villa Ibsen som spiller hovedrollen. Huset blir nærmest som et levende vesen, det er det som bærer på alle minner, alle stemninger og alle hemmeligheter. Det er som en trykkoker, bebodd av utagerende kvinner og villfarne menn, der store og mindre dramaer fødes og dør med døgnet. For unge Joen Bille må huset ha representert en verden i seg selv, lukket og åpen på samme tid. Med en atmosfære preget av den bjørnsonske vitalitet på den ene siden og den ibsenske orm som gnager på den andre siden.

Slik blir fortellingen om Villa Ibsen som en roman befolket av virkelige mennesker. Eller som scener fra et skuespill der alle slåss om hovedrollen, men ingen vil ta regi. Der de fleste medvirkende er tildelt for store roller og for lite talent.

Hører vi ikke mester Ibsens hånlige latter et sted der bak draperiene?