Engasjerende, men også lettere kaotisk skildring av kokainhandelens enorme innflytelse.

 

Roberto Saviano

ZeroZeroZero. Hvordan kokainet styrer verden

Oversatt av Pål H. Aasen

Aschehoug, 2014

 

Etter verdenssuksessen med Gomorra fra 2006 (på norsk i 2008) har journalist, forfatter og TV-personlighet Roberto Saviano levd i et slags indre eksil, bevoktet av tungt bevæpnede politifolk døgnet rundt. Hans avsløringer av Napoli-mafiaens oppbygging og metoder førte til en fatwa som gjorde livet utrygt for all framtid. Før eller siden vil noen få øye på ham i et ubeskyttet øyeblikk og plaffe ham ned. For en ung og aspirerende mafiamann vil en fulltreffer på den som har kastet så mye vanære på mennene av ære, være en ærefull fjær i hatten.

Suksessen og truslene kom overraskende på Saviano. Han hadde i flere år vært engasjert i «L’osservatorio sulla camorra» sammen med andre unge, kritiske journalister. På den tiden han samlet stoffet til Gomorra, hadde ingen regnet med at boka skulle selge mer enn noen få tusen, slik det pleier å gå med bøker i den temakretsen. Hans bok var langt fra den første som skildret disse tingene, og alt stoffet hans var kjent. Han kom ikke med nye navn, avslørte ikke skjulte forbindelser, kartla ikke ukjent terreng.

Men så ble boka en megasuksess. Hittil har den solgt i 2,5 millioner eksemplarer bare i Italia, og til sammen 10 millioner i de 52 landene den er utgitt. Og det var da situasjonen ble akutt. Plutselig snakket alle om camorraen, plutselig ble hvem som helst kjent med deres metoder. Det var Savianos sammenstilling av informasjonen, kombinert med et voldsomt raseri, som gjorde det umulig å ikke forholde seg til hans stemme. At han overdrev, at han var upresis her og der, at han justerte sin egen deltakelse i forskjellige begivenheter, ødela ikke for den grunnleggende beretningen om denne unge mannen som tråler Napolis «hinterland» på Vespaen sin og forteller hva han ser.

 

MARINA BERLUSCONI

Etter Gomorra har Saviano drevet en hektisk aktivitet til tross for sitt eksil. Han har skrevet artikler, jobbet med manus til filmatiseringen av suksessboka og drevet fram to runder med dokumentar-TV: Vieni via con me («Bli med meg bort») i 2010 og Quello che (non) ho («Det jeg (ikke) har») i 2012. Han har også utgitt noen mindre bøker, hvorav en kom på norsk i 2009, Det motsatte av døden. Hjemkomsten fra Kabul.

Det har stormet rundt Saviano, i flere sammenhenger. Blant annet kom han i klammeri med Marina Berlusconi, toppsjefen i hans eget forlag Mondadori. Saviano var utnevnt til æresdoktor i jus ved Universitetet i Genova, og han benyttet anledningen til å hedre magistratene som driver etterforskning mot Silvio Berlusconi, Marinas pappa. De holdt på å rulle opp den såkalte «Ruby-gate», der den tidligere statsministeren var anklaget for å ha kjøpt seksuelle tjenester av en mindreårig. Dette ble for mye for Marina, og munnhuggeriet foregikk i media. Saviano har nå byttet forlag til det mer tradisjonelt venstreradikale Feltrinelli.

 

KOPERNIKUS OG GALILEO

I april 2013 kom så ZeroZeroZero. Hvordan kokainet styrer verden. Den norske oversettelsen – heroisk utført av Pål H. Aasen – kom nå i februar 2014. Saviano gir oss her 400 sider med facts og refleksjoner rundt kokainbransjen. Vi får bli med på bandekriger i Mexico og oppbyggingen av karteller og private hærer. Vi er vitne til grusomme torturscener, politispaning, smuglermetoder, hvitvasking og businessmøter. Mye skjer i Colombia og andre land i Sør-Amerika, ting forgrener seg til Russland og Afrika, det er aktiviteter i Frankrike, Spania, Jugoslavia og naturligvis Italia.

I den forrige boka drev Saviano med noe som kan kalles «campanilismo al rovescio», lokalpatriotisme på vrangen. Dette ser man ofte hos italienske skribenter. De som kommer fra Sicilia, forsikrer oss om at den sicilianske mafiaen, cosa nostra, er originalen, den sterkeste, den viktigste. Saviano og hans med-napolitanere framhever sin egen camorra, som ikke bare er den viktigste og mektigste, men som også styrer «alt». I senere tid er det blitt stadig mer snakk om den calabresiske ’ndrangheta. De er virkelig mektige, med forgreninger overalt og uendelig mye penger. Og så videre.

Heldigvis har Saviano nå gjort seg ferdig med sin omvendte patriotisme, og viser heller hvordan de ulike kriminelle organisasjonene samhandler, særlig ved hjelp av en ny type operatører. Saviano portretterer to av dem. De er rene meklere og opptrer som om de meklet en hvilken som helst vare. De sørger for troverdig finansiering og garanterte leveranser. Selv er de aldri borti hverken stoff eller våpen. Saviano kaller dem narkotrafikkens Kopernikus og Galileo, siden de har revolusjonert kriminalitetens verdensbilde.

Det er et enormt lerret som spennes opp. Innimellom krimreportasjene kommer noen ikke helt heldige poetiserende innslag om kokainets vesen. Mer vellykket er kapitlene der han reflekterer over egen rolle og metode. Det å skrive om kokain og narkokapitalisme er like avhengighetsskapende som stoffet selv. Når han prøver å finne årsaken til hvorfor han har kastet seg ut i dette havet av elendighet, har han ikke noe svar. Han nevner eksempler på andre journalister som av en eller annen grunn har risikert liv og lemmer for å finne fram til sannheter som blir forsøkt skjult. Så ble de drept. Dette er sterkt og overbevisende framstilt.

Når han mot slutten konkluderer med at den eneste måten å løse problemene på er ved å legalisere, lager han et fint bilde med stemmer som snakker mot hverandre inne i hodet. Men den umiddelbare jeg-opplevelsen som gjorde Gomorra så gripende, mangler. Zero har altfor mye stoff og er for kaotisk til at den blir virkelig god. Men som argument for kokainets herredømme er den overbevisende.

 

SJANGERSJONGLERING

I likhet med Gomorra har Saviano valgt å klassifisere denne boka som «roman» (ikke i selve boka, men i omtalene). Vi er jo blitt stadig mer vant til sjangersjonglering, men det oppleves her som urovekkende. Hva slags status får opplysningene som presenteres? Er de der fordi det er slik de ble funnet, eller er de dandert for å tjene narrativet? Dette kan vi ikke vite, selv om forfatteren forsikrer oss om sin sannferdighet. Saviano poserer i sitt stoff, han karakteriserer sin egen indignasjon og framstår som selvbevisst postmodernist. Det blir litt klamt, men gir samtidig drivkraft til de komplekse fortellingene.

Her og der siterer han kilder, men i lange partier bare forteller og forteller han. Det er en jungel av informasjon, av personer og steder, ofte med forvirrende tidsangivelser. Han springer fram og tilbake, oppgir sjelden årstall, og med den enerverende bruken av historisk presens får man seg stadige overraskelser over at en sekvens fortalt i drivende spennende samtid, egentlig ligger tjue år foran det du nettopp leste i forrige kapittels drivende spennende … ja, hva var det nå igjen?

Situasjonen blir ikke bedre av at forfatteren nyter å variere navneangivelser. Som i Gomorra ramser han opp lange serier med kallenavn som brukes om hverandre med egentlige navn. For leseren blir det kaotisk. At boka ikke har noe register – dette er jo en «roman» – og at det norske forlaget av en eller annen grunn har valgt å kutte ut originalens innholdsfortegnelse, som iallfall ga en viss oversikt, bidrar til forvirringen.

 

EN DANDY

Navnebyttene kan være utslag av italienske stilidealer som krever stadig variasjon. Saviano skriver som en dandy og briljerer med snirklete og klangfulle uttrykk. Norske stilidealer er annerledes og krever en mer direkte, ukunstlet og gjennomsiktig skrivemåte. Dette er et problem oversettere fra latinske språk stadig støter på. Skal man jenke teksten over i et hjemlig leie eller strekke norsken til å omfatte også latinsk syntaks og bravur? Jeg vet ikke.

Savianos tekster setter oversetternes troskap på harde prøver. Å være altfor tro kan føre til at man blir hengende igjen i en språklig sump som vanskeliggjør forståelsen. Men ville det vært riktig for eksempel å redusere navnevariasjonen for å klargjøre hvem det hele tiden er snakk om? Jeg tror det, men jeg kan ikke forlange det.

Mens jeg oversatte Gomorra, fikk jeg plutselig et brev fra Mondadori med angivelse av avsnitt som skulle bort. Ting som står i den italienske originalen, skulle ikke være med i oversettelsene. Det dreide seg særlig om noen hendelser i Storbritannia, og som kjent har de jo der harde injuriebestemmelser. Best å være forsiktig?

Også i denne boka er noen avsnitt fra originalen borte. Dessuten er lange sekvenser med oppdateringer føyd inn. Her burde Aschehoug ha redegjort for prosessen. Selvsagt er en oversatt bok aldri den samme boka som originalen, men når det dreier seg om en annen utgave, burde det framgå ett eller annet sted. Vel, siden dette er en «roman», er det kanskje ikke så farlig?